Kategoriarkiv: yoga

Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Det er nytt år og mange skal sette intensjon og mål for sin trening, enten det handler om yoga eller andre former for praksiser. Jeg har sjelden fått noen ut av å sette en intensjon, som en isolert eller tenkt handling og har derfor, nå ved starten av året, blitt inspirert til å dele en annen forståelse, basert på en forståelse av intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.

Wishful thinking mantras

En annen inspirasjon til å skrive om temaet er et innlegg Jeff Brow (1) skrev på FB. Han skriver om visse måter å bruke språk på innen det han benevner som the New Age Movement. Hans poeng er hvordan deltagere i New Age Movemnet (2) møtes med et forenklet og feilaktig språk om seg selv og hva de skal oppnå. De møtes med han kaller wishful thinking mantras. Jeg fikk assosiasjoner til egne erfaringer fra instruktive praksiser i yoga og meditasjon, der folk eksempelvis instrueres i å inkludere tilgivelse, takknemlighet og kjærlighet i sin praksis, uavhengig av deres liv eller situasjon er kontekstualisert nærmere der og da. Jeg har ikke noe imot å arbeide refleksivt med egne erfaringer, men vil gjerne selv definere tematikken, tid, forståelsesramme og sted. Det kan det bli lite rom for (3), og det er akkurat disse sider ved språkbruk i og om bevegelsespraksiser Jeff Brow tar opp. Han viser til statements som han hevder bidar til; the perpetual denial of common sense realities with fantastical perspectives. Brow skriver at det er svært alvorlig å fortelle folk at; Everything is an illusion, There are no victims, Anger is a sub-standard emotion, All judgments are bad, You chose your every experience and circumstance, Your personal identifications are inherently false, Just ask the universe for what you want…, Everything you see and feel is a reflection of you, There is no one to blame, The ego is the enemy, etc. Språkbruken er gjenkjennbar og har tendens til å vandre fra den ene til den andre. Utallige ganger har jeg vært vitne til tilsvarende; ikke tenk, tanker er kun illusjoner, virkeligheten slik du erfarer den er kun et skall, samfunnet fratar deg sannheten, det sosiale livet er fylt med illusjoner, vi må gå bak; bak fasaden, det «egentlige» er et annet sted, og den «fysiske» (4) kroppen er underordnet. Filosofen Platons (5) tanker gjenkjennes; den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av en perfekt virkelighet som finnes i andre dimensjoner. Det som erfares er kun lureri og falsk sansning, slik mange i dag også snakker om at hjernen «lurer» deg til å tro eller føle visse ting. Her innlemmes alle mennesker i et tankesett, som for mange kan være fullstendig fremmed, men som, gitt at en deltar i praksiser som Jeff Brow viser til, like fullt inkluderes i. Hvor kommer disse forståelser fra og hvordan overlever de? Hvorfor defineres ofte mennesket negativt og til å ha problemer?

Å inkludere alle til å ha problemer

Jeg deltok en gang på et maskekurs. Som innledning skulle deltagerne skrive et brev til lærerne om «sitt problem». Jeg kunne ikke komme på noe, siden min interesse var å arbeide kreativt med masker, men for å løse oppgaven fant jeg opp et problem, og skrev om det. Heldigvis spurte kurslederne meg om det stemte, da de synes jeg virker nokså sunn og «vanlig». Jeg fikk bekreftet at jeg kunne delta uten å ha et problem. Hvis jeg imidlertid hadde hatt et problem, ville det vært høyst avgjørende hvordan dette var blitt forstått og håndtert av kurslederne. I eksemplene Jeff Brow bruker, er hans poeng at alle blir inkludert i en forståelse av at alt som skjer dem både er et speil av dem selv og samtidig en illusjon. Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer fra dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk. Jeff Brow skriver at å opprettholde slike forståelser gjør at folk miss the opportunity to do the real work to become conscious together. There is no substitute for heart-earned transformation. Han sier altså den hverdagslige og erfarte verden vi lever sammen med andre i samfunnet, har verdi, og det er her mennesker blir klar over seg selv og andre, og kan møtes i «real work». Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.

Å holde på en intensjon forutsetter objektkonstans

Tilbake til «å sette intensjoner» for en trening eller bevegelsespraksis, så gir Lisa Folkmarson Käll (6), en klar påminnelse om at i en fenomenologisk tradisjon så vil «intentional acts «konstitueres som en prosess der den sosiale verden så vel som subjektet og relasjonene til andre «are brought into being» (2015 s. 29). Heller enn å være en utenforstående agent som bestemmer seg viljemessig for å sette en intensjon, er subjektet selve det konstituerende ved intensjonen, som ikke er kognijonsbasert, med prosessuell og erfart. Konstitueringen av verden så vel subjektet er relasjonelt med intensjonaliteten og vice versa. Intensjonaliteten utrykkes også i den kroppslige rettethet mot verden og er aldri noe som har opphav i en bevissthet eller mind isolert fra kroppen. Relatert til det å sette en intensjon, vil det ifølge et fenomenologisk perspektiv gi mening å følge seg selv som et kroppslige subjekt gjennom utførelsen av en bevegelsespraksis, og nettopp la det som erfares få være. Dette til forskjell fra å binde seg til noe som er tenkt ut på forhånd og som forutsetter en objektkonstans (gjøre den uttenkte intensjon til et objekt som kan holdes konstant – jfr. «husker du intensjonen? Ikke glem den selv om du befinner deg i utfordrende posisjoner!!). Poenget er å ikke låse seg til abstrakte ideer som stenger erfaringer fra kroppen og verden ute, men å forstå «embodied consciousness» og det kroppslige subjektets væren-i-verden og dets væren-av-verden («being of the world») (2015 s 30). Her er subjektet plassert i en verden hun lever i og kan ha tillit til, en verden som er en del av henne og hun av den. I motsetning til det isolerte subjektet (7), som Jeff Brows er kritisk til, er ikke dette subjektets verden og erfaring kun illusorisk og falsk, men i endring og transformasjon sammen med henne. Hun er et subjekt i en verden som har mening og som hun ikke må stenge ute og fornektes.

Språk på tomgang.

Birgit Nordtug og jeg (8) tar opp en tematikk som gir en relevant kobling tilbake til ordene/frasene som Jeff Brow har identifisert. Artikkelen er en påminnelse om at å ramme inn en praksis, terapi eller undervisningsform i bestemte talemåter må problematiseres. Det kan ikke tas for gitt at generelle begreper og terminologi passer for alle. Dersom eksempelvis en yogainstruktør tyr til et språk og fraser som jeg har vist til, vil det passe for noen, men for andre vil ordene føles som upassende og infantile, og fremmede i ens egen kunnskapskapskultur.

Det å bruke et språk som fanger andre i uriktige og abstrakte forestillinger om intensjoner har vært mitt tema i denne bloggen. Alle begreper er kodet med et innhold og det å problematisere språkbruk i og om bevegelsespraksiser er viktig for å forstå perspektivene en bevegelsespraksis drives fra og gjennom. Jeg liker meg best når de som underviser er «nøytrale» og stoler på at de som deltar gjør seg de erfaringene de gjør, der det legges vekt på et åpent rom å være i, uten at intensjoner og falske ideer om subjektet, bevissthet og verden.

NOTER:
1 Takk til Christina Danielsen som gjorde meg oppmerksom på innlegget.
2 Han sier ikke konkret hvilke praksiser han inkluderer, men jeg valgte å sitere han da jeg selv har hørt tilsvarende begrepsbruk i yoga, meditasjon der jeg har deltatt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre varianter, men det lar jeg ligge her. https://www.facebook.com/Soulshaping42/posts/10210320381818942
3 Det betyr ikke at jeg ikke kan la være å følge oppfordringer. Det jeg tar opp her er når det tas for gitt at de som deltar har en problematikk som er felles rundt slike tema.
4 Jeg er kritisk til begrepet «fysisk» kropp. Det er misvisende og indikerer at kroppen ikke lever som opplevd og bevisst.
5 Jeg mener ikke å redusere Platons filosofi til dette, men trekker det fram da «platonske forhold» ser ut til å være holdt i hevd i språkbruken jeg viser til her.
6.LISA FOLKMARSON KÄLL (2015) A Path between Voluntarism and Determinism. Tracing Elements of Phenomenology in Judith Butler’s Account of Performativity. Föreningen Lambda Nordica
7 Empirisk sett kan det være situasjoner som subjektet kan oppleve seg isolert etc, det jeg tar opp her går først og fremst på grunnlagsforståelse.
8 Nordtug, Birgit og Gunn Engelsrud. 2016.” Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse” Tidsskrift for kjønnsforskning 3:151-168.

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Jeg liker å praktisere yoga og er også medlem i en diskusjonsgruppe på Facebook.  Her diskuteres ulike sider ved yogapraksis; nå senest romjulen et youtubeklipp av en kjent yogalærer, filmet under et opphold i Goa, der han var gjestelærer i Purpel Valley. Videoen varer litt over 4 minutter og er sett over 2000 ganger. Hovedbudskapet er; «ikke ta moderne yogalærere, (inkludert han selv) for alvorlig». Moderne yogalærere vet, ifølge videoen, «ikke hva de holder på med». Det er en misforståelse at «fancy backbends» automatisk gir en rett til å kalle seg en yogi eller ha peiling på hva yoga er. Samtidig lever, de samme yogalærerne, av å måtte være karismatiske og underholdene, for å tiltrekke seg folk. Like fullt anses det som «complete off» å si at de vet noe om yoga; den dagen de sier at de vet noe om yoga er det grunn til å mistro dem.  Mange opplever, i følge kommentarene i diskusjonsforumet, klippet av yogalæreren, som svært godt og synes han påpeker vesentlige fenomener, som alle angivelig står overfor. Jeg vil i det følgende reflektere over andre sider ved innslaget.

Det er en trend at yogalærere er kritiske til det «å forveksle asana med yoga». For at det skal være yoga skal det være «mer enn trening». Hvordan kan det da forstås at yogalærere, som bruker sin tid til å undervise asana, i så sterk grad, synes å advare mot at det de underviser skal tilkjennes betydning?  Poenget er at «just to do fancy backbends», ikke må forveksles med å forstå noe som helst om yoga. Her beskriver læreren en mulig splittelse mellom utførelse av yoga som «fancy backbends», som et eksempel. Det kan virke som det her representeres en tenkning om asana, som reduserer det til visuell og utvendig form.

Spørsmålene jeg vil stille er: Hvordan introduserer yogalærere sine studenter til asanapraksis?  Som en mekanisk øvelse? Som meditativ erfaring og oppdagelse?  Gitt at det som skjer i yogaklasser verden over nettopp er asanapraksis; hvorfor blir dette i neste øyeblikk noe som ikke «teller» og som «snakkes ned»?  I min erfaring har det å være i utøvelsen av asana et stort potensial for å møte seg selv, oppdage og kjenne på en meditativ innfallsport til en selv. Nettopp på matten er det stor mulighet for å møte eget tankesett, forventninger, verdier, følelser, egoer og kjenne hvordan dette skjer og er formet i oss og av oss, som både individuelle og kulturelle subjekter. Ved å lære å kjenne etter, skapes også et ærlig utgangspunkt for metakognisjon; Hva tenker vi om det vi tenker og erfarer mens vi holder på? Her kan kjente vaner, samt ukjente og nye dimensjoner i våre liv erkjennes.

I enkelte gamle tradisjoner mediterte munkene i årevis før de ble ansett klar til å starte asana praksis.

En lærers tale uttrykker kunnskap. Talen og henvendelsen er den måten kunnskapen uttrykkes og gis videre på. I talen om yoga produseres også kunnskap om yoga. Når det i youtube klippet legges såpass stor vekt på at det å vite hva yoga er, ikke kan undersøkes eller oppnås gjennom asana, er spørsmålet; hvorfor utgjør dette så stor del av yogaklasser? Hva vil det si å undervise yoga? Det er et paradoks at studenter ofte «presses videre» med stadig nye asana samtidig som dette ikke skal bety noe for deres forståelse av yoga.

I youtubeklippet fremheves det at «ingen kan vite hva yoga er». De som sier de vet er totalt «off».  Å hevde at «ingen egentlig vet», kan like gjerne være å fraskrive seg ansvaret for egen undervisning.  Jeg er enig i at kunnskap alltid er forbundet med usikkerhet. Det er betingelsene alle arbeider under. Kan vi ikke nettopp arbeide sammen under akkurat slike forhold – og merke og ta inn over oss ustabilitet og usikkerhet? Lærere kan støtte folk i interesse, usikkerhet, glede og oppdagelser.

Jeg opplever at yogaen behandles på en overfladisk måte i klippet. En yogaundervisning basert på tillit til at de som undervises er sansende, følende, tenkende mennesker er etterlengtet. Det kan virke som den anerkjente yogalæreren ikke har noe å lære bort. Asanapraksisen har ikke ført fram. Har han rett; har ikke moderne yogalærere noe å lære bort! Er dette det budkapet vi skal ta inn? Ikke kom på våre klasser! Vi har ikke noe å lære bort! Ikke betal oss!