Den brysomme kroppen

Finnes eleven som kroppslig subjekt i skolen.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

I min gymnastid var det vanlig at vi ruslet inn i klasserommet og fant plassene våre og satt oss ned ved pultene i påvente av at læreren skulle ankomme og at timen skulle starte. En av lærerne hadde en særegen vane; hver gang han ankom klasserommet ropte han til oss – reis opp! Rett etterpå kom det – sitt ned! Siden vi allerede befant oss sittende, vakte insisteringen «reis opp-sitt ned» en viss munterhet. Sett med et annet blikk ser vi kontroll og orden– som elever skal vi ikke sitte lettere henslengt og avslappet – det er en uvane, som skaper uorden.

For noen uker siden skrev lærer på barnetrinnet, Tonje Jacobsen – Loraas, et innlegg i Dagsavisen under overskriften «Uvaner i skolen»

«Å holde armer og bein for seg selv»

Photo by Aaron Burden on Unsplash

I innlegget fra Loraas får vi et innblikk i hvordan en barneskole kjøper inn eksperthjelp fra firmaet God Skole. Lærerne skal lære å arbeide med «elevers uvaner». «Uvanene» blir, ikke overraskende, plassert i elevers kropper. Det å ha behov for å drikke vann, lage lyder(plystre, nynne, synge, tromme på ting[2]), løpe i gangen (her er det verdt å merke seg at den ellers så lovpriste «fysiske aktivitet» foregår på «feil sted», som en «matter out of place»). Ei heller er det lov å bevege seg/vandre, lage grimaser eller vippe på stolen. Elevene skal lære «å holde armer og bein for seg selv». Tonje Jacobsen–Loraas roper et alvorlig varsko over metodene som her tas i bruk. Uvaner, slik de innleide ekspertene har definert det, blir kartlagt med et skjema med alternativer for avkrysning. Både elever og lærere må godta arbeidsmåten. Hun stiller spørsmålet «Hva skjedde med barnets rett til å være umiddelbar? Og jeg tilføyer; hva slags forståelse av kroppen bygger dette firmaet på? I forbedringens navn blir elever i barneskolen berøvet sin kroppslige subjektivitet, sin vitalitet og uttrykksbehov.

En lyd- og bevegelsesløse kropp

Varskoet Tonje Jacobsen –Loraas roper ut, blir fulgt opp i et innlegg av Helene Sjeggestad i Aftenposten[4]. At lærere skal bruke tid på å notere barn som snur seg på stolen, er ifølge Sjeggestad «så dumt at man nesten ikke tror det er sant». Hun spør hvordan det kan forstås at 230 skoler i Sør-Norge begir seg ut på kjøp av tjenester fra slike kommersielle aktører?

Det er det nok mange som lurer på, og de ikke alene om å ville forbedre skolen – på motsatt side av dem som vil lære barna «å holde armer og bein for seg selv og ikke løpe i gangene», har vi dem som argumenter for mer aktivitet både i klasserommet og ute.

En «aktivitetslov» for barn

Photo by Julia Raasch on Unsplash

I Norge er det nærmest en tradisjon å ta «bekymringsmeldinger» fra toppidrettsutøvere om at barna beveger seg for lite, alvorlig.

Når toppfotballspillerne Mats Møller Dæhli og Caroline Graham-Hansen[5]«slår alarm» om at barn beveger seg for lite, får de umibbelbart støtte at Arbeiderpartipolitikerne Hadia Tajik og Ingvils Kjerhol[6].

De er også opptatt av å forhindre uvaner, og særlig vil de hindre «at våre dårligste vaner går i arv». Her er ikke uvaner for mye bevegelse, men for lite. De argumenter med at dersom barn får beveget seg øker pulsen, blodtrykket, energiforbruket og muskelkraften, medfører det at barna lettere konsentrerer seg og skaper samhold i klassen. Ikke bare det, men bevegelse «kan også gjøre det lettere å lære, spesielt for de barna som lærer bedre når de beveger seg enn når de sitter stille»[7]. De vil fremme en «aktivitetslov», og argumenter med at «det er lett å glemme at menneskekroppen er skapt for bevegelse».Spørsmålet er hvem som har latt dette gå i glemmeboken – ser de ikke at barna har kroppslige uttrykk og bevegelse som sin viktigste væremåte? I lys av gjøre- og tiltakstakstankegangen må vi spørre: hvilke bevegelser kan barn gjøre, når og hvordan? Når skal de holde armer og bein i ro og når skal de ut å løpe? Dette er spørsmål som må stilles.

Svikt i dannelsesoppdraget

Samtalene i media og politikken føres kun om hva som skal gjøres med barna, det mangler tenkning om og forståelse forbarnet. Kroppen blir stedet der uvaner plasseres og det ivres etter å «rette opp feilene». Barnet blir et objekt som metodene og tiltaket skal «virke på». Det er dypt opprørende og uansvarlig. Skolen svikter sitt dannelsesoppdrag og barns rett til å være utrykkende og spontane overses og undertrykkes. Formålsrasjonaliteten råder. Jeg håper lærere og politikerne lytter til Loraas og Sjeggestad og innser at barns kroppslige liv må forvaltes utfra mer dybdekunnskap og tro på at barnas uttrykksliv og væremåter kan lære oss noe viktig om dem og deres livsbetingelser – ikke innføre ugjennomtenkte metoder i panikk. Mye forskning, for eksempel fra kroppsøvingsfaget er på barnas side. Barns kropper er ikke feil.

 

[1]https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/uvaner-i-skolen-1.1140809

[2]http://www.godskole.no/om-god-skole/

[3]Som i andre fagtradisjoner inngår i – og forstås som inkludert i barnets læringsstrategi

[4]https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/21k8r4/-Gi-larerne-det-ansvaret-de-sa-gjerne-vil-ha–Helene-Skjeggestad

[5]https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/wEmdbA/Norske-15-aringer-er-mindre-aktive-enn-70-aringer–Mats-Moller-Dahli-og-Caroline-Graham-Hansen

[6]https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/e14yvR/Vi-vil-ha-en-aktivitetslov-i-skolen–Hadia-Tajik-og-Ingvild-Kjerkol

[7]At sammenhengene ikke er fullt så enkle viser blant annet her; https://www.utdanningsnytt.no/bedre-skole/debatt/2017/fysisk-aktivitet-for-bedre-psykisk-helse—vet-ikke-om-det-virker/

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.