Det puster i oss på kvinnedagen

Skrevet av Gunn Engelsrud

Hvor er treningsbransjen i #metoo-kampanjen?

8 mars 2015 skrev jeg om det fattige språket om kroppslige erfaringer, i år er det minst like aktuelt http://www.rettfrakroppen.no/vilkar-for-forstaelse-spraket-om-kroppen-pa-8-mars-2015/

 

Årets diskusjoner om kvinner og kjønnskamp har vært anført av #metoo-kampanjen og tusenvis av kvinner har stått fram med erfaringer om overgrep og seksuell trakassering. Mange bransjer og institusjoner har hatt sine oppgjør. Hittil har både treningsbransjen, treningsbloggerne og alternativbevegelsen vært fraværende. Dette er bransjer med et stort kvinnelige publikum og som lever av at kvinner er opptatt av sitt eget utseende, kroppens form og hvilke sider ved seg selv de til enhver tid kan forbedre. For hvert klikk på saker som omtaler kvinners utseende kommer mye tull om kropp, kvinner, bevegelse og trening ut i offentligheten.

Endringsprosjekter holder ikke det de lover.

Prosjektet med å endre og forbedre kroppens utseende gjennom trening står i en særstilling i treningsbransjen. Det taler inn i en tatt-for-gitt oppfatning, som det er utfordrende å betvile. Men siden oppslagene er gjengangere i blogger og media, må det enten bety at endringsprosjektet ikke holder det som loves eller at utsende og kroppens form ikke er så viktig for oss, som oppslagene prøver å få oss til å tro. Det er først og fremst viktig for bloggerne og treningsbransjen selv og deres markedsføring.

Kroppen har en annen funksjon enn å vise seg fram og vise muskler, det er dette vi trenger å forsterke på en dag som 8 mars.

 

Kroppen handler om og er uttrykt for vår grunnleggende forbindelse til verden. All vår kunnskap og måte å være mennesker på hviler i at vi er skapt i eller født inn i dette forholdet. Vi er opplevende og handlende i et åpent og grunnleggende forhold til verden. Dette er perspektiver som burde løftes fram hver gang noen påstår at kvinnekroppen skal være ren, muskuløs, hårløs og slank. Min påstand er et det ikke er i slike ideer at kvinner kjenner seg mest hjemme.

Vi har ikke selv skapt kroppen

Hva med å være opptatt av kroppen som en del av et skaperverk. Er det en tanke som får fram noe annet i oss enn utseende? I radioprogrammet Ekko[1], snakket en kvinne nylig om hvordan hennes følelser for seg selv og hennes selvtillit ble til det bedre for henne etter at ansiktet hennes ble endret (ødelagt) av kreft. Kroppen ble endret av sykdom og kreft. I programmet tar hun tar et kraftig oppgjør med det spekulative kommersielle markedet som betjener seg av å «selge selvtillit» til kvinner gjennom kroppsendring av alle slag. I dag er hun takknemlig for livet. Livet hun hver dag lever og opplever. Hennes ord griper inn i og er en kontrast til ideer om at «det å skape seg selv», kan skje uavhengig av at vi er født fra noe som er større enn oss selv. Det å forme kroppen ved å få «six-pack» etter uker med sit-ups øvelser, fungerer ikke i et mekanisk vakuum, Musklene er ikke egne «ting», men fungerer i et forhold til verden og naturen, som det ikke bare er opp til oss å forme og endre. At vi ikke eier vår egen kropp blir tydelig i Ekko programmet. Vi er også utlevert til kroppen, den tar oss inn i situasjoner og forhold som det ikke kun er opp til oss å forme eller kontrollere.

Eier vi «kroppen vår»?

Samtidig har #metoo-kampanjen lagt vekt på at kvinner skal ta «eierskap» til kroppen. Kvinners kropper skal ikke være objektet for andre blikk og berøring, de er subjekter i egne liv. Kunstner Elin Mack har med «Project subject» ønsket å vise den personlige og emosjonelle kvinnekroppen. Ved å invitere kvinner i alle aldre har hun skapt bilder fra kvinners opplevelse av å uttrykke «kvinnekraft og å kunne kle seg naken uten følelsen av å være et objekt, men noe helt motsatt»[2] Project subject» omtales som en stum ytring på vegne av alle kvinner. Bildespråket er en visuell ytring som også baserer seg på et språk om både «stumme» og uttrykte sider ved å være kroppslige subjekter. Hun vil vise historier som aldri har blitt delt og fortalt i fellesskap. Kan dette bidra til å endre synet på kroppen som objekt?  Kan treningsbransjen ha noe å lære?

«Det er det indre som teller»

Treningsbransjen har fanget opp en viss kritikk av å satse på å «forbedre» utseende. De er kjent med at det å tro at «forbedringer» har varig verdi er et skjørt prosjekt. Det «indre» har derfor også funnet veien inn i treningsstudio. Nå ønsker journalister «ekspertuttalelser» og råd til folk om hva som er forskjellen på «å fokusere utenfra (jeg må bli slank og perfekt og fit) versus innenfra (jeg elsker kroppen min, hurra, jeg har en kropp som virker, dette er gøy, det gir velvære og energi å bevege seg)» [3]. Det «indre» sammenstilles med «å elske kroppen», og journalistene vil vite om det er noe «poeng å fokusere innenfra fremfor utenfra». Selvtillit skal skapes gjennom mestring, slik en blogg som http://fitnok.no/ har som slagord. Spørsmålet er om en endring i spørsmål fra det ytre til det indre gjør noen forskjell. Eller føyer det seg inn i forestillinger om kroppen som endringsprosjekt og opprettholder, begrenser og lukker forståelsen nok en gang? Hva er det mer grunnleggende sett som skal «mestres» – er det kroppen? Hvilken kropp? Hvorfor skal «vi mestre kroppen»? Hva betyr det? Hva er i bunn og grunn «indre» og «ytre» kropp? Kan det tenkes og oppleves adskilt? Har vi å gjøre med at gap mellom sosial forestillinger og mangelfullt språk om og forståelse for den erfarte kroppen?

Det «indre» og «det ytre» henger sammen som et eksistensielt vilkår.

Hva er vilkårene for forståelse av kroppen? Idehistorikeren og danseren Helena Dahlberg (2013) diskuterer i sin avhandling at flere humanistiske tradisjoner leter «utenfor» kroppen etter det menneskelige. I oppmerksomheten mot vekten av- og pusten i kroppen finnes imidlertid både erfaringen av øyeblikket og bevegelsen videre i/mot verden. En lang og kronglete tradisjon i europeisk idehistorie gir kroppen imidlertid status som enten ond/syndig (fordervet moral ved sin lyst og uberegnelighet), uviktig (det er sjelen som teller), dårlig/underlegen (kroppen har ikke noe med intellektuell kunnskap å gjøre). Slike uklare betingelser manifesterer seg i dagens forvirrede ordbruk om- og bilder av kropper.

Mestring og selvtillit er begreper som ikke får mening ved å omtale et «indre fokus» i treningen som noe «bedre» enn et «ytre fokus», da disse høres sammen slik filosofen Maurice Merleau-Ponty skriver: «Inside and outside are inseparable. The world is wholly inside and I am wholly outside myself” (PP 407).[4]

Kroppen er både subjektet som berører og objektet som blir berørt. Disse posisjonene er i dynamisk bevegelse og er det som fremheves av Dahlberg som muligheten til «uppstannande».  Det velkjente i meg, og det ukjente og fremmede møtes aldri helt, men kan merkes og tas inn – det kan oppleves nytt, igjen og igjen. Er en slik forståelse også en god måte å forstå den trenende kroppen på? At vi er i bevegelse og ikke statiske objekter. Vi er og blir tvetydige skriver Merleau-Ponty: det er et livsvilkår som ikke kan overvinnes, men som kan undersøkes, lekes med, oppdages, slappes av med, gledes over, gi plass til og ikke minst omtales språklig. Tvetydighet kan omtales som betingelse, men ikke defineres begrepsmessig en gang for alle, det forblir åpent.

Det puster i oss på kvinnedagen

Kroppen er også et aktuelt politisk tema på en dag som 8 mars. Det trengs perspektiver som «opplyser» oss om at kroppen etablerer vårt forhold til verden, og at temaer som selvtillit, mestring og andre «ting» som trening er grunnet i dette forholdet og kan ikke skilles fra det. Gjør vi det risikerer vi å bli fremmedgjort fra oss selv både i språk og handling og offer for kapitalistiske markedsføring av retusjerte og seksualiserte kvinnekropper som #metoo-kampanjen også bør får oss til å være kritiske til.

Merleau-Ponty kan kritiseres for ikke å være feminist og ikke skrive innenfor et kjønnsperspektiv. Like fullt er det viktig å minne om at Merleau-Ponty lar oss bo i en kroppslig opplevelse av oss selv i verden, og at mestring og selvtillit må tilbakeføres til sin opprinnelige situasjon i kroppen. Det er et ontologisk forhold, et forhold som belyser vår eksistens, som ikke er direkte knyttet til verken kapitalistisk fremmedgjøring eller at det er spesifikt menneskelig. Det er et vilkår og alltid i bevegelse så lenge det puster i oss, og vi puster.

 

Referanser.
Helena Dalberg.(2013).Vad är kött?: kroppen och människan i Merleau-Pontys filosofi. Glänta Produktion

Merleau-Ponty (1962). Phenomenology of Perception. London: Routledge.

[1] Ekko, NRK P 2 27 februar 2018

[2] “Me Too-kampanjen  satte fart i kunstprosjekt om kvinnekroppen. Aftenposten 8 mars 2018, del 2 s 4-5

[3] Spørsmål jeg fikk av en journalist på forrige uke, men lot være å kommentere av grunner jeg tar opp her.

[4] Takk til Anniken Greve som plukket ut sitatet til meg i går.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.