Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun “skulle ha trent”. Men hva opplever hun når hun gjør det? “Jeg synes det er drit kjedelig” sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert “investering” som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

14 kommentarer til «Drit i å trene da vel!»

  1. Det kan helt klart være flere veier til god helse men at man skal droppe trening fordi det ikke gir noen garantert helseeffekt er vel å dra det litt langt? Det argumentet kan anvendes på så mange områder: dropp bilbelte, dropp refleks, kjør på med narkotika osv. osv (det er jo ikke nødvendigvis risikoatferden som dreper deg til slutt).

    Slik jeg ser det er det et viktig poeng at folk bør fokusere på å trene for opplevelsene sin del heller enn for en ønsket helse-/nytteeffekt. Det handler ikke om at aktivitet ikke har en slik helseeffekt, men om at aktivitet er enklest å holde ved like hvis den er lystbetont og indre motivert. Når aktivitet klassifiseres som “trening” kommer, som med “jobb”, gjerne pliktaspektet snikende og det hele forsterkes av mediediskursen. Så ja, drit gjerne i å “trene”, men let etter glede i bevegelse.

    1. Hei Haakon, takk for lesning og tilbakemelding. Jeg tror vi er ganske på linje. Det er ikke min intensjon i teksten å argumentere for å droppe trening fordi det ikke gir helseeffekt. Tvert i mot understreker jeg at det er godt dokumentert at trening kan være bra for helsa. Folk må trene av hvilke grunner som helst for meg, men jeg tror at begrunnelsene for å gjøre det eller la være ofte er helt andre enn helseargumentene. Som du også påpeker, kan opplevelsen ved å trene være en spennende inngang til å lære mer om dette, om “hvorfor” vi trener eller lar være. Min frustrasjon, som er engasjementet for å skrive teksten, er at en slik nysgjerrighet fortrenges av den dominerende mediediskursen som reduserer trening til noe som er nyttig for helsa.

  2. Takk for god lesing. Har lengden på livet blitt viktigere enn hvordan det leves? De enkle spørsmålene som kan stilles er: Hvordan vil jeg delta? Hva er mine viktige aktiviteter? Hva gir mening i hverdagen? Om de gjør deg glad og fornøyd er det bra for helsa. Helsefremmende aktivitet er ikke bare fysisk bevegelse – men veldig gjerne noe sosialt, som oftest noe meningsfullt.

    1. Helt sentrale spørsmål det der Nils Erik! Min bekymring er at all annen “støy” om hva trening skal være fortrenger den viktige kontakten med seg selv som dine (enkle og vanskelige) spørsmål retter seg mot. Men så er det oppløftende at teksten ser ut til å treffe noe, flere har engasjert seg, det betyr vel at vi er mange som kjenner på den samme frustrasjonen og som prøver å holde på med våre små og store bevegelsesprosjekter uavhengig av målbar nytte og effekt.

  3. Godt skrevet. Og det er ikke bare det vi tenker på som trening som gir tilgang. Estetiske inntrykk og uttrykk kan også gi slik tilgang. Pluss mye annet også.

  4. Hvorfor er det ingen som ser på ressursforbruket, for ikke å si misbruket, eller økologien i treningskulturen? Å kjøre bil til helsestudioet er noe av det dummeste jeg kan tenke meg. For ikke snakke om de teite plastklærne man må kle seg i for å føle seg berettiget til å tre opp på rullebåndet, jogge på flekken, mens man snakker i telefonen. Selvsagt, fordi det jo er så kjedelig! Jeg ser fram til den dagen vi ikke har råd til å bruke treningsapparater, eller heiser for den saks skyld, fordi ren strøm er blitt for dyr, eller ikke er å oppdrive!

    1. Å “jogge på flekken” er et morsomt uttrykk! Jeg er blant dem som av og til gjør det og som synes det er dørgende kjedelig. Radioprogram som Salongen og Ekko får meg gjennom økter jeg har på planen. Kanskje blir jeg bittelitt klokere underveis på rullebåndet, eller inspirert til å lese noe eller skrive. I det minste får jeg en time for meg selv med god lyd på øret. Jeg kan nok tenke at det er en rar måte å trene på, men som del av veien mot et større mål kan det fungere for meg, når mørket og kulda gjør det særdeles lite fristende å være mer ute enn nødvendig. Jeg er usikker på om noen har satt de store spørsmålene om ressurser og forbruk inn i en treningssammenheng, men det er en god ide Sidsel.

  5. Jeg fikk lyst til å tilføye at det går an å være et bra menneske, selv om man ikke liker å trene. Muligens… Eller er det slik at trening er en moralsk dygd mer enn noe annet 😉

    Takk for et forfriskende innlegg.

    1. Viktig tilføyelse, jeg kommer umiddelbart på et par veldig bra mennesker jeg kjenner som ikke trener 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.