Dynamikken i å undervise andre mennesker


Av: Gunn Engelsrud

Kvalitet i undervisning står høyt på den politiske dagsorden og hva kvalitet er eller hvordan det gjøres har vært jevnlig debattert, blant annet i Khrono[1]. Det finnes utallige oppslag om kvalitet med bruk av ord som kvalitetssystemer, indikatorer og målinger. For det fleste er det opplagt at relasjonen til studentene inngår i det som gir kvalitet[2]. Relasjonen er midlertid sårbar og ikke målbar. Studentene våre er ikke målbare størrelser vi kan plassere gjennom karakterer, studenttilfredshet eller gjennomstrømming. De er mennesker som møter utdanningsinstitusjoner og oss som underviser i komplekse samspill. Når jeg spør mine studenter om hva som brakte dem til timen i dag får jeg svar som; det er jo obligatorisk, jeg har ikke tenkt over det, jeg bare dukker opp. Av og til kan det være at de gleder seg, men det kan også virke som forventingene å bli virkelig engasjert sjelden er til stede. Jeg undres ofte hvordan dagene deres er; ut og inn av klasserom, finne sine predefinerte plasser, få en liten pause, jobbe utenfor studiene, lage lister over gjøremål, lure på hva spørsmålene blir til neste eksamen. Et spørsmål er om generasjon presentasjon har inntatt akademia eller ikke[3]. Målinger viser stress og press.

Jon Arne Løkke, skriver i et innlegg i Forskeforum om sine erfaringer med å skrote PowerPoint, ta pauser og bruke tavle[4]. Jeg har gjort tilsvarende erfaring og sjekket ut med studentene jeg underviser. En student fortalte; «når læreren bruker PP så faller jeg ut til facebook og internett. Når du snakker så faller jeg også ut, men da til mine egne tanker – og de kan være ganske interessante». Det at studentene blir «sittende og glane på skjermen», er også erfart av andre undervisere[5]. Det er omdiskutert hva som fungerer som læringsfremmende undervisning i ulike fag, men det som det er enighet om at relasjonen til studentene er særlig viktig.

Forståelse av relasjoner på bygge på «letting be»

I forståelsen av relasjoner inkluderer forskere som Hanne de Jageher[6] og Kym Maclaren[7] det å la andre få være slik de er. «Letting the other be» som betyr å se andre slik de fremtrer for oss og la dem får være seg, og ikke slik vi ønsker de var eller forsøke å (om)skape dem om til en gruppe (studentene, eller generaliserte andre). Å «la andre være» betyr å la studentene få ro, bli anerkjent i all sin forskjellighet og at vi som undervisere «tar dem inn». Det kreves reseptivitet, noe som skjer kroppslig, mer enn en intellektuelt.

Med begrepet participatory sense -making[8] får forskerne gitt betydning til en grunnleggende måte å være i verden på som i spesifikke og konkrete sitasjoner som både er subjektive og intersubjektive. Begrepet participatory sense -making viser til at mennesker deltar i hverandres liv med sin egen subjektivitet som uttrykkes gjennom kroppen, handling og snakk. Sagt på en annen måte; vi deltar vi med vår egen kroppslige subjektivitet i den viten som uttrykkes i interaksjon med andre. Slike grunnleggende menneskelige møter kan ikke kategoriseres, måles eller defineres uten at det går på bekostning av det som kjennetegner mennesker unike måte å vite på. Fra vi er født inngår vi i menneskelige relasjoner der vi vet om vi blir anerkjent, føler oss velkommen, blir ubekvemme og usikre. En slik dyp menneskelig viten lever og uttrykkes i kroppen, språket og viser seg for oss, også i undervisning.  «Letting the other be» skal ikke forstås som å ikke bry seg, snarere tvert imot; det betyr en dyp respekt for den enkelte students kroppslige væremåte, som det å trekke seg unna med blikket, ikke ha svar på et spørsmål, tenke på neste pause, og som en student uttrykte «jeg ligger alltid litt foran meg selv, det er vanskelig å være her og nå. Det å få innblikk i denne verdenen åpner for forståelse for studenten som menneske, og viser ut over læringsmål og vurderingskriterier.

Å skape mening gjennom å være sammen

Photo by Nathan Dumlao on Unsplash

Undervisning forstått som interaksjon består i og av en kontinuerlig «spenning» mellom væremåtene «letting be» og den «enactive» gjøresiden. Hva er viktig med dette? Jo- den første del virker å være mer undervurdert og utematisert enn gjøresiden. Det vi har vi minst forskningsbasert kunnskap om, er kanskje det som er viktigst for kvaliteten i høyere utdanning, i alle fall på lang sikt og for utdanninger der studentene skal utdannes til   profesjoner som har med andre mennesker å gjøre, der det studenten selv erfarer i undervisningen, følelsene av engasjement, fjernhet og avstand eller å ikke forstå noe, virker i dem og får betydning for erfaringen av hvordan der kjennes å være i undervisningen. Disse helt vesentlige sider ved kvalitet i undervisning finner vi ikke i målinger. Det konkrete tilfelle, må vi selv oppleve, være i og vurdere hva vi lærte.

Godt kvalitetsarbeid krever forståelse av hva det er å være et menneske sammen med andre i kontinuerlige prosesser. Dessverre tyder mye på at stress og press både hos studenter og underviser kan gjøre dem fremmede overfor hverandre.  Det er det motsatte av det som er vår oppgave; å lære mennesker å stole på seg selv og andre, og tvile tilsvarende på at prediksjon og kontroll av kvalitet og kunnskap er det eneste blikk som har verdi. Verden er i endring og vi vet ikke hva morgendagen bringer. Det betyr at det vi har øyeblikket da vi kan være årvåkent tilstede med studentene og kjenne at hver gang vi går inn i klasserommet er nytt. Det er hverdagslig, men må tas på alvor og inn i språket, med andre ord trengs teoretisering om og fra erfaringer som ennå ikke har språk.

A være i bevegelsen mellom «letting be» og «enacting»

Ved å snakke mer om meningen i menneskelige møter og mindre om målinger kan vi skape engasjerte menneskelige situasjoner. Vi kan tenke om kvalitet i undervisning relatert til den subjektive og intersubjektive dialog sammen med tema for undervisningen. Som kroppslige subjektiviteter skaper vi samspill og vi «får oss selv tilbake» fra hva samspillet gjør med oss og skaper i oss. Kanskje det viktigste faglige bidrag kommer fram i studentenes liv om 20 år og ikke vises på noen barometer eller gjennomstrømmingstall. Hanne de Jaegher og hennes medforskere inspirerer oss til å være i bevegelsen mellom «letting be» og «enacting» – gjøren og inngripen. I livet som studenter og undervisere, er det å bygge på at vi beveger oss i og med en slik dialektikk helt nødvendig for å forstå kvalitet i høyere utdanning. Det er ikke predikerbart eller kontrollerbart. Det er interaffektivt, rytmisk og må teoretiseres for å bli gyldig kunnskap –

Referanser:

Fuchs T. & De Jaegher, H. (2009). Enactive Intersubjectivity: Participatory sense-making and mutual incorporationPhenomenology and the Cognitive Sciences, 8(4), 465–486.


[1] https://khrono.no/uio-utdanning-ntnu/professorer-slar-alarm-om-elendig-kvalitet-pa-studenter-og-universitet/216539

[2] Det å ha «Fokus på studentenes læring» er blant annet et av kriteriene i meritteringen av fremragende undervisere som nå foregår på universiteter og høgskoler.

[3] https://khrono.no/akademia-generasjon-depresjon-generasjon-prestasjon/generasjon-prestasjon-inntar-universitetene-eller-kanskje-ikke/274866

[4] https://www.forskerforum.no/skrot-powerpoint-bruk-tavla-og-ta-pauser/

[5] [5]https://khrono.no/akademia-generasjon-depresjon-generasjon-prestasjon/generasjon-prestasjon-inntar-universitetene-eller-kanskje-ikke/274866

[6] https://hannedejaegher.net/publications/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.