Filosofi fra solsenga

Jeg ferierer omgitt av fete amerikanere. Mange fete amerikanere. Barn, unge, voksne og eldre. Ulike former og fasonger, men definitivt godt over i kategorien sykelig fedme. Her er det vanskelig å ikke se fedmen utelukkende som et problem. Kroppene er så store og tilsynelatende forhindret fra aktivitet og bevegelse. Jeg merker forargelsen over å se dem sånn og mitt eget indre utrop når jeg betrakter dem; noe må gjøres!

Utropet er et ekko av men hva skal vi gjøre??, som jeg ofte blir konfrontert med fra provoserte studenter og helsepersonell i forbindelse med kritiske innspill i fedmedebatten. Svaret jeg kommer opp med er antakelig egnet til ytterligere provokasjon. Jeg pleier å si at vi må først og fremst gjøre noe med oss selv. Det er et svar inspirert av filosofen Martin Heidegger (1889 – 1976). Han sa seg enig i allmenne forestillinger om at en ikke kan gjøre noe med filosofi. Filosofi egner seg dårlig, mente Heidegger, for instrumentelle sammenhenger. Sammenhenger der en gjør noe for å få bestemte effekter. Men han understreket samtidig at filosofi kan gjøre noe med oss.

Fenomenologi er den filosofiske retningen jeg har funnet inspirasjon i når jeg har utviklet mitt forskerblikk på det å være overvektig eller fet. Innenfor en retning av fenomenologien er det særlig mye tankegods å hente om det å være en levende kropp. Her blir kroppen forstått som vår måte å være i verden på. Kroppen er vårt eksistensielle utgangspunkt for alt vi er og gjør. Med en slik forståelsesramme inngår kroppens vekt som en uløselig del av vår kroppslige måte å være i verden på. Min tyngde er meg, og jeg forstår verden og meg selv gjennom kroppslig tyngde.

At den som er fet lever med utgangspunkt i de samme betingelsene er lett å glemme. Det er lett å overse den eksistensielle dimensjonen, tenke at livet først kan begynne når kiloene er færre, eller at det er en slankere utgave av meg som er meg. Det er tanker det er lett å finne støtte for. Tanker som deles av behandlere og helsepersonell så vel som av kommersielle krefter og milliardindustrier og som jeg stadig merker vil dominere mitt eget blikk på den som er fet. Inspirert av Heidegger lar jeg filosofien gjøre noe med meg mens jeg ligger på solsenga. Jeg lar den gjøre noe med blikket mitt på de fete kroppene jeg akkurat nå er omgitt av.

Det bringer inn andre linser og filtre som rører ved mine tatt-for-gitte forestillinger, holdninger og forståelser. For en forsker innenfor den tradisjonen jeg står i, er det avgjørende å bringe seg selv dit for å få opp nye spørsmål. Fremfor å spørre hva skal vi gjøre, kan jeg spørre: hva gjør de? Det enkle, umiddelbare svaret er at de ligger og later seg på solsengene sine, men det gir ikke et dekkende og sannferdig bilde. De går, setter seg og legger seg ned. De bader og leker med barna. De kaster ball, plukker skjell, bygger sandslott, kler av og på badetøy, smører på solkrem og tørker bort sand. De strekker seg, gjesper, ler, snur seg. De er kropper i kontinuerlig bevegelse, her og nå, forbundet og i kontakt med sine omgivelser, de beveger seg og finner løsninger. De fete kroppene trer fram, ikke bare som et problem, men som potensialer og ressurser, som betydningsfulle for seg selv og for andre. De vil noe, de har retning og mening.

Gjennom denne øvelsen blir jeg samtidig mer synlig for meg selv. Jeg gjør det samme som dem, jeg inngår i et vi som deler lysten til å være i ro, men også de bevegelsene som det å være i ro tilbyr oss akkurat her. Den langsomme spaseringen, badingen, vassingen, sandbæringen og leken. Akkurat her gjør vi det vi er gode på alle sammen; å være kropper her og nå. Jeg er mer lik dem enn jeg liker. Her er vi alle langsomme og vi deler interessen for å ligge eller sitte i ro. Å tillegge dem en annen og større latskap enn meg akkurat her, yter dem ingen rettferdighet.

Å være omgitt av skikkelig fete amerikanere i badetøy er utfordrende og ganske overveldende. Det trigger alle fordommer og alt forutinntatt tankegods som mitt vante blikk er innsatt med. Det kan høres så lite ambisiøst ut, det Heidegger sa om at den eneste forandringen det å lese filosofi kan bidra til, er forandringen av en selv. Men så var jo godeste Heidegger også tydelig på at ingenting blir lettere med filosofi, det blir tvert i mot vanskeligere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *