Folk i form til OL

Skrevet av Gro Rugseth

Vi er midt i en formidabel vinter når dette skrives. En sånn vinter som sies å være ”en gave” til alle skientusiaster og alle som er glad i vakre frost- og snøbilder. Rett og slett som Jokkes velkjente sang opphøyd i annen; her kommer den kalde fine tida.  Jeg vet ikke om Jokke var skientusiast. Men jeg har hørt at hans familie ikke liker at nettopp den sangen spilles i forbindelse med sportsarrangement. Hans hyllest til vinteren skyldtes først og fremst at han var glad sommeren var over.

Skitur i trengsel

I skiløypene denne sesongen er det mange som deler Jokkes begeistring for at det ikke er sommer. Eller som i hvert fall ønsker å trekke det beste ut av vinteren når den først er her. Til tider er det så mange at en kan få følelsen av at ”alle er ute”. Men sånn er det selvsagt ikke. For det første er andelen skiløpere ulikt fordelt på fylkesnivå. Den er høyest i Trøndelag og lavest i Agderfylkene og på Vestlandet. Så når jeg synes det er trengsel der jeg ferdes mest, i Øyerfjellet ved Lillehammer og i Oslomarka, så er det  trangere i sporet her enn i Stavanger, men kanskje enda tettere mellom skituppene i Bymarka i Trondheim.

Totalt rapporterte rundt 35% av alle nordmenn mellom 16 og 79 år i 2017 at de hadde vært på en eller flere korte skiturer siste 12 mnd. De lange skiturene, de som varer mer enn tre timer, er det adskillig færre som tar, ca. 20%. I Statistisk Sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse kommer det også fram at menn er  mer aktive skiløpere enn kvinner, og at barn går mer på ski enn voksne. Det er videre variasjon i hvor man går på ski.

Barn i storbyer går mest på ski i fjellet, mens barn fra spredtbygde strøk går på ski i skogsterreng. Ellers følger fordelingen av skiaktiviteter et velkjent sosialt mønster i befolkningen, folk med høyere utdanning går mer på ski enn de med bare grunnskoleutdanning. Men et interessant trekk her er at når de med lavest utdanning først går på ski, gjør de det oftere enn de med høy utdanning. SSB gjør ingen videre tolkning av akkurat dette poenget, og sjøl synes jeg det er vanskelig å forstå hva som kan forklare slike sosiale skiller. Men jeg husker godt fra mitt nabolag som barn at alle de vi kalte Hydro-folka, pappaene i gata som var industriarbeidere, brukte mye tid på en eller annen hobby. Min egen pappa inkludert. Det kunne være fiske og fluebinding, bærplukking og jakt, hagestell og grønnsakdyrking, evig lange søndagsturer på ski eller sterkt engasjement i korps, Røde Kors eller kirken. Kanskje er det en slik evne til fordypning og lidenskap som kommer til uttrykk i SSBs tall?

Det er kineserne som er født med ski på beina

Ordet ski har gammelnorske og germanske røtter. Ski betyr kløyvd og viser til skiene som et kløyvd trestykke. Språkforskere har datert det samiske begrepet for skigåing til å være fra 6000 til 8000 år gammelt og 4000 år gamle helleristninger tyder på at folk ellers i Norge har gått på ski siden steinalderen. Men skiene er ikke norske. De kom til Norge fra land lenger øst, og det er funnet rester av ski fra mye lenger tilbake enn 4000 år i både Sverige, Finland og Russland. Langt nord i Russland er det funnet skitupper som er anslått til å være 8000 år gamle og over 10 000 år gamle hulemalerier i Kina viser skiløpere på jakt.

Skiene har, uansett hvor de var i tidlig bruk, vært et avgjørende fremkomstmiddel. På jakt og for å bære fram folk, varer og post. Men skiferdigheter har også vært av betydning i mer aggressive aktiviteter. Vikingtidens konger og krigere ble omtalt som gode skiløpere. Olav Trygvasson skal ha vært blant de beste. Og Norges største mosjonsløp på ski, Birkebeinerrennet, er inspirert av skituren Birkebeinerne gjorde i januar år 1206 for å frakte den 1,5 år gamle kongssønnen Håkon Håkonsson trygt fra Østfold til kongesetet i Nidaros.

På ski over Grünerløkka

Tilbake i nåtiden kan du ta trikken gjennom Grünerløkka i Oslo og gå av på Olaf Ryes plass. Jeg kan bare snakke for meg selv, men slike stedsnavn knyttet til konkrete personer har sine historier som ofte går meg hus forbi. Men så viser det seg altså at Olaf Rye og jeg er sambygdinger, begge fra Telemark, og hans navn kan knyttes til skihistorien. Olaf Rye (1791 – 1849) endte sitt liv som generalmajor og krigshelt i Danmark. Men han omtales også som vår første skihopper. Som 17 åring ble han innrullert som soldat i Det Thelemarkske Infanteriregiment. Under skileik med troppen ble det laget et hopp og Olaf Rye ble målt til rekordlange 9,5 meter. At hoppet fikk betegnelsen ”det første”, har nok mest å gjøre med det faktum at det ble målt og registrert. For skihopping ble ikke oppfunnet av Olaf Rye. Men han kom fra et fylke med mye snø og mye alvor og leik på ski. Det han gjorde var mer å utmerke seg med stil, høyde og lengde på svevet etter lang praktisering.

Og når vi først er inne på Telemark er det nærmest umulig å ikke nevne Sondre Nordheim og hjembygda hans, kalt skisportens vugge; Morgedal. I omgang med denne historien gjelder det å være en smule edruelig, selv for en telemarking. Jeg har tidligere vist til at det er kineserne som er født med ski på beina, mer enn 6000 år før oss. Da blir det uredelig å hevde at noe som helst som har med ski å gjøre oppsto i Norge og Telemark på 1850 tallet. At det har etablert seg en slik historie har flere forklaringer. Men at Sondre var god på ski er godt dokumentert. Han ble omtalt som leken, sterk og uredd og deltok i skirenn i Christiania i en tid da nasjonalromantikken blomstret og en gryende misnøye med unionen med Sverige vokste fram. Da trengs helter og Sondre var et godt emne for slik heltedannelse. I hans samtid begynte konkurranse på ski å vokse fram. Fra å være et nødvendig og livsviktig framkomstmiddel ble skiaktiviteter etter hvert mer tydelig organisert, flyttet over i folks fritid og med tidtaking, lengdemåling og premier.

Krigerske ski

Men for ikke helt å slippe alvoret knyttet til ski så var deler av forberedelsene til unionsoppløsningene å bygge opp nasjonale skikompanier som mestret å gå på ski og håndtere skytevåpen samtidig. Skiskyting ble en militær øvelse og siden en ny folkesport. Mye av motstandsbevegelsen Milorgs aktiviteter under 2. verdenskrig var også avhengig av folks ferdigheter på ski i skog- og fjellterreng og utenfor opptråkkede løyper. Fluktrutene over grensa til Sverige, var synlige som skispor vinterstid. I disse dager kan de som vil se en ny versjon av filmen Ni liv på kino. Regissør Harald Zwarts film om den norske soldaten Jan Baalsrud har tittelen Den tolvte mann og skildrer Baalsruds flukt fra tyskerne fra skipshavari utenfor Troms, via Lyngen og til sikkerhet i Sverige. Når historien om Baalsrud skal fortelles andre steder enn på lerretet, er skiene han brukte under flukten utstilt på museum ved Lyngenfjorden i Troms. De levendegjør Baalsruds voldsomme vilje til å redde livet og samtidig sikre at informasjon han hadde ikke havnet i fiendens hender.

Bestefedre og andre superhelter

Fra min egen nære historie, tilbake til den gang jeg kjente mange unge menn som avtjente verneplikt, har betegnelsen ”Natoplank” festet seg. På vinterøvelse, levende skildret av folk som ikke vanligvis ferdes i fjellet vinterstid, ble Natoplankene inderlig hatet for sin evne til å suge til seg fuktighet og bli tunge som bly. De hvitmalte 2.10 meter lange militære treskiene var produsert ved legendariske Drammen Skifabrikk. Fabrikkens logo var en illustrasjon av Birger Ruud med Kongsbergknekk i svevet. Den logoen har jeg et personlig og emosjonelt forhold til. Den hadde min bestefar, som også var fra Drammen, på sine brune skitupper da jeg var barn. Å se den logoen i dag gir meg gåsehud og klump i halsen. Jeg blir dratt rett tilbake til utallige skiturer bak hans rygg. Han hadde vunnet flere kretsmesterskap på ski og gått uendelig mange mil til sammen. Å henge på de lange seige takene han tok, var den ultimate styrkeprøve for meg da jeg var 10-12 år. Det har festet seg som sterke, ladede minner og preger min egen skiteknikk i dag. Når vi to ”hadde dagen”, som Gunn var inne på i forrige blogg, så ble jeg verdensmester oppe i Sauheradfjella, eller i Siljan eller ute på jordene rundt småbruket der jeg vokste opp. Jeg ble min samtids skihelter, enten det var Berit Mørdre eller Gjermund Eggen, og følte at jeg fikk til å kopiere dem med kjapp framdrift og seig utholdenhet. I hodet hørte jeg Kollenbrølet mens jeg tok dobbelttak over en fiktiv Gratishaug. Eller i det jeg vant et par sekunder på å ”holde skia flytende” som min bestefar sa, over kuler og knauser i terrenget. Og når jeg i dag hører Petter Nordthug snakke varmt om bestefaren og ser at Johannes Høsflot Klæbo har sin som trener og mentor, så snakker jeg litt med min egen i tankene og sier til han at vi hadde tak i noe der, den gangen.

Pinlige pamper

Det er liten tvil om at ski har en rettmessig og synlig plass i Norges historie og fortsatt har betydning for mange nordmenns følelse av å tilhøre noe større enn seg selv. Det gjør selvsagt aktiviteten potensielt ekskluderende. SSBs statistikk viser at de fleste faktisk ikke går på ski. Mange av dem er som Jokke; av typen som liker å sitte, sitte inne og pimpe når sola skinner. De er svake for sport, men bare på skjermen og bare når vi vinner. Det er altså ikke antall aktive norske skiløpere som ligger til grunn for at vi betegner skiidrett som vår nasjonalsport. Det er et formidabelt sprang fra sportens røtter til dagens gjennomkommersialiserte idrett, med betalte fulltidsutøvere i antrekk og utstyr tapetsert med sponsorer. Midt i dette sirkuset som enkelte vil kalle det, er det noen som legger mer vekt på å opprettholde skihistorie og identitet enn andre. Og det ser ikke alltid like pent ut.

Jeg har et svært kritisk forhold til den berømte skibussen, selve metaforen for et mett, rikt og oljesmurt Norge. Å se den på nært hold lyser av heltedyrkelse og nasjonalisme. Og Skiforbundets håndtering av andre lands dopingsaker de siste årene har vist fram en arroganse ut av alle proposjoner. Når vi nå har fått flere tilsvarende saker blant egne utøvere blir det dobbelt pinlig at de og ansatte i skisportmaskineriet går over til tåkelegging og unnfallenhet. Jeg er heller ikke særlig begeistra for Bjørn Dæhli-sitat som: Du er først mannfolk når du har vunnet en femmil!  Jeg synes rett og slett det er på tide at også damer konkurrerer på fem mil. Det er ikke spesielt mannlig å gå langt på ski, men det er nedfelt i skikulturen at det gjør menn til menn.

Da har jeg større sans for det Thomas Alsgaard sier om at: Man må vite mye om seg selv, ha veldig god selvinnsikt for å vinne ei femmil. Slike tanker inspirerer mer til luft og vinger, til inspirasjon og refleksjon. Men her svikter ofte skisportens talspersoner. Som representanter for Norges nasjonalsport har de konsekvent valgt å gå med alle bremser på inn i framtida. Nei til damer i langrennssporet, nei til skøyting, nei til staking, nei til kvinner i hoppbakken, nei, nei og atter nei. Slik har de valgt, og fått anledning til å regjere. Enkelte vil ha det til at symbiosen med norsk presse langt på vei har holdt kritikerne unna norsk skisport. Mediene har vært mer opptatt av jubel enn av granskning blir det sagt. Sånn sett er jeg glad for at enkelte journalister og ministre nå ser ut til å gjøre det til sitt prosjekt å forfølge idrettens pengebruk, dårlige lederstil, manglende åpenhet og betente personalsaker.

Folk i form

Men uavhengig av enkeltpersoner og systemers dumskap og klokskap så må vel satsingen på skisport i Norge sies å ha lykkes, i motsetning til for eksempel fotball. Norge er eneste nasjon i verden med mer enn 100 gull, 100 sølv og 100 bronse i vinter OL gjennom tidene. Kritiske røster vil selvsagt si at det ikke er særlig til bragd. Vintersport er for spesielt interesserte. At Karsten Warholm blir verdensmester i friidrett eller Magnus Carlsen i sjakk er langt større prestasjoner om man tar høyde for antall potensielle toppløpere og spillere på verdensbasis. Men det holder ikke oss fra å være varmt opptatt av skiheltene våre.  Og nå er det rett før det braker løs igjen. OL 2018 starter i Pyeongchang i Sør Korea torsdag 8 februar, og varer gjennom resten av måneden. Skal en dømme etter trengselen i mine skiløyper de siste ukene, så er (en del) folk i form til OL.

 

Referanser:

Alnæs, K. (2007). Jeg spenner mine ski. Aschehoug Forlag

Gotaas, T. (2010). Skisportens vugge. Font Forlag

Madsen, L.B. (2017). Gullracet. Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn. Gyldendal

Statistisk sentralbyrå (SSB); Levekårsundersøkelsen 2017

https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/fritid

 

 

 

Én kommentar til “Folk i form til OL”

  1. Fantastisk flott, interessant ..og ikke minst svært opplysende artikkel !

    Denne deler jeg gjerne med venner i øst og vest…og til og med de i snøløse Fredrikstad.. «for FærjeTV..det har dem» 😉

    Vi går for gull i Pyeongchang…med eller uten ski på beina og «bakgrunn» !

    #anbefales

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.