Ikke tenk positivt!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Før snakket idrettsutøvere om «å ha dagen», og å få det «til å klaffe». Når de «hadde dagen» vant de. «Stemte det ikke» gikk det «skitt». «Tap og vinn med samme sinn» gjaldt også, ikke hyle og grine over tap og ikke ta helt av ved seier.  I dag har idrettspsykologene utstyrt idrettsutøvere med en alternativ språkbruk, og det feires og ikke minst grines om hverandre. I det nylige avholdte europamesterskap i håndball for menn røyk Norge ut før semifinalen. Et nederlag for laget som ville nå helt til topps.

Å gjøre avtaler og «ha fokus på oppgaven»

Eksempel 1

Mulighetene for fortsatt spill ble kraftig redusert etter tapet mot Kroatia. For å gå videre i mesterskapet måtte Norge slå Sverige med 5 mål i neste kamp. Etter tapet mot Kroatia var skuffelsen stor i den norske leiren. Målvakten Torbjørn Bergerud ble intervjuet av reporteren i TV3. Målene hadde rent inn og det norske forsvaret inkludert målvakten hadde ikke «fått satt forsvaret», som det heter seg på håndballspråket. I intervjuet sier Bergerud «jeg prøvde å tenke positivt, men det funket ikke ……» Han beklaget overfor laget og det norske folk. Han har ikke «dagen», men hadde lært å endre språket til at «positiv tenkning» skulle være et bøtemiddel mot dårlig spill under kampens gang. Men «sitter håndball i hodet og tankene»?  De mentale trenerne har lært utøverne å bruke språket ved å snakke om å legge planer, strategier og tenke positivt. Gode folk som Bergerud gjør som han får beskjed om og blir forledet til å snakke som at tanken styrer kroppen, mens ballen suser i nettveggen.

 

Altså: målvakten prøver å tenke «positivt» mens ballen suser i nettveggen. Han er ikke «inne i» kampen, har ikke «kommet i gang» til sitt vante nivå, eller som kommentatorene sier «vi har ikke fått i gang målvaktene». Det er noe «surr i hodet» som han ikke har fått orden på. Det «mentale verktøyet» for å prestere og «holde fokus på oppgaven» fungerer her ikke for det som gjelder – å redde skuddene. «Oppmerksomheten» som de har lært at de skal «fokusere» virker å enten være lukket om seg selv eller spredt for alle vinder. Hva er galt? Det skulle ikke være noe i veien verken med ambisjoner, taktikk eller treningsgrunnlag og ressurser laget disponerer. Det er midlertid ingen andre steder taktikk og «mentalt fokus» og «oppgavene» viser seg enn i spillet og kroppene som skaper og inngår i spillet. Det er kun et sted der det å lykkes med taktikken blir synlig.  «Avtaler» har ikke noe verdi hvis de ikke realiseres i spillet, men forblir abstrakte mønstre «vi kjører rundgang» «2’ erne går frem…» etc.

 

Eksempel 2

I håndball kan treneren ta tre «time-out» (1 minutt) for å legge om taktikk, gjør avtaler og motivere spillerne.  Da det var et halvt minutt igjen av første omgang mot Sverige (kampen Norge måtte vinne med 5 mål) tok landslagstreneren «time out» for å legge en plan for hvordan Norge, som da hadde ballen skulle øke ledelsen før pause. «Avtaler» ble inngått og alle svarte klart når Berge spør «er vi med» – 1-2-3- sier spillerne og skal realisere avtalen på de 30 sekunder som var igjen av omgangen.  Det som skjer er at avtalen ikke følges og ballene går i andre retninger og mistes, Sverige får tak i ballen og scorer. «Tenkningen» og planen fungerte ikke, selv ikke så kort tid etter beslutningen og enigheten var fattet. Enigheten må ha glidd sømløst ut av oppmerksomheten eller «fokus». Treneren raser på sidelinjen, skriker ut og river av remmen som adgangskortet er festet i. Reaksjonen er emosjonell/ kroppslig utagering på høyt nivå, langt unna «mental tilstedeværelse» og «fokus på oppgaven».

Fokus på oppgaven

Det underliggende premiss i de to eksemplene er at utøverne skal ta valg og avgjørelser og at de kan tenke seg gode. Tenkning skal bringe prestasjonene i en gunstig retning og skal i minst mulig grad forstyrres av «utenforliggende forhold». Eksempelvis skulle gutta ikke «la seg påvirke» av at noen av dem angivelig hadde delt de mye omtalte bildene av Nora Mørk[1]. Hva for slags fokus er det de snakker om, men som de ikke kan beskrive eller si noe annet om enn det «mentale» og «ha dagen» og at «det sitter». Hva ligger bak disse ordene? Handler det om tilstedeværelsen i kampen, som de søker uten at de tenker eller har noe bevissthet rundt hva det er? Eller er det bare noe som de er blitt fortalt kommer gjennom å tenke positivt, som ikke har noen relasjon til kroppen eller hva som foregår rundt dem?  I håndball skulle en tro at det å være i det skiftende spillet fra øyeblikk til øyeblikk er en kompetanse som ligger dypt i kroppene; men i EM fikk spillerne bare ikke til dette samtidig og treneren mister tålmodighetene og «vet» ikke hva han skal gjøre når det han bygger på ikke fungerer (jfr. de klare instruksjoner i time-outen, der spillerne gjør stikk motsatt av det de har blitt enige om øyeblikket tidligere), og står tilbake i egen frustrasjon og sinne, paradoksalt nok, langt vekk fra læreboka i mental trening.

 

Et problem som dukker opp i de aller fleste tilfeller når idrettsutøvere snakker er gapet mellom «det mentale[2]» og «det fysiske» som er innarbeidet i deres språklige repertoar, de har «fysiske økter» og øver seg på å «ha fokus på oppgaven». Det høres ut som både de selv, banen og kampen er et objekt som skal mestres. Slik er det ikke. Handlingene og spillet er stedet der tenkningen og «det mentale fokus» er synlig. Slik filosofen Ludwig Wittgenstein sa det er «det beste uttrykket for den menneskelige sjelen den menneskelige kroppen». [3] Overført til håndballen så er det spillets flyt og vidsyn mot og for med- og motspillere som blir det eneste reelle uttrykk for «fokuset» de snakker om.

 

Du kan ikke sette en positiv tanke i mål!

Å separere ut tanker og ikke minst prøve å tenke dem under spillet fungerer tydeligvis ikke. Det er «the present moment» og de raske skiftninger i spillet, mellom spillere og banen som gjelder. Spilleren er rettet mot spillet og av spillet – de inngår i noe som er i stadig transformasjon, langt unna en instrumentell oppgavetenkning. Det har ingen hensikt å «tenke om» spillet – så lenge du er i spillet. Filosofen Maurice Merleau-Ponty sier det slik om fotballspilleren, og det ligger i samme gata for håndball:

 

“For the player in action the football field is not an ‘object’, that is, the ideal term which can give rise to a multiplicity of perspectival views and remain equivalent under its apparent transformations. It is pervaded with lines of force (the ‘yard lines’; those which demarcate the penalty area) and articulated in sectors (for example, the ‘openings’ between the adversaries) which call for a certain mode of action and which initiate and guide the action as if the player were unaware of it. The field itself is not given to him, but present as the immanent term of his practical intentions; the player becomes one with it and feels the direction of the goal, for example just as immediately as the vertical and horizontal planes of his own body” (p 168).[4]

 

 Verken banen eller spillet er gitt, men spilleren blir ett med banen når han føler retningen mot målet, når de «praktiske intensjoner» er i kroppen og spilleren kjenner banen like godt som sin egne kropp. Det gjør Bergerud og, men har ikke et erfaringsspråk å ta i bruk for situasjonen han er i og det han opplever. Det finnes alternativer til denne ordbruken. Selv innen idretten.

” I ett med det jeg gjør”[5]

Da VM på ski ble arrangert i Oslo i 2011 produsert NRK noen korte reklamefilmer av norske skiløpere for å promotere VM-sendingene. I en av filmene møter vi Marit Bjørgen. Ordene hun bruker stå i kontrast til ideene om «å tenke positivt» og «ha fokus på oppgavene», fordi det hun sier og utrykker er svært forskjellig fra det som kommer fram i eksemplene fra EM i håndball.

 

Filmklippet startet med at Marit sier,” alle tror jeg er supertrent, fokusert og godt forberedt”. Etter en liten pause fortsetter hun:” Det stemmer jo det”. Vi får se et nærbilde av en smilende Marit. Hun ser rett på oss og stadfester at hun nettopp har levd opp til forventingene publikum og det norske folk[6] later til å ha til henne.  Samtidig kommer tre skiløpere på rulleski med gule refleksvester og hjelmer til syne i bilde. De beveger seg synkront med flyt og framdrift. Etter en liten pause (et pust) sier Marit:” Men egentlig så er jeg jo i ett med det jeg gjør”. Hun legger vekt på egentlig, som om det at hun er i ett med alt hun gjør er viktigere enn det hun nettopp har uttalt om å være” supertrent, fokusert og godt forberedt” – forstått som fornuftsstyrt, rasjonelt og at ingenting er overlatt til slump.

 

Marit sier videre,” Det å gå skirenn gjør at jeg finner roen, det gir meg en følelse av frihet. Den friheten gjør at jeg kan ta meg helt ut”. Hun legger vekt på helt ut, men med en avslappet stemme og ro som får tilhøreren til å spisse ørene. Hun snakker ikke om «fokus på oppgavene», men om at hun finner ro, frihet og det at hun kan «gi alt» har med at hun finner en avspent og fri rytme som løfter henne fram i sporet.

 

Bildene er nå tilbake til snø, fjell, utsyn, horisonter og sol med Marit i nærbilde med solbrille og lue, godt verna mot kulda. Herifra kommer hun tilbake i rytmisk bevegelse på rulleski. Overkroppen og stavtak i bevegelse mot horisonten bak, uanstrengt, rolig og rettet framover. Det hun nettopp har fortalt – at det er dette hun egentlig liker best – blir bekreftet av bildene.

 

Et uanstrengt og lekent uttrykk i bevegelse

Filmsnutten slutter med et nærbilde av Marit der hun på både avvæpnende, ertende og uhøytidelig vis sier” Jeg elsker å være noen meter foran”. Ordene hun bruker og bildet vi ser uttrykker det samme: at hun skaper bevegelser som gir henne ro og som bidrar til at hun flyter gjennom landskapet på en måte som får fram et uanstrengt og lekent uttrykk. Selv om hun «elsker å være noen meter foran” snakker hun ikke om å presse seg, slik flere av de andre skistjernene gjør i sine filmsnutter når de snakker om at de elsker å” presse kroppen min”.

 

Å falle til ro i kroppen og «å jobbe med oppgavene»

Å være i bevegelse med ro, flyt og rytme og slik Marit forteller at hun” faller helt til ro”, er et annet ordvalg enn idrettspsykologispråket om «å tenke positivt» og å «fokusere på oppgavene». Kroppen og bevegelsene skapes av – og i roen og i skienes gli mot snøen, som kan tilsvare ballens bevegelser mellom spillerne, gulvet, målene. Kroppene er følende og i kontakt med omgivelsene, de føler og sanser omgivelsene, slik også Bergerud gjør når han «har dagen», da lever han i og med kampen med sine bevegelser, ball- og gulvkontakt og samspill med forsvaret. Han «blir målet», og han «skaper» målet hele tiden utfra det som oppstår i spillet. I den forstand at han, stengene og nettet er på lag og fyller ut hverandre. Med andre ord; Han «står» ikke i mål.

 

Marit Bjørgen er retta mot bevegelsene og bevegelsen retter henne videre i sporet på en uanstrengt måte. Hun gir tyngde til skia og underlaget og bevegelsen strømmer tilbake i kroppen og genererer nye bevegelser. Hun både «blir» løypa, og «bruker» løypa slik den er lagt av andre, til å skape sin fremdrift ved å legge deler av den bak seg og møte nye svinger og kneiker og helninger med sine bevegelser. Hun kjemper seg ikke fram i sporet, tvert imot finner hun rytmen og det” går av seg selv”.  Som allerede sagt innledningsvis var det slik tidligere at utøverne snakket om at de” har dagen”, at” jeg kunne bare gå og gå”, at” alt klaffa”, eller at” jeg husker ingenting fra løpet” eller kampen. Dette er utrykk som indikerer at bevegelsen ikke er noe som skal overvinnes eller at det handler om å «tenke positivt» – altså har vi fått to helt ulike utrykk for hvordan det er å være i bevegelsen her og nå, når det gjelder, eller å «ha dagen» rett og slett. Eksemplene som er vist her har betydning for prestasjonen.

 

Håndball EM viste hvordan språket om avtaler og fokus foregår som et parallellunivers, som har lite sammenheng med det som foregår på banen. Det er påfallende. Marit Bjørgens språk griper erfaringen av å være i ett med det hun gjør som en grunnleggende premiss for å prestere bra i idrett

 

 

[1] Om bildene som var på avveie faktisk var delt av spillere på herrelandslaget ville ingen svare på. De hadde «fokus på oppgavene» og «jobben de skulle gjøre» og støttet Nora Mørk, men unndro seg fra saken med å stengte den ute og ha «fokus», og dette skulle ikke «påvirke fokus» ifølge det som ble sagt i TV-intervjuene.

[2] Se Olympiatoppens opplegg for «mental trening», http://www.trening.no/treningstips/hva-menes-med-mental-trening/

[3] Sitert i paper skrevet av Anniken Greve «Et indre liv i ytre omgivelser»

[4] The Structure of Behavior trans. by Alden Fisher, (Boston: Beacon Press, 1963; London: Methuen, 1965).

[5] Denne analysen er omtalt i; Engelsrud, G. & Standal, Ø. F (2012). Idrett, nytte og erfaring. I: Ø.R. Varkøy (ed.). Om nytte og unytte (s. 147-159. Oslo: Abstrakt forlag.

 

[6] Filmsnuttane er alle rettet mot nasjonen: Jeg gjør dette for Norge, sier mange av utøvene.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.