Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Det er nytt år og mange skal sette intensjon og mål for sin trening, enten det handler om yoga eller andre former for praksiser. Jeg har sjelden fått noen ut av å sette en intensjon, som en isolert eller tenkt handling og har derfor, nå ved starten av året, blitt inspirert til å dele en annen forståelse, basert på en forståelse av intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.

Wishful thinking mantras

En annen inspirasjon til å skrive om temaet er et innlegg Jeff Brow (1) skrev på FB. Han skriver om visse måter å bruke språk på innen det han benevner som the New Age Movement. Hans poeng er hvordan deltagere i New Age Movemnet (2) møtes med et forenklet og feilaktig språk om seg selv og hva de skal oppnå. De møtes med han kaller wishful thinking mantras. Jeg fikk assosiasjoner til egne erfaringer fra instruktive praksiser i yoga og meditasjon, der folk eksempelvis instrueres i å inkludere tilgivelse, takknemlighet og kjærlighet i sin praksis, uavhengig av deres liv eller situasjon er kontekstualisert nærmere der og da. Jeg har ikke noe imot å arbeide refleksivt med egne erfaringer, men vil gjerne selv definere tematikken, tid, forståelsesramme og sted. Det kan det bli lite rom for (3), og det er akkurat disse sider ved språkbruk i og om bevegelsespraksiser Jeff Brow tar opp. Han viser til statements som han hevder bidar til; the perpetual denial of common sense realities with fantastical perspectives. Brow skriver at det er svært alvorlig å fortelle folk at; Everything is an illusion, There are no victims, Anger is a sub-standard emotion, All judgments are bad, You chose your every experience and circumstance, Your personal identifications are inherently false, Just ask the universe for what you want…, Everything you see and feel is a reflection of you, There is no one to blame, The ego is the enemy, etc. Språkbruken er gjenkjennbar og har tendens til å vandre fra den ene til den andre. Utallige ganger har jeg vært vitne til tilsvarende; ikke tenk, tanker er kun illusjoner, virkeligheten slik du erfarer den er kun et skall, samfunnet fratar deg sannheten, det sosiale livet er fylt med illusjoner, vi må gå bak; bak fasaden, det «egentlige» er et annet sted, og den «fysiske» (4) kroppen er underordnet. Filosofen Platons (5) tanker gjenkjennes; den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av en perfekt virkelighet som finnes i andre dimensjoner. Det som erfares er kun lureri og falsk sansning, slik mange i dag også snakker om at hjernen «lurer» deg til å tro eller føle visse ting. Her innlemmes alle mennesker i et tankesett, som for mange kan være fullstendig fremmed, men som, gitt at en deltar i praksiser som Jeff Brow viser til, like fullt inkluderes i. Hvor kommer disse forståelser fra og hvordan overlever de? Hvorfor defineres ofte mennesket negativt og til å ha problemer?

Å inkludere alle til å ha problemer

Jeg deltok en gang på et maskekurs. Som innledning skulle deltagerne skrive et brev til lærerne om «sitt problem». Jeg kunne ikke komme på noe, siden min interesse var å arbeide kreativt med masker, men for å løse oppgaven fant jeg opp et problem, og skrev om det. Heldigvis spurte kurslederne meg om det stemte, da de synes jeg virker nokså sunn og «vanlig». Jeg fikk bekreftet at jeg kunne delta uten å ha et problem. Hvis jeg imidlertid hadde hatt et problem, ville det vært høyst avgjørende hvordan dette var blitt forstått og håndtert av kurslederne. I eksemplene Jeff Brow bruker, er hans poeng at alle blir inkludert i en forståelse av at alt som skjer dem både er et speil av dem selv og samtidig en illusjon. Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer fra dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk. Jeff Brow skriver at å opprettholde slike forståelser gjør at folk miss the opportunity to do the real work to become conscious together. There is no substitute for heart-earned transformation. Han sier altså den hverdagslige og erfarte verden vi lever sammen med andre i samfunnet, har verdi, og det er her mennesker blir klar over seg selv og andre, og kan møtes i «real work». Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.

Å holde på en intensjon forutsetter objektkonstans

Tilbake til «å sette intensjoner» for en trening eller bevegelsespraksis, så gir Lisa Folkmarson Käll (6), en klar påminnelse om at i en fenomenologisk tradisjon så vil «intentional acts «konstitueres som en prosess der den sosiale verden så vel som subjektet og relasjonene til andre «are brought into being» (2015 s. 29). Heller enn å være en utenforstående agent som bestemmer seg viljemessig for å sette en intensjon, er subjektet selve det konstituerende ved intensjonen, som ikke er kognijonsbasert, med prosessuell og erfart. Konstitueringen av verden så vel subjektet er relasjonelt med intensjonaliteten og vice versa. Intensjonaliteten utrykkes også i den kroppslige rettethet mot verden og er aldri noe som har opphav i en bevissthet eller mind isolert fra kroppen. Relatert til det å sette en intensjon, vil det ifølge et fenomenologisk perspektiv gi mening å følge seg selv som et kroppslige subjekt gjennom utførelsen av en bevegelsespraksis, og nettopp la det som erfares få være. Dette til forskjell fra å binde seg til noe som er tenkt ut på forhånd og som forutsetter en objektkonstans (gjøre den uttenkte intensjon til et objekt som kan holdes konstant – jfr. «husker du intensjonen? Ikke glem den selv om du befinner deg i utfordrende posisjoner!!). Poenget er å ikke låse seg til abstrakte ideer som stenger erfaringer fra kroppen og verden ute, men å forstå «embodied consciousness» og det kroppslige subjektets væren-i-verden og dets væren-av-verden («being of the world») (2015 s 30). Her er subjektet plassert i en verden hun lever i og kan ha tillit til, en verden som er en del av henne og hun av den. I motsetning til det isolerte subjektet (7), som Jeff Brows er kritisk til, er ikke dette subjektets verden og erfaring kun illusorisk og falsk, men i endring og transformasjon sammen med henne. Hun er et subjekt i en verden som har mening og som hun ikke må stenge ute og fornektes.

Språk på tomgang.

Birgit Nordtug og jeg (8) tar opp en tematikk som gir en relevant kobling tilbake til ordene/frasene som Jeff Brow har identifisert. Artikkelen er en påminnelse om at å ramme inn en praksis, terapi eller undervisningsform i bestemte talemåter må problematiseres. Det kan ikke tas for gitt at generelle begreper og terminologi passer for alle. Dersom eksempelvis en yogainstruktør tyr til et språk og fraser som jeg har vist til, vil det passe for noen, men for andre vil ordene føles som upassende og infantile, og fremmede i ens egen kunnskapskapskultur.

Det å bruke et språk som fanger andre i uriktige og abstrakte forestillinger om intensjoner har vært mitt tema i denne bloggen. Alle begreper er kodet med et innhold og det å problematisere språkbruk i og om bevegelsespraksiser er viktig for å forstå perspektivene en bevegelsespraksis drives fra og gjennom. Jeg liker meg best når de som underviser er «nøytrale» og stoler på at de som deltar gjør seg de erfaringene de gjør, der det legges vekt på et åpent rom å være i, uten at intensjoner og falske ideer om subjektet, bevissthet og verden.

NOTER:
1 Takk til Christina Danielsen som gjorde meg oppmerksom på innlegget.
2 Han sier ikke konkret hvilke praksiser han inkluderer, men jeg valgte å sitere han da jeg selv har hørt tilsvarende begrepsbruk i yoga, meditasjon der jeg har deltatt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre varianter, men det lar jeg ligge her. https://www.facebook.com/Soulshaping42/posts/10210320381818942
3 Det betyr ikke at jeg ikke kan la være å følge oppfordringer. Det jeg tar opp her er når det tas for gitt at de som deltar har en problematikk som er felles rundt slike tema.
4 Jeg er kritisk til begrepet «fysisk» kropp. Det er misvisende og indikerer at kroppen ikke lever som opplevd og bevisst.
5 Jeg mener ikke å redusere Platons filosofi til dette, men trekker det fram da «platonske forhold» ser ut til å være holdt i hevd i språkbruken jeg viser til her.
6.LISA FOLKMARSON KÄLL (2015) A Path between Voluntarism and Determinism. Tracing Elements of Phenomenology in Judith Butler’s Account of Performativity. Föreningen Lambda Nordica
7 Empirisk sett kan det være situasjoner som subjektet kan oppleve seg isolert etc, det jeg tar opp her går først og fremst på grunnlagsforståelse.
8 Nordtug, Birgit og Gunn Engelsrud. 2016.” Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse” Tidsskrift for kjønnsforskning 3:151-168.

6 tanker om “Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

  1. Christina Danielsen

    Takk Gunn, for at du tok innlegget til Jeff Brown som grunnlag for kloke , meget relevante refleksjoner.

    Vi trenger ingen som tenker for oss , som forteller oss hva vi føler , hvor vi er , hvem vi er , hvordan vi burde leve livene våre.

    Nobody can teach me who I am .
    You can describe parts of me , but who I am – and what I need – is something I have to find out myself .

    – Chinua Achebe – Nigerian novelist , poet & professor

    Svar
    1. Gunn Engelsrud Innleggsforfatter

      Takk til deg Christina, jeg begynner snart min intervjurunde og da er du er selvskreven person å intervjue. da vil andre tanker og erfaringer framstå i et annet språk og med en annen mening.

      Svar
  2. Birgit Nordtug

    Det utfordrer så mye dette. Personlighetstestene som fastsetter hvem vi egentlig er. Ideen om det falske selvet og maskene som du nevner. Kallet fra Gud eller fra det ubevisste i psykoanalysen som kaller til noe annet: Det egentlige. Som er bak vår rygg, og som vi må bli fortalt? Og er det det egentlig vi blir fortalt?
    Det er en tillit og en trygghet i det du skriver: Jeg er det jeg er, når jeg er det jeg er. Subjektiviteten er i det. Og jeg er der jeg er, når jeg er der jeg er. Intensjonen er i det. Og hva vi er og hvor vi er, er her og der – og «midt i blant dere» (Matteus 18.20).

    Svar
    1. Gunn Engelsrud Innleggsforfatter

      Takk Birgit,
      det er mye som du sier. Det du skriver : «Subjektiviteten er i det. Og jeg er der jeg er, når jeg er der jeg er. Intensjonen er i det. Og hva vi er og hvor vi er, er her og der – og «midt i blant dere» (Matteus 18.20)!», er et perspektiv som er mye mer ukjent enn det dualistiske. Det å hevde at noe «helhetlig eller holistisk» eller østlig betyr ofte en merkelig abstraksjon. jeg har prøvd å få noe yogalærere til å problematisere teoriene de bygger på at alt som eksisterer er egen persepsjon og at verden avhenger av denne – det betyr at det som erfares ikke har verdi men en på et «lavt» nivå. Det er MYE mer enn dette! jeg er enig at det er mye som kan erfares og at det er alltid muligheter for å merke nye ting. Dette er imidletrid ikke kroppsløst og uavhengig av subjektet. Når de snakker om slike ting er det jo NOEN som sier det, mens det de sier slik de sier det ikke skulle være avhengig av det subjekt som snakker. Det gjør at mange går rundt å snakker om det som skal «oppnås» – og hvis de hadde rett sp skulle det vel også kunne merkes? ikke troverdig – det er heller ikke FS sitt «ryddeinnlegg» i ukens A-magasin. Han selv er såkalt minimalist og har det antagelig kjemoeryddig som alle borgelige folk har – dette tar han ikke opp – bare de andre rydder – og må selv skjønne at det handler om noe «dumt» – dette er en taktikk/retorikk som han får mye respons på. Men sm vi har fått frem så er det også stadig flere som ser dette.

      Svar
      1. Birgit Nordtug

        Hei Gunn og eventuelle andre lesere.
        Jeg klarte ikke å dy meg og følger opp med litt mer! Som du peker på, er det kroppssubjekter som sier eller skriver at det er mye mer mellom himmel og jord. Så hvordan kan man da hevde at «mye mer» er subjekt-uavhengig og kroppsløst? Petter Dass har blitt tatt til inntekt for det samme subjekt-uavhengige argumentet om «mye mer», når han i en kjent salme skriver at «Gud er Gud om alle mann var døde.» Men det er jo nettopp hans egne erfaringer av Gud han beskriver. Jeg tolker det dit hen at han merket Gud så kraftfullt at de abstrakte, teologiske begrepene om Gud som han hadde til rådighet, ikke uttrykte det han merket, og at han derfor konkluderte med at «Gud er Gud om alle mann var døde» – altså at hans Guds-erfaringer overgikk språket om Gud.

        De abstrakte begrepene om «mye mer» som er ment å uttrykke det subjekt-uavhengige «mye mer», kan bli rigide fordi de nettopp ikke omfatter subjektets erfaringer av «mye mer» – og resultatet kan bli at begrepene gir næring til fastlåste krav og intensjoner som er uavhengig av kontekst og situasjon: «Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk.»

        Ditt alternativ er «intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.» Og du legger vekt på at «Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.» Men kan vi stole på kroppens egne erfaringer? Går vi ikke i fella da? Du nevner argumentet som stadig dukker opp i media, om at hjernen lurer oss til alt mulig rart, og at vi derfor ikke må stole på våre lyster og begjær. Du nevner også New Age-relaterte varianter som legger vekt på det illusoriske. Jeg vil føye til ideologi-kritiske varianter om at vi begjærer den Andres (f.eks. kapitalismens & konsumerismens) begjær (eller ønsker) og derfor lures til å begjære det som den Andre ønsker at vi skal begjære. Alle tre variantene handler på sett og vis om det samme, men har ulik legitimitet i forskjellige miljøer.

        Til tross for mange år med skolering i ideologi-kritiske varianter, har jeg hakket mer tro på ditt utgangspunkt i dag. Kanskje fordi det i så mange år har vært så mye snakk om det illusoriske og midlertidige ved våre lyster, begjær og nytelser som gjør at vi går i fella, og som vi har blitt fortalt kan påføre oss livsstilssykdommer, kroppspress etc. Nettopp fordi det har vært så mye snakk om dette, har det kanskje blitt de merkede løypene for hva vi merker? «Mye mer» merkes derfor kanskje ikke like godt som Petter Dass gjorde? Med det gis det rom for ferdigmerkede løyper av typen «wishful thinking mantras» som kan bli et hinder for å merke «mye mer». Ditt utgangspunkt inviterer oss til å merke et mangfold av «løyper»: «og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.» Mangfoldet åpner for kreativ begrepsbruk om det vi merker – begreper som den enkelte kan ha glede av. Så hva med merkebåndene som anbefales på siste side i A-magasinet? De har kanskje stått ute i skogen litt lenge? Litt blasse?

        Svar
        1. Gunn Engelsrud Innleggsforfatter

          Takk igjen Birgit, dette var veldig oppklarende for meg. spørsmålet; Men kan vi stole på kroppens egne erfaringer? Går vi ikke i fella da? – er flott å tenke videre med. Tror det er her noe av det vi skrev om i artikkelen om at kroppen og språket – og språket som skal si noe om det som erfares i kroppen ( hvis det skal sies/skrives noe om – og det skal det i forskning) – så må dette utforskes og prøves ut – det er bevegelser i det, og vi må miste/finne/være etc i det. Jeg synes din NYtolkning av Pettet Dass traff – der fikk du meg på sporet videre av hvordan dette «mer enn» forblir en tom frase.

          Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *