Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en «kvinnelig» fotballspiller

Gunn Engelsrud

Fotball lever av resultater. På landslagsnivå i Norge uteblir disse. Når Europas beste fotballspiller tar dette på alvor og trekker seg fra laget, skulle en tro at det hun har å si lyttes til og vurderes nøye.

Alle som elsker fotball, og jeg er en av dem, er opprørt over en ledelse som skaper et bilde av Ada Hegerberg som en utakknemlig og krevede person. Dette er en uanstendig karakteristikk, fulgt av uttalelser i media og av flere mannlige bekjente om at Ada Hegerberg ‘setter seg selv foran laget’ og at hun har ‘dårlige holdninger’. Hva legitimerer slike utsagn?

Ada er en vinnerskalle
Ordet «vinnerskalle» har florert mye i mediene og har også dukket opp i en bok med tittelen «Norske vinnerskaller», som psykologen Arne Jørstad Riise har skrevet sammen med fagansvarlige for idrettspsykologi ved Olympiatoppen. De skriver at «vinnerskallene» er ærlige mot seg selv, arbeider hardt har ambisiøse mål. De er motiverte, elsker det de gjør og har en sterkt vinnervilje. Karakteristikken skulle passe meget godt på Ada Hegerberg. Hennes meritter er mange – alt fra norsk cup-gull til gull i UEFA Champions League og hun er kåret til Europas beste spiller sammen med Christiano Ronaldo. Hun har aldri vært involvert i en disiplinærsak og omtales av lagvenninner som ærlig, redelig og til å stole på.

Moderne ledere lytter på erfaringer!
Jeg undres over hvorfor ikke lederne sier: dette er verdifulle erfaringer fra vår beste spiller. Vi må lytte, interessere oss og være opptatt av å lære av det som kommer fram. Vi er lei oss, men samtidig svært takknemlige for at hun tar belastningen med å gi oss denne tilbakemelding! For en profesjonell ledelse med ambisjoner om å nettopp lede ville en slik respons vært selvsagt. Mordene ledere ser seg selv i relasjon til sine medarbeidere, tar deres erfaringer alvorlig og viser respekt for dem som personer. Slik er det tydeligvis ikke i Norges Fotballforbund og det bør ringe noen bjeller hos ledelsen ved Olympiatoppen, så vel som Norges Idrettsforbund. Alle ønsker seg enere, men tydeligvis ikke hvilke som helst enere. Alle skal med når laget skal bygges, men på hvem sine premisser? Dette er spørsmål som ledere kontinuerlig må ha dialog om.

Semb og Sjøgren truffet av lynet?
På herresiden i norsk toppfotball har vi vært vitne til utallige slåsskamper, ureglementerte turer på byen, kjøring i fylla og spillere som kaster av seg fotballdrakta. Det er nærmest rutine å utagere ved dommeravgjørelser i egen disfavør og i en rekke lag er det situasjoner som går under betegnelsen «dårlig holdning». Hvem brydde seg særlig om Carew og Riises slåsskamp i spillerbussen? Ada Hegerbergs verbale kritikk derimot, fremført velformulert og etter betenkningstid setter tydeligvis Semb og Sjögren i sjakk matt. De hevder dette kom” som lyn fra klar himmel» og at de er skuffet. De karakteriserer videre Adas kritikk som «ikke er konkret», en beskrivelse som er helt uforståelig for de som har lest og hørt hva Ada faktisk sier. Når forbundet selv føler for å understreke at «her har vi takhøyde» blir jeg skeptisk. Alt annet de sier peker mot at det nettopp ikke er særlig luftig under taket i fotballens hus.Hva med å praktisere det så berømte honnørordet om «samhandling» og «samspillkompetanse» i egne rekker. Det er en skammelig feighet vi nå er vitne til – fint at den er offentlig slik at vi som fotballpublikum vet hvem vi har å gjøre med – en ledelse som ikke bruker egne idealer i egen kommunikasjon når det gjelder som mest.

En tanke om “Jeg nekter å kalle Ada Hegerberg en «kvinnelig» fotballspiller

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *