Kroppspresset – slik det stiger fram!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et populært tema i mediene er kroppspress. Nesten daglig blir dette ordet brukt og en gjenganger er at kroppspress er noe som må «bekjempes», «tones ned» eller “forebygges”. Dagens oppslag i nettsidene til avisen Vårt Lands har valgt overskriften Kroppspresset øker fra uke til uke. Min kollega ved Norges Idrettshøyskole, Jorunn Sundgot-Borgen, blir sitert på at kroppspresset i samfunnet er et folkehelseproblem, når hun uttaler;

Jeg deler bekymringen, men vil imidlertid problematisere at det ikke finnes noen “medisin» mot kroppspress. Før tankene blir foldet ut; Dagens Aftenpost har også tvetydig oppslag om jenter som er elever på idrettslinje nå kan fordype seg i fitness. Jentene som er intervjuet roser opplegget og ikke noe i oppslaget tyder på at de er utsatt for kroppspress. En lærer blir referert om at det «ekstreme kroppsfokuset er uheldig for elevene», mens doktorgradsstipendiat Therese Fostervold Mathiesen ved Norges Idrettshøgskole blir sitert på at dersom lærere har «den riktige kroppsøvingskompetansen» så kan dette være et bra tilbud.

Når kroppspress er til debatt skapes det lett en enighet om at det er uønsket og negativt, slik Jorunn Sundgot-Borgen blir sitert på at «Vi må inn i skolen for der treffer vi alle. Allerede nå må vi sette forebyggende tiltak i system og her utfordrer jeg kunnskapsminister Røe Isaksen til å ta nødvendige grep». Statsråden er nettopp blitt utfordret av andre som vil ha en time fysisk aktivitet i skolen hver dag; her utfordres han i å balansere aktivitet mot kroppspress.

Aktivitet er bra – men kroppspress vil vi ikke vil ha. Hva er hva og hvordan oppstår kroppspress. Her er det mye å finne ut av. Hvem presser hvem? Stiger presset opp i oss, mellom oss, utenfor oss? Ingen er interessert i det, men mange lever tydeligvis både med det og av det. Som en politiker nylig uttrykte i samtale «her er det rødt lys». På spørsmålet om hvor presset kan identifiseres er mediene ofte det opplagte svar. Der finnes mange bilder av “flotte” kropper, her finnes alle de gode rådene. Bilder er symboler og objekter som inngår i verdsettingskulturer, slik blant annet Hill & Azzarito (2012), omtaler som «valued bodies». I stedet for å snakke om et allestedsværende kroppspress, kan det adresseres til vårt eget blikk. Det dømmende blikket som lett kastes på de som ikke innfrir idealer, som blir syke og som gjerne forsetter å ha andres dømmende blikk rettet mot seg, noe som i følge Rysst (2011), medfører at mange er misfornøyd med egen kropp. Misnøye driver mange i retning av trening og aktivitet som har som mål å få en strammere, muskuløs og designet kropp. Kroppen blir en ting å forme, presset står en selv for i «god dialog» med mediene og forbildene.

Konsekvensen blir slik Sundgot-Borgen tar opp at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, med fare for å redusere livskvalitet og bli fremmed for seg selv. Problemet i dag er at trening og aktivitet nyter høy sosial prestisje, samtidig som skadelig sider kommer fram i oppslagene jeg viser til her. Her ligger det mer grunnleggende problemer, som angår forståelsen av kroppen- det kan ikke gjentas ofte nok. Kroppen er et følende og fornemmende subjekt i verden.

Skal «kroppspresset» forebygges kan det starte med å støtte kroppsøvingslæreres relasjonsarbeid med sine elever. Støtt opp under at elevers verdi får feste i dem som sansende og erfarende subjekter– vær sammen med dem, bruk elevmedvirkning, snakk om opplevelser og ikke la «fysisk aktivitet» i seg selv være målet. Kroppsøvingsfagets formål er blant annet å ruste elever til å ta stilling til kroppsidealer og arbeide kreativt med å danne seg forståelser og innsikter om den (kroppslige) verden de deltar i og selv er med på å skape. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Hvordan skapes «kropppress»

Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på», som om «kroppspress» er en ting som kan øke eller synke. Kroppspress er noe som gjøres mellom personer, med egen kropps blikk, bevegelsesmåte, henvendelse forteller vi hverandre hva som gjelder. Å endre blikket mot den andre bort fra kroppens form og utseende og «ut i verden» til engasjement for noe der ute – jordskjevofre i Nepal lever ikke med kroppspress. At vi i dag skal «holde på med kroppen» kan kun forstås i lys av samfunnsutvikling, kommersiell spekulasjon og overflod av goder. Mange grupper og enkeltpersoner både i Norge og andre deler av verden er ikke i målgruppene for å holde på med kroppslig selvobjektivering. Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes.

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør altså erstattes med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Min kollega Gro Rugseth og jeg har i flere sammenhenger slått et slag for å glemme kroppen. Vi er på vårt friskeste når vi glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for oppmerksomheten. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, se bort fra den og ut i verden. Det er helsebringende. Vi venter på nye oppslag under vignetten: Glem kroppspresset.

Hill, J. & Azzarito, L. (2012). Researching valued bodies in PE: a visual inquiry with British Asian girls. Special Edition, Physical Education and Sport Pedagogy, 17:3, 263-276. DOI: 10.1080/17408989.2012.690381
Rysst, M. (2011). «Å se bra ut»: kroppsidealer og kroppspraksiser i Norge. I: Skjønnhet og helse: det ytre og indre, oppdragsrapport nr. 1 – 2011, Side: 11–16

Én kommentar til “Kroppspresset – slik det stiger fram!”

  1. Kroppspress, semiotikk og toleranse.
    Et tegn (på noe) blir først et tegn (på noe) når det fortolkes som et tegn (på noe), framholder Charles Sanders Peirce i sin tegnteori. Så også med alle tegnene som tolkes som kroppspress. De er ikke i seg selv kroppspress. Vi må fortolke disse tegnene som kroppspress for at de skal være kroppspress.

    Først som 36-åring, ble jeg vàr dette med drikkepress. Da vanket jeg i et pedagogisk-filosofisk miljø som nokså dogmatisk oppfordret til en slik tegntolkning. Jeg godtok denne tegntolkningen i en del år, og det gjorde sitt til å presse nede min opplevelse av å være intellektuell (fordi jeg er totalavholds). I dag tolker jeg disse tegnene som dumhet, og synes at det er komisk at så velutdannede og sylskarpe intellektuelle mennesker kan være så opptatt av noe så banalt som at alle må drikke alkohol. Hvorfor denne endringen i tolkningen av tegnene? Kanskje har det noe å gjøre med større grad av intellektuell trygghet.
    Så; jeg har sansen for Gunns innfallsvinkel til dette med kroppspress: Skape gode relasjoner i kroppsøvingen som et godt grunnlag for kroppslig trygghet, og slik legge til rette for å fornemme den egne kroppen som verdifull og spennende. Og også dette med å bli bevisst på hvordan dominerende oppfatninger av hva som verdsettes, kan presse nede vår måte å være kropper på i relasjon og samfunn.

    Jeg har også sansen for dette med å glemme kroppspresset. I det ligger det en oppfordring til å ikke henge seg opp i alt som vi ikke liker, og tolerere at det er der, uten at vi trenger å bry oss med det. At det vi ikke liker er der, kan jo også bidra til noe positivt. Forskjellen mellom idretten og kunsten i toleransen av spiseforstyrrelser, kan kanskje tydeliggjøre dette poenget litt. I idretten har det nesten blitt nulltoleranse for spiseforstyrrelser: Jo færre med spiseforstyrrelser, jo bedre. Og null forekomst av spiseforstyrrelser er aller best. I kunsten er det derimot bortimot fulltoleranse for spiseforstyrrelser, og vi kan glede oss over glitrende romaner, noveller og diktsamlinger fra unge, kvinner som skriver fra sine spiseforstyrrete liv. Men vil vi ikke få en økning av anoreksidødsfall hvis vi tolererer spiseforstyrrelser i idretten? Ikke nødvendigvis. Kanskje er skadevirkningene vel så store når kroppsøvingslærere, trenere, idrettsledere og idrettsforskere i sin iver etter å utrydde spiseforstyrrelser har et ørneblikk på alt som det er mulig å fortolke som tidlige tegn på spiseforstyrrelser, og bedriver behandlingsjakt på idrettsutøvere som synes å ha «dårlig sykdomsinnsikt».

    Ja, kanskje skal vi ta sjansen på å la tegnene på kroppspress, spiseforstyrrelser og andre kroppstematikker få litt friere tolkningsvilkår (nå som det er vår og sauene slippes ut i frihet) – og åpne for å fornemme nytelsen ved å tolke tegnene på forskjellige måter, slik som den franske semiotikeren Roland Barthes oppfordrer til i sitt essay om forfatterens død og leserens fødsel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.