Læring i motvind og med et smell!

Skrevet av Gro Rugseth

Som underviser på et universitet, i fag og emner relatert til fysioterapi, har jeg ansvar for at studentene «kobler seg på» den kunnskapen vi skal arbeide med. Når jeg entrer auditoriet er imidlertid studentene allerede påkoblet helt andre ting enn det jeg kommer for å snakke med dem om. De er bokstavelig talt blå i ansiktet, fra lyset av diverse nettsider som de leser via sin telefon eller PC. Jeg står overfor studenter som ikke nødvendigvis registrerer at læreren dukker opp, de er i «en annen verden». Jeg vet ikke om de søker adspredelse fra det som  skal foregå, eller vanemessig lever i «nettverden». De vet at fravær registreres og at  hverdagen handler om å være tilstede i undervisningen, men mens de er «tilstede» i rommet  søker de seg vekk og bort.

Undervisning i motvind og motstand

Photo by The Climate Reality Project on Unsplash

Undervisning og læring foregår ofte i motvind og møtes med motstand. Det er en betingelse i rommet underviseren må  forholde seg til og akseptere som sin del av hverdagen. Min kontakt med og kontroll over det som skal utspille seg der strekker seg ikke utover det stoffet jeg har forberedt og metodene jeg tar i bruk for å initiere læring. Jeg forutsetter at jeg møter voksne studenter, med faglige interesser, teoretisk og praktisk kunnskap, selvstendige meninger, livserfaring og lærelyst. Det er å appellere til og  å røre borti noe av dette, som er min oppgave der og da. Poenget er  å få dem til å vende seg fra sine påskrudde skjermer og mot det vi skal være felles om i tiden vi er sammen.

I bladet Sykepleien denne uka er det referert til en studie gjennomført av lege, førstelektor og forsker Ole Petter Hjelle. Han har interessert seg for sykepleiestudenters læring. For å finne mer ut av dette valgte han å teste 50 studenters hjerneaktivitet ved to ulike 5 minutters introduksjoner av sin egen 45 minutters forelesning om hjerteinfarkt.

I den ene gruppa på 25 studenter brukte han de første fem minuttene på å fortelle en dramatisk historie om «Petter» som «plutselig kjente en klemmende smerte i brystet» osv.

I den andre innledet han i fem minutter med slentrende small- talk om seg selv og om forelesningen han skulle holde, samtidig som han sørget for å knote litt med å få i gang det tekniske utstyret i rommet. Studentene var påsatt EEG måleutstyr for registrering av hjerneaktivitet gjennom hele forelesningen.

Resultatene viste at i tråd med tidligere forskning var den gjennomsnittlige hjerneaktiviteten høyere hos gruppa som fikk den dramatiske historien enn hos de som ble utsatt for Hjelles small-talk. Det nye i hans studie var imidlertid at han også registrerte at de som hadde høyere hjernefrekvens fra starten av, altså etter at den dramatiske historien var fortalt, beholdt denne på et høyere nivå gjennom hele forelesningen, sammenliknet med studentene i den andre gruppa.

Hjelle konkluderer med at dette viser at mens en gruppe holdt oppmerksomheten gjennom hele forelesningen, kom den andre gruppa aldri skikkelig i gang etter en slapp start. Jeg forsøkte å spore opp Hjelles studie for å se hvordan han forklarer at den registrerte økte hjerneaktiviteten tilsvarer det han omtaler som «økt oppmerksomhet». Jeg har nemlig friskt i minne en forelesning hvor psykiater og forsker Marianne Mjaaland påpekte at fargerike EEG-bilder kun dokumenterer økt blodgjennomstrømning. Hva det videre betyr at det strømmer mer blod til et område av hjernen, sa hun at det fortsatt er stor mangel på kunnskap om. I følge Mjaaland er det med andre ord en forholdsvis fri tolkning Hjelle gjør når han hevder at det tilsvarer økt oppmerksomhet. Når jeg ikke har lykkes med å  finne at Hjelles studie er publisert noe sted, så kan det kanskje ha sammenheng med at konklusjonene han trekker av å måle hjerneaktivitet foreløpig er for ambisiøse og uklart underbygget.

Gitt denne skepsisen er det likevel interessant å se at Hjelle gjorde en ytterligere kontroll av sine resultater. Alle studentene ble i etterkant testet i 50 spørsmål relatert til forelesningen. Gruppa med høyere gjennomsnittlig oppmerksomhet scoret 30% bedre på testen enn gruppa med slapp start. Hjelle påpeker at en såpass stor forskjell utgjør minst en karakter, hvis det hadde vært aktuelt å gi det på testen. Så lærerens evne til å engasjere gjennom historiefortelling så ut til å gjøre en klar forskjell på det studentene umiddelbart kunne gjengi etter undervisningen.

Å gå dramatisk til verks fra start

Photo by Filip Bunkens on Unsplash

Det har i den senere tid vært mye diskusjon om studenters læring, om at de ikke er motivert, ikke leser fagstoff, ikke møter til forelesninger osv. Parallelt går kompetanseutviklingen for undervisere i retning av mer digitalisering, mindre enveisprat i auditoriet. Og noen hevder at forelesningen er død.

Hjelles forskning styrker min tro på at jeg fortsatt kan gjøre en forskjell som en tilstedeværende og engasjert foreleser. Det krever at jeg er villig til å opptre, by på meg selv, være morsom og utfordrende og ikke minst opplagt. Jeg må rett og slett gå dramatisk til verks fra start, for å trekke studenten mot temaet for dagen og bort fra det alltid nærværende internettet. Her ligger et viktig potensial, som undervisere må «øve» på å ta i bruk – vi skal ikke bare undervise, men også være faglige underholdere. Men heller ikke dette er tilstrekkelig. Når studenter evaluerer en forelesning som «god» kan det ikke tas til inntekt for noe særlig mer enn at de har følt seg underholdt. Læring er adskillig mer komplekst og læringsutbytter adskillig vanskeligere å oppfylle.

 

https://sykepleien.no/2018/05/slik-fikk-han-sykepleierstudenter-til-laere-mye-bedre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.