Mat som materialitet og mening

Skrevet av Gro Rugseth 

Forskning viser at hva vi spiser og ikke minst kvaliteten på kostholdet vårt, følger sosiale skillelinjer. Det er vanlig å forklare slike skiller med at økonomisk status avgjør om vi har råd til og tilgang på de beste råvarene. Slike forklaringer tar utgangspunkt i mat som en materiell verdi, som en vare en kan kjøpe, på linje med bil, lamper, hytte eller nye bukser.

Men mat er også mening. Eller sagt på en annen måte; mat forsyner oss med mer enn næringsstoffer og har betydning utover å gjøre oss mette. Det vi spiser, hvordan og hvor og sammen med hvem har avgjørende sosial, kulturell og emosjonell mening. For å forstå sosiale forskjeller i matvaner og kosthold er det nødvendig å etterspørre mening i vår omgang med mat, og søke svar på hvilken betydning slik mening har for de matvalgene vi tar.

 

Ansvar for egen helse

«Foreldre og barn forhandler om sunt og usunt kosthold»

Priya Fielding-Singh ved Stanford Universitetet i USA har gjennomført dybdeintervjuer med 160 foreldre og ungdommer i og rundt San Fransisco. I tillegg har hun brukt mange timer som observatør hjemme hos fire familier fra tre definerte og ulike sosiale lag. Resultatet er et omfattende og interessant forskningsmateriale om økonomiske betingelser, mat og mening. Forskningen kaster et kritisk lys på trender i tiden som peker ut den enkelte som ansvarlig for egen helse.

 

Fielding-Singh slår fast at foreldrene i studien, uavhengig av sosioøkonomisk status, er opptatt av sine ungdommers kostvaner. De har kunnskap om at kosthold har betydning for helse og vil aller helst at ungdommene deres skal spise sunt. I motsetning til det som ofte antas, opplevde ikke personene i utvalget at maten de ønsket å kjøpe var vanskelig tilgjengelig. Alle så nær som to familier, hadde tilgang på bil og bodde i umiddelbar nærhet til en matbutikk med råvarer av god kvalitet. Det var derimot synlig variasjon i betydningen av kostnader forbundet med mat. Familier i høy- og middelinntekstgrupper rapporterte at de var kostnadsbevisste, men at matkvalitet og sunnhet var viktigere for deres innkjøp. I lav-inntekstgruppen var det mer entydig prisen på matvarer som avgjorde hva som ble kjøpt inn.

Snop og godteri

Det som imidlertid også kom fram, var at ungdommene i materialet, på tvers av sosiale forskjeller, kontinuerlig utfordret foreldrene sine på hva de selv ønsket å spise. Foreldrene følte på et press om å også gjøre mer usunn mat tilgjengelig hjemme. Og her kunne Fielding-Singh peke på nye, interessante forskjeller blant foreldrene. De håndterte ungdommenes ønsker om usunn mat på ulike måter. Og ulikhetene varierte med familienes sosioøkonomiske status og var tett bundet opp mot hvilken mening mat hadde for foreldrene, og særlig for mor.

 

«Maten forsyner oss med mer enn næringsstoffer»

96 % av foreldrene, og oftest mor, i høyinntekstgruppene avslo regelmessig ønsker om godteri og snop fra ungdommene og begrunnet det med helseargumenter. Det tilsvarende tallet i middelinntekstgruppen var 54 % og i lavinntekstgruppen bare 13%. Det betyr ikke at foreldre i lavinntekstgruppen ikke også nektet sine ungdommer usunn mat. Men argumentet var da som regel knyttet til økonomi, at de ikke hadde råd. Og hvis det var penger til overs strakk foreldrene i denne gruppen seg langt for å tilfredsstille ungdommenes ønsker i matveien. Flere fortalte at de kunne bruke sine siste penger på å ta barna med til deres favorittrestaurant.

 

Mat modererer følelsen av fattigdom

At foreldre med god inntekt er mer konsistente på å avslå krav om usunn mat fra sine barn, mens foreldre med lav inntekt er villig til å strekke seg langt for å gi dem det de vil ha, er et uttrykk for matens varierende symbolske verdi og mening, sier Fielding-Singh.

I sin forskningsrapport beskriver hun livsbetingelsene i en lavinntekstfamilie med to døtre. Det er helt marginalt hva de har av penger til daglig forbruk, de mottar en liten sum i sosial stønad og handler med matkuponger. Helseproblemer gjør det vanskelig å holde på en fast jobb, som uansett alltid er lavt lønnet og preget av midlertidighet. Det er mye de to jentene i familien kan ønske seg, av klær, opplevelser og aktiviteter som moren alltid må si nei til. Og selv om hun er veldig klar over betydningen av et sunt kosthold og stadig ønsker at døtrene skal spise mindre godteri og snop, blir det mer viktig for henne å si ja til ønsket om usunn mat. Det gjør dem glad, forklarer hun. En is fra isbilen eller noe godt i fanget foran TV, modererer følelsen av å være fattig og å være avstengt fra det som er attraktivt. Det blir rett og slett svært meningsfylt å si ja til usunn mat. Maten, uavhengig av kvalitet, blir en viktig måte å vise kjærlighet og omsorg på og oppleves som å kompensere noe for annen materiell nød.

 

I høyinntekstfamilien knyttet mødrene den samme kjærligheten og omsorgen til det å lære barna sine om hva som var sunt og usunt. I en økonomisk situasjon hvor det aldri var et spørsmål om de ville ha råd til å kjøpe den maten de trengte, og ungdommene i følge foreldrene praktisk talt kunne få alt de ønsket seg, ble formaninger og regulering rundt mat et meningsbærende uttrykk for at moren var en god oppdrager og at hun brydde seg.

 

Er alle sin egen helseminister?

Fielding-Singhs forskning representerer et viktig bidrag til å utdype forståelsene av sosiale ulikheter i helse generelt og knyttet til matvaner og kosthold spesielt. De rike beskrivelsene av deltakernes livssituasjon gir et innblikk i strukturelle forskjellers betydning for å kunne gjøre selvstendige valg og for meningsskaping. Fra en privilegert posisjon blir det umulig å få øye på hvor mange begrensninger et liv i fattigdom legger på helsevalg, uten at forskere med tilsvarende interesser som Fielding-Singh åpner opp sine forskningsfelt med metoder som fordyper seg i meningssammenhenger. Hennes arbeid er et eksempel til etterfølgelse og kan anvendes på mange ulike livsområder. Rapporten er svært lærerik og lesverdig og godt egnet på en pensumliste i ulike helsefag for å gi studentene et kontrasterende og kritisk innspill til argumentet om at alle er sin egen helseminister.

 

Referanse:

Fielding-Singh, P. (2017). A taste of inequality. Foods symbolic value across the socioeconomic spectrum. Sociological Science 4: 424-448

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.