Negativ – heldigvis!

Gro Rugseth
Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden omtales det som at resultatet er ”negativt”. Et snedig språklig fenomen eller en ganske betydningsfull, logisk brist?

Jeg liker fastlegen min. Hun er på min alder, vi snakker godt sammen. Hun er opptatt av faget sitt og deler gjerne ny kunnskap med meg. Jeg var hos henne her om dagen, rutinesjekk og litt prøvetaking av dette og hint. Alt var tilsynelatende i orden med meg, eller ”prøven var negativ” som det heter i medisinske kretser. Siden har jeg gått og tenkt på akkurat det snedige språklige fenomenet. Jeg har jo hørt det før, men denne gangen la jeg av ukjent grunn merke til at det var sånn det ble sagt, og det har siden dukket opp i tankene med jevne mellomrom. Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden, omtales det som at resultatet er ”negativt”. For hvem? Det var jo ikke det jeg kjente på, det var jo ikke negativt for meg. Tvert om, for meg var det jo utelukkende positivt. Jeg har tross alt rundet femti og er jo klar over at en dag vil noe oppstå i min kropp som vil skape alvorlig trøbbel. Kan jeg risikere å oppleve at den dagen prøven viser alvorlig sykdom så sier legen at ”ja, her var det positive funn!”?

Jeg forstår at begrepet ”negativt” viser tilbake til det prøven retter seg mot, å oppdage sykdom. Når sykdomsmistanke ikke bekreftes, innebærer det en negasjon av et hypotetisk spørsmål og omtales som et negativt resultat. Men så kan jeg gjøre meg litt mer vrien igjen og fundere på om ikke denne lille språklige greia er ganske betydningsfull. Betydningsfull for å vise frem et adskillig større fenomen som den medisinske tradisjonen strever med; nemlig det å plassere subjektet, personen, den som eventuell sykdom angår aller mest, i sentrum. Fra mitt pasientperspektiv blir i hvert fall legens talemåte opplevd som en logisk brist. En opplevelse som understrekes ytterligere av at hun må gå veien via en ny forklaring for å nå frem til hva dette betyr for meg. Da henger hun på den lille ekstra setningen; ”ja, altså negativ prøve betyr jo positiv for deg da”. Ja nemlig, så hvorfor gjøre det så komplisert?

Gjør jeg meg skikkelig vanskelig kan situasjonen forstås som at det jeg erfarer ikke prioriteres, at det gjøres til noe sekundært i legebesøket. Det primære er prøvene som tas og resultatet av dem. Men uten meg hadde det ikke vært noen å ta den bestemte prøven av, den er tatt av noe i meg og resultatet viser til noe ved meg. Allikevel, selv om prøvens substans er fra min kropp, tar samtalen om den mellom legen og meg utgangspunkt i noe utenfor kroppen min, prøveresultatet, som om det taler for seg selv og med en selvsagt prioritet. Mitt poeng er ikke at dette skjer som et resultat av at legen ignorerer meg. Jeg har aldri hatt grunn til å tvile på at hun bryr seg og vil mitt beste. I samtalen mellom oss er vi dessuten begge opptatt av prøveresultatet, så vi er til dels sammen om orienteringen bort fra meg som subjekt og over på det prøven kan si noe ”objektivt” om. Mitt poeng er at et tilsynelatende ubetydelig språklig fenomen ikke oppstår ”av seg selv”, men er sammenhengende med noe adskillig større og mer komplisert, nemlig helsefagenes kontinuerlige problem med å kommunisere slik at pasientens erfaringer gis plass i dialogen (Engelsrud 2013). Talemåten om mitt prøveresultat uttrykker et medisinsk-faglig kunnskapssyn hvor en type kunnskap prioriteres fremfor en annen. Den kunnskapen som gis prioritet skyver subjektet til side, setter kunnskap fra subjektet selv på vent. I det små, en ganske ubetydelig sak, i det store dypt problematisk og utgangspunkt for frustrasjon og fremmedgjøring i møtet mellom helsepersonell og pasient.

Mens jeg skriver blir jeg mer klar over hvorfor jeg har blitt gående og tenke på dette i ettertid. Det oppsto nemlig enda en situasjon i løpet av mitt legebesøk som synliggjorde at selv om en konsultasjon på ett plan dreier seg om pasienten, så risikerer dette jeget å glippe ut av syne for legens medisinske perspektiv. Mens jeg gjorde meg klar til å gå snakket vi to videre om stort og smått. Jeg kommenterte sånn helt generelt at mørket var krevende. At byen uten snø gjorde måneden vi var inne i mørkere enn jeg kunne huske fra tidligere. Det var da hun sa det, at jeg kunne få mer ”overskudd av å trene litt”. Jeg vet at sånt skal leger snakke med pasienter om nå til dags. Det forventes av leger at de presenterer et overordnet og 100 % generalisert folkehelsebudskap, som et individuelt tilpasset råd til den enkelte pasient. En krevende øvelse, denne gang levert på medisinsk autopilot. Det min lege ikke vet er at jeg trener jevnlig. Jeg går Birken og løper maraton. Det har aldri falt seg slik at vi har snakket om det. Vi har faktisk aldri før snakket om trening, og når det først skjedde glapp jeg som meg ut av syne igjen.

Det lugga litt mellom oss denne dagen, jeg innrømmer det, men jeg skal ikke gjøre meg mer vanskelig nå. Jeg liker fortsatt legen min. Det er bare det at medisinens perspektiv av og til gjør samtalene våre mer kompliserte enn de trenger å være.
Referanse:
Engelsrud, G. (2013): Kroppen i klinisk kommunikasjon. I Johnsen, K. & Engvold, H.O. Klinisk kommunikasjon i praksis, Oslo: Universitetsforlaget. s. 77-85

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.