NRK som mikrofonstativ på Evjeklinikken

Gro Rugseth & Gunn Engelsrud

Programmet «Norge Nå» På NRK1, har sending hver kveld og er ifølge forhåndsomtalen et direktesendt show hvor vi prater med folk om det de er opptatt av, der det faktisk skjer

(https://www.evjeklinikken.no).

11 november var det sending fra Evjeklinikken, senter for livsstilsendring og behandling av sykelig overvekt, på Evje i Setesdal. Journalist Christer Johnsgård møtte to pasienter, begge kvinner, en psykiatrisk sykepleier, en folkehelsedirektør og institusjonens grunnlegger og daglige leder Alf Tore Moen. Vi vil bruke denne kommentaren til å identifisere noen av måtene overvekt og fedme ble omtalt på i programmet. Å gå tilbake til og gjengi språkbruken som brukes om fedme og overvekt i programmet kan gjøre oss bedre i stand til å oppdage hvilke forståelse av fenomenet som er til rådighet, produseres og re-produseres. 

Pasientene ble oppfordret av journalisten til å fortelle hvordan det var å være pasient på Evjeklinikken. De svarte med å beskrive institusjonen som sitt andre hjem. De hadde over tid etablert nære vennskap med andre pasienter og ansatte. Det føltes trygt å være en del av behandlingsopplegget, de følte seg godt ivaretatt. Samtidig fikk begge frem at det var hardt å være der for å jobbe med vektreduksjon, og tiden på Evjeklinikken omtalte de som å være på opphold og som en kontrast til livet hjemme. Seerne ble så presentert for før- og etter bilder av de to kvinnene, med opplysninger om hvor mye de veide da bildet ble tatt og hvor mye de hadde gått ned i vekt siden den gang. Begge uttrykte at de ikke hadde det særlig bra før. Livet hadde vært trist og tungt. De hadde en rekke ganger forsøkt å gå ned i vekt på egen hånd, uten å lykkes med varig endring. Med opplegget på Evjeklinikken, ga begge uttrykk for at livet var i ferd med å falle på plass og kiloene rant av. 

Psykiatrisk sykepleier understreket at dette med vektreduksjon og livsstilsendring er vanskelig, komplekst og sammensatt. Hennes oppgave med pasientene var å få tak i hva som ligger bak. Det faglige perspektivet hun anla knyttet vektproblemer til følelser. Både mye følelser, og samtidig et følelsesmessig tomrom. Overvekten ble forklart med at personer spiser for å fylle tomrommet og at mat og spising fungerer som en måte å regulere følelser Behandlingen gikk ut på å vise pasientene denne sammenhengen og lære dem å gjenkjenne følelser og regulere dem på andre måter enn med mat. På Evjeklinikken arbeider pasientene, i samtale med psykiatrisk sykepleier, med å forstå hva dette perspektivet handler om for dem og akseptere det som et steg på veien til å bygge opp en ny identitet, med nye måter å regulere følelser på. Det ble fremstilt som tidkrevende, vanskelig og hardt.  

Dernest fikk folkehelsedirektør Vegard Nilsen ordet. Han påpekte at nordmenn får i seg mindre energi i dag enn på 70 tallet. Matens betydning for økt overvekt i befolkningen ble dermed stilt i tvil. Fra et folkehelseperspektiv var det mer innlysende at vi beveger oss så mye mindre enn før. Nilsen dro seeren med i en kortfattet analyse av nåtidens automatiserte, teknologiserte og digitaliserte samfunn, hvor ingen trenger å fysisk anstrenge seg. Folkehelsedirektøren brukte samfunnsendringer som en logisk forklaring på hvorfor nordmenn blir overvektig. Deretter fremhevet han at det er vanskelig å gå ned i vekt fordi vi har vanskelig for å legge om på våre vaner.  Overvekt ble med andre ord forklart som både forårsaket av strukturer på samfunnsnivå, og som individuelle vaner. Nilsen understreket imidlertid at økende overvekt i befolkningen ikke lot seg løse ved å drive å behandle på individnivå.

Pasientenes språk og begreper får frem at de har erfart fedme som en betydelig individuell belastning. De har hatt vanskelig for å glede seg over tilværelsen, kroppens vekt har vært en dominerende plage og bekymring. Oppholdet på Evjeklinikken har imidlertid gitt dem håp om at dette nå kan endre seg.

Den psykiatriske sykepleierens vektlegging av følelser som bakenforliggende årsak til overvekt, er velbrukt innen det psykiatriske fagfeltet. Overspising blir her knyttet til et bredt spekter av følelser, og mat forstås som en substans som har både biologiske og psykologiske effekter i kroppen. Mat kan i denne forståelsen både dempe følelser og utløse dem, både gi varme og erstatte en lengsel etter varme fra andre. Intervjuet ga inntrykk av at dette var en fremtredende forståelse av vektproblematikk, som pasientene ble innlemmet i ved Evjeklinikken. En av de to pasientene som ble intervjuet ga imidlertid uttrykk for at hun ikke kjente seg igjen i denne måten å forklare hennes overvekt på. 

Folkehelsedirektøren anlegger et folkehelseperspektiv. Han forklarer befolkningens kroppsvekt med historiske endringer i måten moderne samfunn er organisert på. Her spiller teknologiske løsninger stor rolle. Etter å ha ryddet av veien lange, kraftkrevende transportetapper, tunge løft og hardt kroppsarbeid står vi overfor et samfunn med en befolkning som bruker for lite energi gjennom fysisk aktivitet. Ideen om at alt var litt tyngre før, bortsett fra kroppene våre, står sterkt. Situasjonen må kompenseres gjennom at hver enkelt beveger seg mer, og samfunnets ansvar er å tilrettelegge for mer bevegelse og aktivitet. Uten at det ble sagt eksplisitt kan sykelig overvekt gjennom dette perspektivet forstås som en mangelsykdom – en sykdom forårsaket at manglende bevegelse. 

Gjennomgangen av intervjuene i «Norge Nå» viser at både pasienter og ansatte holder seg til allerede kjente måter å forklare overvekt og fedme på. Fagpersonene som snakker plasserer seg samtidig innenfor relativt sprikende og ulike rammefortellinger. Mens sykepleieren vektlegger individuelle, følelsesmessige utfordringer som krever terapi, trekker folkehelsedirektøren på strukturelle forklaringsmodeller. På ett tidspunkt i intervjuet avviser han at sykepleierens individfokus er en del av løsningen på vektproblemer. Det har han relativt solid forskningsmessig dekning for å hevde. Vi merker oss også at overvekt og fedme blir fremstilt av begge som vanskelig og komplekst, men at de samtidig kommuniserer om bestemte årsaker, nødvendig behandling og nyttige tiltak. Var det ikke så vanskelig likevel? I alle fall ikke for Evjeklinikken?

Alt dette er imidlertid ikke journalisten ute etter å fange opp. Og her ligger vår fremste kritikk av programmet. Journalisten valgte en form for naiv og vennlig tilnærming og ble kun et mikrofonstativ på Evjeklinikken. Når NRK lager en hel sending fra en virksomhet som mottar betydelig finansiering fra våre skattepenger og fellesskapets helsekroner, hadde vi forventet et par kritiske spørsmål. Er det mulig å være journalist i dag og fortsatt ikke ha fanget opp at det ville være en verdenssensasjon om Evjeklinikken faktisk lyktes med vektbehandlingen de tilbyr? 

Vi avviser ikke at pasientene føler seg godt ivaretatt på opphold. Vi avviser heller ikke at noen tar med seg viktig lærdom og innsikt og gjør endringer i eget liv som får betydning for dem. Vi er kjent med at Evjeklinikken er en verdsatt, lokal arbeidsplass som syter for rekruttering og tilflytting og positive ringverknader og auka etterspurnad etter varer og tenester i området 

(https://www.setesdalswiki.no/wiki/Alf_Tore_Moen ).  

Og vi respekterer at fagfolkene har sitt engasjement for saken og bruker sine faglige ståsteders forklaringsmodeller. Men det som blir sagt i programmet bidrar med lite nytt. Vekt- og livsstilsbehandling i helsevesenets regi har stått i stampe i en årrekke, mens befolkningen stadig blir tyngre. Hvorfor ble aldri det poenget presentert for de ansvarlige ved Evjeklinikken? Skal vi forstå dette dithen at NRK som medieinstitusjon ikke finner saken verdig en grundigere journalistisk undersøkelse?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.