Om svettende bøller og stinkende idioter

Gro Rugseth

Alle samfunn er basert på juridiske og sosiale normer. På lover og regler for rett og galt. I motsetning til de juridiske lovene, så får du verken bot eller fengselsstraff om du bryter de sosiale reglene, men du kan risikere å vekke dyp indignasjon, forakt og fordømmelse og bli holdt utenfor sosiale sammenhenger. Med koronaviruset som en felles ytre trussel, blir virkningene av sosial kontroll og måten sosiale normer og regler oppstår og håndheves på særlig synlig. Det er det mye å lære av. 

Et eksempel som jeg tror er nærliggende for mange på NIH, er den endrede anseelsen det å løpe har fått på svært kort tid. I all hovedsak så var løperne for tre-fire uker siden vel ansett. De ble oppmuntret til å være aktive og beundret for å få det til. Nå har pipen fått en annen lyd. Løperne omtales som egoister, de puster, harker og peser, svetter, snyter seg og spytter så det spruter, blir det sagt. Løperne har blitt smittefontener og smittespredere, og steder som før var helt opplagte for løping har nå blitt no-go-zones. Løper du på feil sted til feil tid risikerer du å bli kjeftet huden full av tilfeldige andre og kjeppjaget. 

I mediene så vel som langs gater og stier, utspilles krigen om de nye normene for løping og løpere. Det er steile fronter og harde karakteristikker som går begge veier over frontlinjen. Fremfor å dukke ned i krigen skal jeg forsøke å ta et steg ut av den, og bringe inn et par perspektiv som kan belyse det som skjer. 

I dagens situasjon har det blitt mulig å anse løperne som avvikere. De bryter med normer store deler av befolkningen er i ferd med å ta til seg og automatisere, som å hoste i albuen, holde betydelig avstand til andre og vaske hendene oftere enn før. Det er ok å gå tur, men med god avstand. Alt dette utfordres ved løping. 

Løperne forstått som avvikere kan knyttes til minst to ulike perspektiv; vi kan betrakte dem som personer med spesielle kjennetegn, eller vi kan betrakte selve forklaringen av dem som avvikere, som en sosial konstruksjon. Fra det første perspektivet blir det mulig å karakterisere løperne, som ekle egoistersvettende bøllerstinkende idioter. Slike beskrivelser er det mye av for tiden. Av perspektivet følger ofte moralsk indignerte spørsmål og utsagn som hvordan kan hun få seg til å gjøre dette? Det er jo ikke normalt å være så avhengig av å løpe! Kan de ikke bare følge reglene? Innebygget i karakteristikkene og spørsmålene ligger potensialet for å plassere ansvar, skyld og skam hos løperen. Avvikeren er problemet. 

Fra det andre perspektivet blir selve det at det nå er mulig å snakke om løpere på denne måten, det interessante. Normene og bruddene på dem trer frem som sosiale konstruksjoner, som noe samfunn eller grupper i samfunnet på et gitt tidspunkt velger å definere som det. Koronastridighetene belyser det godt. Med den nye situasjonen vi står i skal grensene for det normale og det unormale forhandles og etableres på nytt. Det som før var normalt blir forstått som unormalt – og motsatt; der vi før strakk fram hånda, er vi nå bedt om å la være. Der vi bød på en klem skal vi nå by frem albuen eller hælen. Og mens løperne stort sett bare gjør det de pleier å gjøre, så blir de sett med nye definerende, sosiale blikk. 

Historien byr på en rekke eksempler på slike re-forhandlinger av mening om en sak eller et fenomen. Homofili har gått fra å være betraktet som et sosialt avvik, via diverse sykdomsforklaringer, til straffeforfølgelse og nå frigjøring. Den utviklingen gir håp og inspirasjon til andre grupper som fortsatt opplever stigmatisering og utestengelse. Og da tenker jeg særlig på personer og grupper med langt mer alvorlig og tyngende livssituasjoner enn løperne. 

Men når det er sagt; jeg merker at den sosiale kontrollen virker i meg på løpeturen. Jeg blir mer var for at jeg tar opp plass og puster høylydt. Jeg unngår å spytte og ser i bakken fremfor å møte blikk. Det å løpe nå har dermed et nytt potensiale i seg, til å oppdage hva skam gjør med kroppen. Inntil videre fortsetter jeg imildertid å løpe mine runder, relativt skamløs. Men jeg tar som sagt nye forholdsregler og håper jeg slipper de verste represaliene. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.