Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn
Gro Rugseth, førsteamanuensis, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole
Gunn Engelsrud, professor, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole

Vi har lest Nina Kristiansens kronikk i Aftenposten fredag 15. november http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Overvektige-barn-trenger-bedre-hjelp-7374169.html . Kristiansen er redaktør i forskning.no og mor til et barn som har søkt og fått «hjelp» i helsevesenet for vektproblemer. Vi skriver «hjelp» i anførselstegn, fordi Kristiansen påpeker at behandlingen slett ikke hjalp. Stor & Sterk prosjektet ved Ullevål Universitetssykehus, hvor hun har sine erfaringer fra, interesserte seg aldri for barnets opplevelser av seg selv. Svært mange som søker hjelp for vektproblematikk deler Kristiansens erfaringer. Selv om manglende behandlingsresultater i vektfeltet er godt dokumentert, etableres nye prosjekt og tiltak i stort omfang og med uendret fokus; å endre barnets og familiens livsstil «raskt og effektivt», som Kristiansen skriver.

Vårt poeng føyer seg inn i Kristiansens erfaringer og resonnementer. Vektbehandlingens fokus er etter vår mening feilslått og kan være helsefarlig. Det å fokusere på en persons vekt, på ernæring og forbrenning av kalorier, kan produsere problemer fremfor å løse dem. Det åpner for at den som er tykk skal forstå kroppen som en ting, et objekt som kan manipuleres og kontrolleres. Barn og unge som settes på sporet av en slik måte å tenke om seg selv på, risikerer å miste seg selv og følelsen av å være verdt noe. Vi har forskningsmateriale som viser at voksne som utsettes for det samme erfarer å bli syke av slik behandling, ikke friske. Fokuset på vekt, mat og trening «tar over» sier de, og gjør dem spiseforstyrret.
Kristiansen gjør en svært interessant sammenlikning av tekster og brosjyrer hun har fått tilgang til som mor til et barn med vektproblemer. Hun påpeker at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. Forskere har også lenge vært opptatt av denne forskjellen og av det sykdomsskapende i at unge mennesker begynner å manipulere, kontrollere og disiplinere kroppen. Det paradoksale er at nettopp manipulering, kontroll og disiplin forstås som nødvendig og anvendes som behandling når den unge er overvektig. Hva er eventuelt den faglige begrunnelsen for det? Hvorfor skulle det som gjør og holder anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn?

Vi mener at forskning og behandling i vektfeltet må basere sine antakelser om overvekt og fedme på et adskillig bredere kunnskapsgrunnlag enn det som dominerer i dag. Det er levende, erfarende, lærende mennesker som søker behandling. Barna tar til seg kunnskap om seg selv og verden gjennom den kroppen de er. Barn som er tykke vet fra førskolealder at mange bekymrer seg for dem, at noe ved dem ikke er greit. De internaliserer at andre ser dem som «feil», i sin egen forståelse av seg selv. Behandlere som ikke retter seg mot barnet som et følende og erfarende menneske, men heller ber dem gå på vekta, risikerer å fylle på i barnets forståelse av seg selv som et problem som må løses. Det er vanskelig å se hva som er helsebringende ved en slik virksomhet.

Vi tror at pedagogisk kompetanse er et nødvendig supplement i vektbehandling. Det å spise og bevege seg gir barn og unge tilgang til å erfare og lære mer om seg selv og de sammenhengene de lever i. Det er vanskelig å se at noen skulle være uenig i at Hvem er jeg, er et adskillig mer avgjørende spørsmål på vei inn i voksenlivet, enn hvor mye veier jeg. Allikevel opplever tunge barn og unge at de først og fremst blir sett for sin vekt. Til nå har det vært særdeles vanskelig å få opp avgjørende refleksjon i forsknings- og behandlingsfeltet om de uheldige sidene ved et slikt fokus. Nina Kristiansens erfaringer viser at det er på høy tid med en revidering av behandlingsregimene for overvektige barn. De må endres, slik at de ikke produserer nye problemer for barna og deres familier. I alle andre sammenhenger er samfunnet opptatt av barnets beste og vi ser ingen grunn til at tunge barn og unge skal unndras et slikt verdigrunnlag.

LIVSLANG BEVEGELSESGLEDE??

skrevet av Gunn Engelsrud

I «Føremålet» for skolens kroppsøvingsfag står det skrevet http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Formaal/  «Kroppsøving er eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede. Faget skal medverke til at mennesket sansar, opplever, lærer og skapar med kroppen. Det sosiale aspektet ved fysisk aktivitet gjer kroppsøvinga til ein viktig arena for å fremje fair play og respekt for kvarandre.  Kroppsøving skal medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre».
Det er mildt sagt «store ord». Ambisjonene i formuleringene er langt over det de fleste av oss kan vise til fra å delta/ha deltatt i kroppsøvingsfaget. Flere spørsmål kan reises; For det første; kan livslang bevegelsesglede overhodet erfares? For det andre: er glede i – eller ved bevegelse en særlig glede?  Hvis det å bevege seg alltid skulle medføre glede eller utføres med glede måtte kroppsøvingsfaget legges ned. Ingen er i stand til å leve opp til et slikt formål- og kanskje har vi her å gjøre med «tomme ord» og ideologi – ikke levde erfaringer, relasjoner og situasjoner. Barn- og unges energi, kropp og følelser tar mange retninger og oppstår ofte i et virvar av stemninger og ytringer. Ved å fremheve et ideal om bevegelsesglede, risikerer andre erfaringer å forbli usynlige, og kanskje tabubelagte. Følelsen av slit, tvang og plikt er noe som kjennes i bevegelsene, det kjennes vondt, og kan føles deilig. I den «livslang rørsleglede», som vi (som er voksne idag) skulle ha oppnådd fra kroppsøving, sniker det seg inn følgende erfaringer; bevegelser, som gjøres av frykt for å stivne, for å eldes, passiviseres, følelser av å være alene og å grue seg, ikke orke å møte en stram spenning i en yogastilling, eller å løpe for å gjemme seg bort eller komme seg vekk. Nyanser i bevegelsesrepertoar og følelsesrepertoar er livets rike innsiktkilder- som favner ydmykhet og sårbarhet –  beriker livet i anerkjennelsen av å vedkjenne seg og kunne romme flest mulige erfaringer. Bevegelsesglede er ikke den eneste følelse, som kan forbindes med noe verdifullt og «føremålstjeneleg». For å kjenne glede – må tristhet og ensomhet være erfart; flere følelser må stilles på linje, blandes sammen, utrykke det som er, være i bevegelse på mange måter og ikke la ideene om « glede, meistring og inspirasjon», blir stående som utrop! Glede er viktig, det er også sorg. Ved å løse litt opp koblingen mellom bevegelse og glede kan det oppstå flere rike nyanser i elevers læring i – og opplevelse av seg selv i bevegelse i kroppsøvingsfaget. Bevegelse – slik det er i øyeblikket, her og nå, alene og sammen med andre – ALT kan oppleves, forvandles og får sin plass, la ideologen vike til fordel for erfaringen!!

LIVSLANG Blivslang rørslegledeEVEGELSESGLEDE

Er det meining i fysisk aktivitet?

Fysisk aktivitet blir ofte, og særleg i helsesamanhengar, definert som : ”enhver kroppslig bevegelse initiert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning i energiforbruk utover hvilenivå” (sjå t.d. s. 9 i denne rapporten). Denne definisjonen er meiningslaus.

Med det meiner eg ikkje at den ikkje gir meining for ein fysiolog eller andre som berre er opptatt av å måle energiforbruk. Det eg meiner er at med omsyn til denne definisjonen så spelar det ikkje nokon rolle om det menneske som skapar dette energiforbruket spring på ei tredemølle med ein pistol mot hovudet eller er ute og spring ein tur i vakre omgjevnadar saman med kjærasten. Altså: det viser ikkje til ei meining utover energiomsetning.

Poenget er at eit slik forståing av fysisk aktivitet ikkje rommar to vesentlege dimensjonar ved det å vere i bevegelse: For det første, så skapar du meining og erfaring (sjå dette innlegget) når du beveger deg. Sagt enkelt: når du beveger deg, blir du bevegd. Sjølv om eksempelet over med tredemølla er overdrive, så er det slik at alle former for fysisk aktivitet har potensial i seg til å skape ulike erfaringar. Ein metode passar ikkje alle, nettopp fordi det ikkje er bevegelsen i seg sjølv som skapar meining for oss.

For det andre er deltaking i fysisk aktivitet noko som så å seie alltid skjer under blikka til dei andre. Ikkje nødvendigvis direkte på den måten andre ser og vurderer deg der og då, men like mykje slik at våre handlingar i verda er gjenstand for ei normativ vurdering, av oss sjølv som i større eller mindre grad er informert av andre sine blikk.

Dette perspektivet utvidar forståinga av fysisk aktivitet på den måten at når du gjere noko (som sjølvsagt også kan målast i energiforbruk), så gjer dette noko med deg. Det siste leddet kan ikkje fangast inn av eit reint fysiologisk perspektiv.

Trening – merkbart like mye som målbart!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Dagspressen flommer over av råd om valg av treningsmetoder og deres antatte effekter: fysiologisk, psykologisk, sosialt og ikke minst kroppens ytre form.  Innsalg av de mest effektive mageøvelser, de beste øvelser for vektreduksjon etc. er daglig kost. Teningsøvelser fremstilles som noe «i seg selv» – metoder, som skal virke deg, ditt sosiale liv etc. Et helt grunnleggende fenomen overses; treningens praktiske og utøvde side; det vi gjør og som virker i oss. Med andre ord – det å trene og å bevege seg er føst og fremst innvendig og merkbart, og ikke kun utvendig og målbart. Trening virker gjennom opplevd mening, svetten siler, pusten flyter, huden åpnes mot omverden, det svir, er deilig, fælt, alt etter situasjon – følelsen av bevegelse i kroppen transformerer og tydeliggjør vår egne og andres eksistens i verden. Trening og bevegelse utøves av et subjekt. Utøvelsen er treningen; egen kropp skaper selv effektene, kroppen gir metoden relevans; ikke omvendt!  Kroppen selv er virkningsfull, kan endre seg, har potensialer og kapasitet til at trening virker i oss. Ingen metode kunne virke dersom ikke kroppen var foranderlig og åpen.  Metoder «virker ikke i seg selv» –  VI, derimot,  virker gjennom våre  intensjoner i og med treningen. Det som skaper effekter, er det vi gjør, interesser oss for og bruker tid på.. Det vi gjør og liker virker i og for oss, ikke PÅ oss.

Etikk og fedmedebatt

Av Gro Rugseth

Å se den overvektige som noe annet enn bare fedme, krever ikke at vi må se bak fettet. Vi må lære oss å se ut av våre egne hoder.

Medieoppmerksomhet på overvekt og fedme har vært betydelig og engasjerende for meg som har en forskningsinteresse knyttet til det å være tykk. Debatten startet denne gang med at Lederen i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss, pekte på det hans medlemmer mener er en manglende logikk i myndighetenes nøkkelhullmerking av mat. Det fikk fitnessblogger Kari Jaquesson til å karakterisere ham som en som har gjemt bort sitt egentlige jeg i et lass med fett.

Når en annens kropp omtales på denne måten, som et lass med fett, slår det meg hvor aktuell den norske filosofen Hans Skjervheim og hans såkalte etiske grunnlov fortsatt er. Den er inspirert fra Kant og går omtrent slik; det som gjelder for meg, gjelder også for deg. Med enkle ord ansvarliggjør Skjervheim oss på et prinsipp om likeverd eller symmetri i møte med den andre. Filosofi kan kanskje forstås som abstrakt og høytflyvende, men Skjervheims utlegninger om etikk legger seg tett opp til konkretiseringer i våre hverdagsliv. Fra vi er små er vi gjort oppmerksomme på at det er en fin rettesnor i livet å være mot andre slik vi vil at andre skal være mot oss. Jeg vil påstå at nettopp overvekt og fedme som moderne helseproblem utfordrer voksne på slik barnelærdom og setter vår evne til å forstå den andre som likeverdig oss selv, på harde prøver.

Den siste omdreiningen i fedmedebatten er etter min mening et eksempel på at etikken faktisk brister. Rett skal være rett. Denne gangen var det Kari Jaquesson som trampet ufølsomt over grensene for objektivering, unge herr Foss var ikke lenger et levende menneske i Jaquessons tekst, men et lass med fett. Men vi er mange som kontinuerlig trenger å etterse vår egen etiske standard i møte med Foss og andre tykke. Vi strever simpelthen med å se den som er tykk som noe mer enn vekt og fett. Å endre på dette handler ikke om å bli i stand til å se ”inn” i den tykke eller ”bak” fettet, men snarere om å øve seg på å se ”ut” av vårt eget hode.

Vi er gode på å si med jevne mellomrom at det er en belastning å være tykk, en risikerer å bli mobbet, sett ned på, få dårlig selvbilde osv. Hvem er det vi samtidig sier noe om gjennom slike beskrivelser? Kan vi som forskere, fagfolk og studenter ved NIH stille oss utenfor den kulturen som nettopp produserer slike omgivelser for den som er tykk? Selvsagt ikke, sier Skjervheim, vi deler dette saksforholdet. Vi inngår sammen i en treleddet relasjon. Den består av to likeverdige, selvstendige og fritt tenkende subjekt og et saksforhold. Faren er at vi kan redusere relasjonen til å bli toleddet, vi kan gjøre den andre til saken og stå igjen med et subjekt (oss selv) og et objekt (den tykke). Kari Jaquesson har gitt oss et skoleeksempel på en slik vending. Vi kan ta avstand fra det, men ikke løfte oss over eller ut av den samme potente relasjonen med den som er tykk og med overvekt og fedme som en stor utfordring vi er felles om.

Inspirert fra Skjervheim som heldigvis er inne som pensumlitteratur på vår høgskole, så avrunder jeg med å dele noen spørsmål som har vært avgjørende for min egen innstilling som forsker i dette feltet. De løser ingenting, men kan låse opp forforståelser tilstrekkelig til å se den andre på nye måter: Når holdt du deg selv tilbake i møte med en som er tykk? Når fikk du sist opp en nysgjerrig innstilling hos deg selv til den som er tykk? Hva fikk du øye på at du ikke visste da? Når tenkte du sist om det å være tykk at her er det fortsatt mye jeg ikke vet?

Sosialisert til passivitet?

Barn er læremestere når det gjelder bevegelse. Voksne betaler tusenvis av kroner for å lære disse kvalitetene. Likevel sosialiserer vi barna til å sitte mest mulig stille.

130918_badminton_625x273_Width_625

«Babyer sitter for mye i «stressless»-posisjoner». Uttalelsen kan leses i Aftenposten 16. august i år. Barnefysioterapeut Karianne Bruun Haugen, som leder faggruppen for Barne- og ungdomsfysioterapi i Norsk fysioterapiforbund, ser en dramatisk endring i barns bevegelser. Fysioterapeutene får henvist flere barn med sen motorisk utvikling. Oppfatningen av hva som anses som normale utviklingstrinn forskyves og sitting normaliseres. At barna sitter i stoler fra de er babyer er i ferd med å ødelegge barnas naturlige utforskertrang og muligheter for selvorganisert bevegelsesutvikling, skal vi tro fysioterapeutene.

Brun Haugen snakker om de minste barna. Men fysioterapeutens registeringer står i stor kontrast til andre forskere, som viser at et barns bevegelser i løpet av en dag tilsvarer 20 runder rundt en fotballbane. I boka Motor skills: Handbook of cultural developmental science, beskrives omfanget av erfaringer barn kan gjøre med intensitet i løpet av en vanlig hverdag; Barn som krabber, krabbet mellom 60 og 188 meter om dagen! 1-2 åringen går/beveger seg over mer enn 29 fotballbaner om dagen og faller ca. 15 ganger i timen. Varigheten av barnets erfaringer forklarer i større grad variasjon i utvikling, enn hva alder og kroppsstørrelse gjør (Adolph, K.E. 2005; Adolph, K. E., Karasik, L. B., Tamis-LeMonda, C. S.2010). At barn beveger seg i det omfanget forskerne viser, står i kontrast til daglige observasjoner av barn som sitter fastlåst, bundet i stoler på kafeer, eller i bilen. Ikke minst alle barna som er med rundt omkring sittende i bilsete. Disse barna tilbys lite bevegelsesrom.

Barn beveger seg til de blir bedt om å sitte stille

«Sitt stille!» Noen ganger må det til. Men skal barna blir glade i å bevege seg, er det et feil signal å sende. Et spørsmål er om det å sitte stille er mer behagelig for oss voksne, tross all oppfordring fra helsemyndighetene om betydningen av tidlig fysisk aktivitet. Barn trenger ikke instrueres – de beveger seg helt av seg selv. Ved å tillate barnet å bevege seg vil de fleste kontinuerlig prøve ut, gjenta, holde på, undersøke – og aldri stoppe før de bedt om det, eller satt fast i en stol. Mens ungdom gjerne sitter til de blir bedt om å bevege seg, beveger barn seg til de blir bedt om å sitte stille!

Mer opptatt av mat enn bevegelse?

Nylig kom en forskningsrapport fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som viser at det er «Overraskende lite reklame for usunn mat og drikke rettet mot barn». Undersøkelsen, som er foretatt av Annechen Bugge og Mari Rysst, var en analyse av reklame som viser at reklamebudskapet hadde til hensikt å stimulere til sunn og helseriktig mat. Dette er gode nyheter, men hva hadde forskere fått fram om analysen også hadde inneholdt reklame for ting som får barn til å sitte stille? Er det slik at sittestoler for spebarn er blitt en del av møblementet og at produkter rettet mot stillesittende barn er blitt «normalt»?

Bevegelsen i førersetet

En barndom fylt med utendørs aktivitet og bevegelse er et ideal i Norge. Derfor er det et paradoks at det finnes altfor lite systematisk kunnskap om hvordan de minste barna får mulighet til å bruke kroppen i bevegelse. Oppdagelse av verden og utvikling av språket gjennom omgang med tingene, å skyve seg opp fra underlaget og å strekke seg mot andre, er en drivkraft hos barnet. Språkforskerne George Lakoff og Mark Johnson (1999) støtter opp om at det er den kroppslige eksistensen som former tenkningen, og ikke motsatt. Det er sjokkerende, hevder de, at mennesket faktisk er helt forskjellig fra hvordan dualistisk filosofi har fortalt oss at vi er. De forkaster forståelsen av at tenkning og rasjonalitet skulle utgjøre et eget ikke-kroppslig domene. Forskerne forstår tenkning som en kroppslig kompetanse, fundert i nettopp kroppens sansemotoriske egenskaper, ervervet gjennom erfaringer som skapes mellom kroppen, bevegelsene og miljøet. De kroppslige erfaringene binder barnet til tid, sted og andre mennesker. Lakoff og Johnson argumenterer for at en grunnleggende kroppslig orientering via sanser, rom og retninger skaper språk og organiserer tenkning.

Trekkes en slik forståelse tilbake til barns bevegelser, blir spørsmålet: gis barnet lov og tid til å krabbe, bruke kroppen variert og undersøkende for å lære og å omgås andre mennesker og ting i verden? Eller motsatt: Er passivitet blitt en «vanlig» måte å vokse opp på? Passer de viltre, risikofylte og variete bevegelsen inn i hjemmene vi skaper? Har det verdi for voksne å ta gulvet i bruk sammen med barnet? Blir foreldre i dag utsatt for sunn reklame for mat, samtidig som bevegelse og fysisk aktivitet taper mot det å sitte i bil, sitte på kafe, og sitte ved bordet i ulike stoler? Hvor mye bevegelsesinnskrenkende utstyr blir barn egentlig utsatt for? Jeg etterlyser mer forskning på dette feltet. Det er bakvendt at samfunnet først skal tilby barn en sittekultur – og deretter starte kampanjer for daglig fysisk aktivitet!

Barna er læremestere når det gjelder bevegelse – de lever bevegelsen, fryder seg, holder på og er til stede. Slike kvaliteter er innebygget i barnas bevegelsesutforskning. Bevegelsen har barna og barna er hengitt til bevegelsen. Dette er kvaliteter voksne betaler tusenvis av kroner på kurs for å lære!

Mitt budskap er: Kroppen og bevegelsene er en ressurs, helt gratis. Tiden er inne til å ta like stort ansvar for kroppen vår og bevegelsene våre, som for maten vi spiser.

  1. Adolph, K. E., Karasik, L., & Tamis-LeMonda, C. S. (2010). Motor skills.In M. Bornstein (Ed.), Handbook of cultural developmental science, (pp. 61-88). New York: Taylor & Francis.
  2. Adolph, K. E (2005). Learning to learn in the development of action. In J. Lockman, J. Reiser, & C. A. Nelson (Eds.), Action as an organizer of perception and cognition during learning and development: Minnesota Symposium on Child Development (Vol. 33, pp. 91-122). Hillsdale, NJ: Erlbaum.
  3. Lakoff Georg Johnson Mark. 1999, Philosophy in the Flesh. The embodied mind and its challenge to western thought. Basic Books, New York.

 

Freakshow eller folkeopplysning?

Øyvind Standal & Gro Rugseth

VIDEO: Freakshow eller folkeopplysning

Den tredje sesongen av TV-serien «Ingen grenser» hadde premiere i går kveld. Serien der 12 personar med ulike funksjonshemmingar skal på tur i villmarka, har blitt svært populær. Faktisk var den på eit tidspunkt det mest sette programmet på NRK, men serien var også omstridd og konseptet har fått kritikk både frå forskarar og aktivistar i funksjonshemmingsfeltet. Inspirert av ein ny sesong og på bakgrunn av kritikken programmet har blitt møtt med, spør vi «kva er det vi ser, når vi ser Ingen grenser?»

Freakshow?

Den kanskje mest omstridde kritikken av programmet var professor Per Solvang si utsegn om at «Ingen grenser» er «på grensen til en form for freakshow» Han blei møtt med kraftig fordømming fordi ein oppfatta at han stempla deltakarane i programmet – og dermed menneske med funksjonshemmingar generelt – som «freaks».

Historisk sett var freakshow ei nemning som blei brukt om sideattraksjonar til sirkus og tivoli, der folk mot betaling kunne sjå på menneske som avveik frå det normale. Døme på dette var slike figurarar som «verdas høgste mann», «den skjeggete kvinna» eller «den trebeinte fotballspelaren». På freakshow kunne ein oppsøke det uvanlege og stirre på det, utan den skamma som vanlegvis følgjer med det å bli tatt i å stirre (som når foreldre seier til barna sine at dei ikkje skal glo eller peike på folk barna blir opptatt av).

Produksjonsselskapet bak serien svarte med at dei synst det var overraskande at professoren ikkje hadde fått med seg den positive bodskapen om samarbeid og meistring som «Ingen grenser» etter deira meining representerer, men Solvang fikk også støtte for sin analyse. Leiar i organisasjonen «Stopp diskrimineringen» Berit Vegheim forsvarte bruken av omgrepet freakshow. Ho hevda at programmet ville vore heilt uinteressant dersom vi i Norge hadde hatt andre haldningar, færre fordommar og meir kunnskap om menneske med funksjonshemmingar. Ho meinte at majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for stadfesting av eigen normalitet, gjorde konseptet til same suksess som freakshows frå fortida. Frå hennar ståstad burde det ikkje vere noko sensasjonell nyhende at også funksjonshemma når toppen på høge fjell! (Sjå også diskusjonen om temaet i Trygdekontorets Mot normalt spessial!).

Problematisk kryssklipping

Forskar Halvor Hanisch har tatt opp ei anna side ved programmet, nemleg det han ser på som problematisk kryssklipping. Eksempelet han gir er frå ein sekvens der ein deltakar i et tidligare program fortel om korleis ho har blitt, og framleis blir, mobba og utestengt. Denne sterke historia blir så klipt saman med melankolsk musikk og bilete som viser deltakaren på veg mot målet for turen: toppen av fjellet. Altså ei samanstilling av ei trist og ei glad historie, slik vi såg fleire døme på i gårsdagens sending. Slike grep skaper ”godt TV”,  fordi det opnar for kjensla av intimitet med hovudpersonen og spelar på sjåaren sitt engasjement. Det Hansich problematiserer er at desse to historiene eigentleg har lite eller ingenting med kvarandre å gjere: At ho blir mobba er andre si skuld, medan prestasjonen ho gjer i serien er hennar forteneste. Som sjåarar risikerer vi å bli sittande igjen med berre ei «feel-good»-kjensle (den glade historia), sjølv om vi burde blitt provosert over den undertrykkinga folk med funksjonshemmingar kan oppleve (den triste historia). Når vi kan glede oss over hennar meistring, kan vi samtidig gløyme ansvaret vi alle har for å skape eit inkluderande samfunn.

Kva er det vi ser?

Uansett kva ein måtte meine om desse kritikkane, så rører debatten ved samfunnets kompliserte tilhøve til funksjonshemming, og vår oppleving av kva som er normalt og ikkje. Medan funksjonshemming i medisinske samanhengar per definisjon er noko statistisk sett unormalt – eit avvik frå det som er vanleg – så er det jo samstundes heilt vanleg at folk er annleis: Kven vil vel vere gjennomsnittleg? I dette spenningsfeltet kan vi alle vere meir eller mindre usikre på kva som er ”den riktige” forståinga av funksjonshemming.

«Ingen grenser» er omstridd fordi det kan sjåast på fleire måtar. Historiene programmet fortel blir oppfatta forskjellig. Dersom du sit igjen etter programmet og tenkjer at dette var fantastiske historier som viser kva funksjonshemma eigentleg kan, så har du jo på eit vis rett, men du bør også vurdere om dette er fordi du går til programmet med lite kunnskap om kva personar med funksjonshemmingar kan og ikkje kan gjere.

Dersom du sit att med tanken om at utfordringane funksjonshemma står overfor i stor grad kan løysast ved at dei berre prøver hardare, at problema sit mellom øyra og ikkje i kroppen, så har programmet vore ei bjørneteneste for menneske med funksjonshemmingar. Det er nemleg eit faktum at folk blir hemma i sin livsutfalding av fysiske og sosiale barrierar som er skapt av samfunnet. Å tru at alle problem kan løysast ved hjelp av vilje, er å legge all skuld for funksjonshemminga på individet. Sett på denne måten kan programmet vere med på oppretthalde undertrykkande haldningar i samfunnet.

Dersom «Ingen grenser» derimot får deg til å bli interessert i å forstå meir av livssituasjonen til menneske med funksjonshemmingar, at det finst nokre utfordringar som ikkje lar seg løyse ved at funksjonshemma «prøver hardare», då kan faktisk programmet ha oppnådd noko viktig. Kva du ser når du ser «Ingen grenser» kjem med andre ord an på auga som ser.