Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Jeg liker å praktisere yoga og er også medlem i en diskusjonsgruppe på Facebook.  Her diskuteres ulike sider ved yogapraksis; nå senest romjulen et youtubeklipp av en kjent yogalærer, filmet under et opphold i Goa, der han var gjestelærer i Purpel Valley. Videoen varer litt over 4 minutter og er sett over 2000 ganger. Hovedbudskapet er; «ikke ta moderne yogalærere, (inkludert han selv) for alvorlig». Moderne yogalærere vet, ifølge videoen, «ikke hva de holder på med». Det er en misforståelse at «fancy backbends» automatisk gir en rett til å kalle seg en yogi eller ha peiling på hva yoga er. Samtidig lever, de samme yogalærerne, av å måtte være karismatiske og underholdene, for å tiltrekke seg folk. Like fullt anses det som «complete off» å si at de vet noe om yoga; den dagen de sier at de vet noe om yoga er det grunn til å mistro dem.  Mange opplever, i følge kommentarene i diskusjonsforumet, klippet av yogalæreren, som svært godt og synes han påpeker vesentlige fenomener, som alle angivelig står overfor. Jeg vil i det følgende reflektere over andre sider ved innslaget.

Det er en trend at yogalærere er kritiske til det “å forveksle asana med yoga”. For at det skal være yoga skal det være “mer enn trening”. Hvordan kan det da forstås at yogalærere, som bruker sin tid til å undervise asana, i så sterk grad, synes å advare mot at det de underviser skal tilkjennes betydning?  Poenget er at «just to do fancy backbends», ikke må forveksles med å forstå noe som helst om yoga. Her beskriver læreren en mulig splittelse mellom utførelse av yoga som «fancy backbends», som et eksempel. Det kan virke som det her representeres en tenkning om asana, som reduserer det til visuell og utvendig form.

Spørsmålene jeg vil stille er: Hvordan introduserer yogalærere sine studenter til asanapraksis?  Som en mekanisk øvelse? Som meditativ erfaring og oppdagelse?  Gitt at det som skjer i yogaklasser verden over nettopp er asanapraksis; hvorfor blir dette i neste øyeblikk noe som ikke «teller» og som «snakkes ned»?  I min erfaring har det å være i utøvelsen av asana et stort potensial for å møte seg selv, oppdage og kjenne på en meditativ innfallsport til en selv. Nettopp på matten er det stor mulighet for å møte eget tankesett, forventninger, verdier, følelser, egoer og kjenne hvordan dette skjer og er formet i oss og av oss, som både individuelle og kulturelle subjekter. Ved å lære å kjenne etter, skapes også et ærlig utgangspunkt for metakognisjon; Hva tenker vi om det vi tenker og erfarer mens vi holder på? Her kan kjente vaner, samt ukjente og nye dimensjoner i våre liv erkjennes.

I enkelte gamle tradisjoner mediterte munkene i årevis før de ble ansett klar til å starte asana praksis.

En lærers tale uttrykker kunnskap. Talen og henvendelsen er den måten kunnskapen uttrykkes og gis videre på. I talen om yoga produseres også kunnskap om yoga. Når det i youtube klippet legges såpass stor vekt på at det å vite hva yoga er, ikke kan undersøkes eller oppnås gjennom asana, er spørsmålet; hvorfor utgjør dette så stor del av yogaklasser? Hva vil det si å undervise yoga? Det er et paradoks at studenter ofte «presses videre» med stadig nye asana samtidig som dette ikke skal bety noe for deres forståelse av yoga.

I youtubeklippet fremheves det at «ingen kan vite hva yoga er». De som sier de vet er totalt «off».  Å hevde at «ingen egentlig vet», kan like gjerne være å fraskrive seg ansvaret for egen undervisning.  Jeg er enig i at kunnskap alltid er forbundet med usikkerhet. Det er betingelsene alle arbeider under. Kan vi ikke nettopp arbeide sammen under akkurat slike forhold – og merke og ta inn over oss ustabilitet og usikkerhet? Lærere kan støtte folk i interesse, usikkerhet, glede og oppdagelser.

Jeg opplever at yogaen behandles på en overfladisk måte i klippet. En yogaundervisning basert på tillit til at de som undervises er sansende, følende, tenkende mennesker er etterlengtet. Det kan virke som den anerkjente yogalæreren ikke har noe å lære bort. Asanapraksisen har ikke ført fram. Har han rett; har ikke moderne yogalærere noe å lære bort! Er dette det budkapet vi skal ta inn? Ikke kom på våre klasser! Vi har ikke noe å lære bort! Ikke betal oss!

Folkehelse og idrettspedagogikk – del 1

I eit blogg-innlegg på www.nih.no om tverrfagleg samarbeid om folkehelse blir det lagt opp til ein diskusjon om kandidatar som har bakgrunn i fysisk aktivitet og helse, personleg trening og idrettsbiologi kan vere komplementære til fysioterapeutar i folkehelsearbeid. Ein slik diskusjon legg opp til profesjonsstrid som truleg ikkje er spesielt nyttig, men frå mitt idrettspedagogiske perspektiv er det heller ikkje så vesentleg kva for faggruppe som har den beste ekspertisen på området «individuell trening». (Eg lurer meir på kva som er svaret på spørsmålet: Treningsekspert – ein ekspert i kva?) Frå ein pedagogisk ståstad er det derimot viktig å finne ut om dei fagfolka som gir seg i kast med å arbeide med andre menneske, som av ein eller annan grunn ønskjer å delta i bevegelsesaktivitetar, er innstilt på å undersøkje spørsmål som:

 

* Kva skjer i bevegelsesaktiviteten?

* Kva betyr det å vere involvert i bevegelse for den som beveger seg?

* Kan eg som fagperson forbetre den måten eg opptrer i min relasjon til deltakarane gjennom å forstå deira erfaringar på ein meir nyansert måte?

* Kan eg verdsette deira erfaringar av å vere i bevegelse som like truverdige og verdifull som mine erfaringar av å vere i bevegelse?

* Når eg spør etter deira interesser, ber eg dei om hjelp til å forstå deira verd slik dei ser den, slik at eg kan forstå mi profesjonelle verd i lys av deira erfaringar og interesser?

 

Desse spørsmåla er henta frå ein artikkel av Maureen Connolly (1995), som held fram med å seie: “Perhaps we might reconsider our teaching methods and styles; perhaps we might reconsider how we arrange time and space; perhaps we might reconsider what we mean by ‘fun’, ‘good’, and ‘success’ – perhaps by considering lived experience, we might begin to reconsider many of our assumptions” (s. 30).

 

For å kunne jobbe med andre menneske for å skape læring (eller åtferdsendring, om det er språket ein vil bruke), kan eg ikkje sjå at det er nokon veg utanom å forholde seg til desse spørsmåla, men i kor stor grad er folkehelsarbeidarar opptatt av dette?

 

Referanse:

Connolly, M. (1995). Phenomenology, Physical Education, and Special Populations. Human Studies, 18, 25-40.

 

 

Å komme seg godt over skiene…og andre opplevelser av balanse.

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Et godt treff på hoppkanten der, skikkelig skyv, så kan han slippe på», «nå får hun maksimalt ut av bevegelsene, skyver, skyver – trykker riktig nå!», « er rett over skia og treffer perfekt med skyvet». «trykker riktig og får maksimal framdrift – går sååå riktig teknisk nå», «lar skiene gli, kommer seg fint over skiene, følger fint og avspent på». Her er et lite knippe kommentarer fra helgens TV-titting fra sofakroken. Du har sikkert lagt merke til kommentatorene i vinteridrettene – ski, skøyter, hopp, alpint – de gir oss utallige varianter over samme tema – kroppens relasjon til underlaget – . Å gå «teknisk» riktig oppstår når utøverens kropp og utstyr er i harmoni med underlaget. Å kunne «trykke» ned – og «gi» sin kraft til underlaget er selve forutsetningen for at det skapes bevegelser, som går i ønsket retning – fremover i sporet eller på isen – nedover i bakken – eller ut fra hoppkanten. Mister utøvere «bakkekontakten» mister de fremdrift, fart og rytme. Bruker de krefter uten å få «gode bevegelser tilbake» – fraspark ut i lufta, lar tyngdepunktet falle for langt bak, satser for seint på hoppkanten; betegnes utøvelsen som «masete, urytmisk, stiv, uten flyt» etc. Det handler om  tyngeoverføringer – et av de mest omtalte fenomener fra kommentatorsiden. Har du lagt merke til det? Erfaringen av eget fraskyv mot underlaget, opplevelsen av å være i balanse over skiene, ha et sted å plassere kraften. Temaer som utøverne selv og deres trenere studerer og justerer via detaljert «teknikktrening» og nitid øvelse ( ofte med biomekanikk som faglig forståelse).

Men – det er ikke bare i vintersporten at kroppens relasjon til underlaget er et yndet tema. «Å bevege seg over bena, og ha bena godt under seg» er også en av de mest brukte tilbakemeldinger fra dommerne i programmet «Skal vi danse». Uerfarne deltagerne får tilbakemelding om at de ikke har «vekten over bena», de «mister fotarbeidet» – og dermed flyten og rytmen i dansen. Stivhet i overkroppen tilbakeføres til at vekten ikke er sentret over – og sluppet ned i bena. Det å føre eller blir ført i dansen lar seg ikke gjøre uten kontakt med gulvet! Flyter dansen derimot, gis tilbakemeldinger som; «i dag sto du godt over bena og fikk brukt vekten din ned i gulvet, du fikk fullført bevegelsene dine”.

Fra sofakroken tenkte jeg tikbake til min kjære lærer i fysioterapi, den kjente grunnlegger av psykomotorisk fysioterapi;  Aadel Bülow-Hansen. Hun viste oss at vi alltid skulle  «begynne med bena» – ingen hodepine eller nakkeproblem kunne bedres uten at «balansen over bena» var på plass.  Mang en pasient fikk aha-opplevelser når de oppdaget at det å bevege seg uanstrengt handlet om å slippe seg ned i bena, kjenne pustens frigjørende potensial, være avspent og tilstede i kroppen og la frasparket skape strekken og framdriften  i bevegelsene. Å gi slipp på spenninger og gi vekt til underlaget skaper fart – og driv!

Fra tre ulike arenaer kommer sluttpoenget  – la tyngden få virke mot underlaget – senk deg litt ned – pust ut – før du “stiger opp”. La det du gir til underlaget, snøen, gulvet, komme tilbake på innpust og gi deg framdrift- utforsk selv.

 

Fordi jeg er stolt av kroppen min….

Skrevet av Gro Rugseth

…sa fotballfrua Caroline. Hun begrunnet sitt siste selfie på instagram: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10140942. Et helfigurs selfie, of course! Et bilde av sitt eget speilbilde, i dagens outfit. Riktignok et ganske begrenset antrekk denne gang. Bare to små tøystykker. På den fjerde dagen etter barnets fødsel var frua strippet for det meste, bortsett fra blondetruser og sprengfull bh.

Jeg er ganske gammel og ganske omsorgsfull. Da jeg så instaen tenkte jeg; stakkars lille skinnmagre Caroline, på jobb allerede, bare fire dager etter fødselen! Ganske hardt liv, ganske tøffe tak. Godt at hun slipper å gå ut av huset i det minste, godt at jobben er hjemme og hjemme er jobben og at hun har kroppen sin tilgjengelig hele tiden. For det er jo kroppen som er jobben. En ganske stor jobb, selv om kroppen er veldig liten.

En trøst må det være at så mange hadde ventet på at hun skulle begynne å jobbe igjen. Da hun endelig dukket opp, etter å ha hatt det vi andre kaller en ”to-dagers”, var de fortsatt der, alle følgerne hennes. De var logget på og ventet i kommentarfeltene, både de som elsker frua og de som elsker å hate henne. De ventet på nytt fra den fødende og om den nyfødte og da hun endelig dukket opp fikk de sin adventsbonus. De fikk igjen for å vente og de fikk det de hadde ventet på. De fikk hele Caroline, med mye hud og nesten enda mer hår. Hun er ikke fotballfrue for ingenting. Hun vet å gjøre jobben til en fest, sette den ene stiletten i passende kryss foran den andre og gi alt. Hver gang.

Fotballbabyen tok det visstnok fint at mamma måtte jobbe, hun sov i en sponset hengekrybbe i den hvitmalte stuen, rett ved sofaen med pynteputer fra Hennes & Mauritz. Mammas antrekk på jobb var fra et kjempesnilt firma som hadde sendt fem undertøysett hjem til henne før fødselen. Rundt håndleddet hadde mor og barn matchende armbånd, fødselsgaver fra et annet kjempe-kjempesnilt firma som har sååååå mye fint på nettsidene sine. Snart skulle de gå tur og fotballfrue skulle trille fotballbabyen sin i Emmaljungavogn.En veldig, veldig bra vogn.

Caroline ga alle som ville ha, et glimt av kroppen sin og syntes at alle andre mødre skulle gjøre det samme. Skikkelig giverglede som driver den dama. Tilbake fikk hun bilder av minst hundre slappe, sinte mageskinn, men frua er like blid. Det ble jo en god dag på jobben; en post ga likes og likes gir lønn. Fotballfrua føler seg tom, jeg derimot er ganske gammel, og ganske tankefull. Sånn går nu dagan.

OPPDRAG LYKKE? En kommentar til NRK-serien.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

NRK har nettopp avsluttet serien Oppdrag Lykke, en serie i 8 deler der vi møter Aina, Stål, Kristan og Stine, samt veileder og lykkeforsker Lisa Vivoll Straume (den eneste NRK bruker etternavnet til på sine nettsider). Programmet er plassert i kategorien; helse, forbruker og livsstil – et yndlingstema i samtiden. I det siste programmet oppsummeres og måles «lykken» – alle har «gått opp» i tallvolum – (eksempelvis fra 35-78). Tallene taler “beviselig” om lykkeøkning. Et av temaene som trekkes frem er at de har blitt mer «tilstede her og nå». Tilstedeværelse, «presence», «være i nuet», er språklige uttrykk for å oppnå slike ønskverdige tilstander. Paradokset, som verken deltagerne eller deres veileder trekker frem, er at tilstedeværelsen oppnås gjennom å få distanse til en selv. Deltagene må reflektere over seg selv for å få øye på sine valg og vaner. De lærer at det som “skjer med dem” handler om valg de gjør, mer enn skjebne; at alt en person gjør kan forstås som valg – i hvert sekund, hvert møte.

Buddisten Pema Chödrön skriver at «the present moments is our ally». Grunnleggende sett viser hun til at tilstedeværelse er et dobbelt og paradoksalt fenomen. På den ene siden er vi alltid bundet til å være «her og nå». Selv om jeg tenker på fremtiden eller lengter til fortiden, gjøres dette alltid NÅ. Vi kan med andre ord ikke være noe annet sted enn her og nå. Vi er bundet til sted – men opplever oss ikke nødvendigvis “tilstede”.Hvordan kan det så forstås at «tilstedeværelse» må læres ved å bli coachet i lykkearbeid? To fenomener belyser dette;

1) Opplevd tilstedeværelse foregår på et annet nivå enn det ontologiske «faktum» at vi finnes i verden som kropper, underlagt tyngdekraft og med beina trygt plantet på jorda.

2) Oppdagelse eller rettere erkjennelse av forrige fenomen krever refleksiv distanse og «utenfra»-perspektiv på seg selv.

I «lykketreningen» blir personene coachet til å bli mer vant til å «gå tilbake» til øyeblikket – noe de samtidig allerede alltid er i – men samtidig har blitt vanemessig sosialisert til å se «bort fra». «Selvmerking» som filosofen Dan Zahavi kaller det, er både en helt avgjørende følelse for å eksistere – samtidig kan følelsen overses. Hva jeg føler, kjenner og erfarer i øyeblikket, kan overses, som relevant og betydningsfull erfaring. At selvmerking via egen kroppslige erfaring ikke blir ansett som et kunnskapsobjekt, handler også om at vi selv er det subjektet, som må gjøre oss selv til et objekt for refleksjon. Her ligger den spennende dobbelhet ved at mennesket for seg selv og andre er både et subjekt og et objekt i et gjensidig avhengig forhold.  Det er enklere å reflektere over et objekt utenfor oss selv; en tekst, et bilde etc, enn når vi selv både skal være i nuet –  reflektere over betydningen dette nuet har – får så igjen å glemme det for “å leve i nuet”.

Slike grunnleggende paradokser “ligger på lur” og gir grobunn for det tilsynelatende store marked for livsstilscoaching. Endelig er det kunnskap om meg selv som er i sentrum.  Problemet slik jeg ser det er; hvorfor innkluderes ikke kunnskap om selve paradokset i læring om oss selv. Hvorfor skal lykkes måles i tall? Hvorfor gjøre paradokset entydig?

Pema Chödrön skriver: “  Just pausing for two to three breaths is a perfect way to stay present. This is a good use of our life. Indeed, it is an excellent, joyful use of our life. Instead of getting better and better at avoiding, we can learn to accept the present moment as if we had invited it, and work with it instead of against it, making it our ally rather than our enemy”. En slik “enkel oppskrift” er tilgjengelig i og med at vi alle er pustende kropper, som har det som trengs « i oss». Vi har det best nå vi er distanseløst tilstede, i møter med andre, i lek eller arbeid. Når livets flyt stopper opp, trengs  midlertid distanse – slik at vi kan «se» hva vi holder på med, og gripe inn/ta grep. Livsstilscoachene opererer i dette feltet – men forteller ikke at vi har «det i oss» – vi kan når som helst kjenne pusten, lytte og føle. Distanse og nærvær klarer seg ikke uten hverandre – fenomenene blir det de er og føles som via hverandre. NRK – programmet Oppdrag Lykke unndrar sine seere dette grunnleggende poeng.

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn

Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn
Gro Rugseth, førsteamanuensis, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole
Gunn Engelsrud, professor, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole

Vi har lest Nina Kristiansens kronikk i Aftenposten fredag 15. november http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Overvektige-barn-trenger-bedre-hjelp-7374169.html . Kristiansen er redaktør i forskning.no og mor til et barn som har søkt og fått «hjelp» i helsevesenet for vektproblemer. Vi skriver «hjelp» i anførselstegn, fordi Kristiansen påpeker at behandlingen slett ikke hjalp. Stor & Sterk prosjektet ved Ullevål Universitetssykehus, hvor hun har sine erfaringer fra, interesserte seg aldri for barnets opplevelser av seg selv. Svært mange som søker hjelp for vektproblematikk deler Kristiansens erfaringer. Selv om manglende behandlingsresultater i vektfeltet er godt dokumentert, etableres nye prosjekt og tiltak i stort omfang og med uendret fokus; å endre barnets og familiens livsstil «raskt og effektivt», som Kristiansen skriver.

Vårt poeng føyer seg inn i Kristiansens erfaringer og resonnementer. Vektbehandlingens fokus er etter vår mening feilslått og kan være helsefarlig. Det å fokusere på en persons vekt, på ernæring og forbrenning av kalorier, kan produsere problemer fremfor å løse dem. Det åpner for at den som er tykk skal forstå kroppen som en ting, et objekt som kan manipuleres og kontrolleres. Barn og unge som settes på sporet av en slik måte å tenke om seg selv på, risikerer å miste seg selv og følelsen av å være verdt noe. Vi har forskningsmateriale som viser at voksne som utsettes for det samme erfarer å bli syke av slik behandling, ikke friske. Fokuset på vekt, mat og trening «tar over» sier de, og gjør dem spiseforstyrret.
Kristiansen gjør en svært interessant sammenlikning av tekster og brosjyrer hun har fått tilgang til som mor til et barn med vektproblemer. Hun påpeker at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. Forskere har også lenge vært opptatt av denne forskjellen og av det sykdomsskapende i at unge mennesker begynner å manipulere, kontrollere og disiplinere kroppen. Det paradoksale er at nettopp manipulering, kontroll og disiplin forstås som nødvendig og anvendes som behandling når den unge er overvektig. Hva er eventuelt den faglige begrunnelsen for det? Hvorfor skulle det som gjør og holder anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn?

Vi mener at forskning og behandling i vektfeltet må basere sine antakelser om overvekt og fedme på et adskillig bredere kunnskapsgrunnlag enn det som dominerer i dag. Det er levende, erfarende, lærende mennesker som søker behandling. Barna tar til seg kunnskap om seg selv og verden gjennom den kroppen de er. Barn som er tykke vet fra førskolealder at mange bekymrer seg for dem, at noe ved dem ikke er greit. De internaliserer at andre ser dem som «feil», i sin egen forståelse av seg selv. Behandlere som ikke retter seg mot barnet som et følende og erfarende menneske, men heller ber dem gå på vekta, risikerer å fylle på i barnets forståelse av seg selv som et problem som må løses. Det er vanskelig å se hva som er helsebringende ved en slik virksomhet.

Vi tror at pedagogisk kompetanse er et nødvendig supplement i vektbehandling. Det å spise og bevege seg gir barn og unge tilgang til å erfare og lære mer om seg selv og de sammenhengene de lever i. Det er vanskelig å se at noen skulle være uenig i at Hvem er jeg, er et adskillig mer avgjørende spørsmål på vei inn i voksenlivet, enn hvor mye veier jeg. Allikevel opplever tunge barn og unge at de først og fremst blir sett for sin vekt. Til nå har det vært særdeles vanskelig å få opp avgjørende refleksjon i forsknings- og behandlingsfeltet om de uheldige sidene ved et slikt fokus. Nina Kristiansens erfaringer viser at det er på høy tid med en revidering av behandlingsregimene for overvektige barn. De må endres, slik at de ikke produserer nye problemer for barna og deres familier. I alle andre sammenhenger er samfunnet opptatt av barnets beste og vi ser ingen grunn til at tunge barn og unge skal unndras et slikt verdigrunnlag.

LIVSLANG BEVEGELSESGLEDE??

skrevet av Gunn Engelsrud

I «Føremålet» for skolens kroppsøvingsfag står det skrevet http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Formaal/  «Kroppsøving er eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede. Faget skal medverke til at mennesket sansar, opplever, lærer og skapar med kroppen. Det sosiale aspektet ved fysisk aktivitet gjer kroppsøvinga til ein viktig arena for å fremje fair play og respekt for kvarandre.  Kroppsøving skal medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre».
Det er mildt sagt «store ord». Ambisjonene i formuleringene er langt over det de fleste av oss kan vise til fra å delta/ha deltatt i kroppsøvingsfaget. Flere spørsmål kan reises; For det første; kan livslang bevegelsesglede overhodet erfares? For det andre: er glede i – eller ved bevegelse en særlig glede?  Hvis det å bevege seg alltid skulle medføre glede eller utføres med glede måtte kroppsøvingsfaget legges ned. Ingen er i stand til å leve opp til et slikt formål- og kanskje har vi her å gjøre med «tomme ord» og ideologi – ikke levde erfaringer, relasjoner og situasjoner. Barn- og unges energi, kropp og følelser tar mange retninger og oppstår ofte i et virvar av stemninger og ytringer. Ved å fremheve et ideal om bevegelsesglede, risikerer andre erfaringer å forbli usynlige, og kanskje tabubelagte. Følelsen av slit, tvang og plikt er noe som kjennes i bevegelsene, det kjennes vondt, og kan føles deilig. I den «livslang rørsleglede», som vi (som er voksne idag) skulle ha oppnådd fra kroppsøving, sniker det seg inn følgende erfaringer; bevegelser, som gjøres av frykt for å stivne, for å eldes, passiviseres, følelser av å være alene og å grue seg, ikke orke å møte en stram spenning i en yogastilling, eller å løpe for å gjemme seg bort eller komme seg vekk. Nyanser i bevegelsesrepertoar og følelsesrepertoar er livets rike innsiktkilder- som favner ydmykhet og sårbarhet –  beriker livet i anerkjennelsen av å vedkjenne seg og kunne romme flest mulige erfaringer. Bevegelsesglede er ikke den eneste følelse, som kan forbindes med noe verdifullt og «føremålstjeneleg». For å kjenne glede – må tristhet og ensomhet være erfart; flere følelser må stilles på linje, blandes sammen, utrykke det som er, være i bevegelse på mange måter og ikke la ideene om « glede, meistring og inspirasjon», blir stående som utrop! Glede er viktig, det er også sorg. Ved å løse litt opp koblingen mellom bevegelse og glede kan det oppstå flere rike nyanser i elevers læring i – og opplevelse av seg selv i bevegelse i kroppsøvingsfaget. Bevegelse – slik det er i øyeblikket, her og nå, alene og sammen med andre – ALT kan oppleves, forvandles og får sin plass, la ideologen vike til fordel for erfaringen!!

LIVSLANG Blivslang rørslegledeEVEGELSESGLEDE