Freakshow eller folkeopplysning?

Øyvind Standal & Gro Rugseth

VIDEO: Freakshow eller folkeopplysning

Den tredje sesongen av TV-serien «Ingen grenser» hadde premiere i går kveld. Serien der 12 personar med ulike funksjonshemmingar skal på tur i villmarka, har blitt svært populær. Faktisk var den på eit tidspunkt det mest sette programmet på NRK, men serien var også omstridd og konseptet har fått kritikk både frå forskarar og aktivistar i funksjonshemmingsfeltet. Inspirert av ein ny sesong og på bakgrunn av kritikken programmet har blitt møtt med, spør vi «kva er det vi ser, når vi ser Ingen grenser?»

Freakshow?

Den kanskje mest omstridde kritikken av programmet var professor Per Solvang si utsegn om at «Ingen grenser» er «på grensen til en form for freakshow» Han blei møtt med kraftig fordømming fordi ein oppfatta at han stempla deltakarane i programmet – og dermed menneske med funksjonshemmingar generelt – som «freaks».

Historisk sett var freakshow ei nemning som blei brukt om sideattraksjonar til sirkus og tivoli, der folk mot betaling kunne sjå på menneske som avveik frå det normale. Døme på dette var slike figurarar som «verdas høgste mann», «den skjeggete kvinna» eller «den trebeinte fotballspelaren». På freakshow kunne ein oppsøke det uvanlege og stirre på det, utan den skamma som vanlegvis følgjer med det å bli tatt i å stirre (som når foreldre seier til barna sine at dei ikkje skal glo eller peike på folk barna blir opptatt av).

Produksjonsselskapet bak serien svarte med at dei synst det var overraskande at professoren ikkje hadde fått med seg den positive bodskapen om samarbeid og meistring som «Ingen grenser» etter deira meining representerer, men Solvang fikk også støtte for sin analyse. Leiar i organisasjonen «Stopp diskrimineringen» Berit Vegheim forsvarte bruken av omgrepet freakshow. Ho hevda at programmet ville vore heilt uinteressant dersom vi i Norge hadde hatt andre haldningar, færre fordommar og meir kunnskap om menneske med funksjonshemmingar. Ho meinte at majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for stadfesting av eigen normalitet, gjorde konseptet til same suksess som freakshows frå fortida. Frå hennar ståstad burde det ikkje vere noko sensasjonell nyhende at også funksjonshemma når toppen på høge fjell! (Sjå også diskusjonen om temaet i Trygdekontorets Mot normalt spessial!).

Problematisk kryssklipping

Forskar Halvor Hanisch har tatt opp ei anna side ved programmet, nemleg det han ser på som problematisk kryssklipping. Eksempelet han gir er frå ein sekvens der ein deltakar i et tidligare program fortel om korleis ho har blitt, og framleis blir, mobba og utestengt. Denne sterke historia blir så klipt saman med melankolsk musikk og bilete som viser deltakaren på veg mot målet for turen: toppen av fjellet. Altså ei samanstilling av ei trist og ei glad historie, slik vi såg fleire døme på i gårsdagens sending. Slike grep skaper ”godt TV”,  fordi det opnar for kjensla av intimitet med hovudpersonen og spelar på sjåaren sitt engasjement. Det Hansich problematiserer er at desse to historiene eigentleg har lite eller ingenting med kvarandre å gjere: At ho blir mobba er andre si skuld, medan prestasjonen ho gjer i serien er hennar forteneste. Som sjåarar risikerer vi å bli sittande igjen med berre ei «feel-good»-kjensle (den glade historia), sjølv om vi burde blitt provosert over den undertrykkinga folk med funksjonshemmingar kan oppleve (den triste historia). Når vi kan glede oss over hennar meistring, kan vi samtidig gløyme ansvaret vi alle har for å skape eit inkluderande samfunn.

Kva er det vi ser?

Uansett kva ein måtte meine om desse kritikkane, så rører debatten ved samfunnets kompliserte tilhøve til funksjonshemming, og vår oppleving av kva som er normalt og ikkje. Medan funksjonshemming i medisinske samanhengar per definisjon er noko statistisk sett unormalt – eit avvik frå det som er vanleg – så er det jo samstundes heilt vanleg at folk er annleis: Kven vil vel vere gjennomsnittleg? I dette spenningsfeltet kan vi alle vere meir eller mindre usikre på kva som er ”den riktige” forståinga av funksjonshemming.

«Ingen grenser» er omstridd fordi det kan sjåast på fleire måtar. Historiene programmet fortel blir oppfatta forskjellig. Dersom du sit igjen etter programmet og tenkjer at dette var fantastiske historier som viser kva funksjonshemma eigentleg kan, så har du jo på eit vis rett, men du bør også vurdere om dette er fordi du går til programmet med lite kunnskap om kva personar med funksjonshemmingar kan og ikkje kan gjere.

Dersom du sit att med tanken om at utfordringane funksjonshemma står overfor i stor grad kan løysast ved at dei berre prøver hardare, at problema sit mellom øyra og ikkje i kroppen, så har programmet vore ei bjørneteneste for menneske med funksjonshemmingar. Det er nemleg eit faktum at folk blir hemma i sin livsutfalding av fysiske og sosiale barrierar som er skapt av samfunnet. Å tru at alle problem kan løysast ved hjelp av vilje, er å legge all skuld for funksjonshemminga på individet. Sett på denne måten kan programmet vere med på oppretthalde undertrykkande haldningar i samfunnet.

Dersom «Ingen grenser» derimot får deg til å bli interessert i å forstå meir av livssituasjonen til menneske med funksjonshemmingar, at det finst nokre utfordringar som ikkje lar seg løyse ved at funksjonshemma «prøver hardare», då kan faktisk programmet ha oppnådd noko viktig. Kva du ser når du ser «Ingen grenser» kjem med andre ord an på auga som ser.

Å vokse opp med konkurrerende budskap om trening

Av Gunn Engelsrud og Gro Rugseth

131023_treningslyst_nrk_2_625x273_Width_625

NRK har spurt et utvalg tenåringer 11–15 år om hvorfor de trener. En av fire krysset av i kategorien «Jeg vil se bra ut». Vår kollega ved Norges idrettshøgskole, professor Jorunn Sundgot-Borgen siteres på at en slik begrunnelse for trening er skremmende og bekymringsfull, og hele saken frontes av NRK med overskriften ”Skremmende”.

I NRKs presentasjon kommer det fram at Sundgot-Borgen mener at fokuset på å trene for å se bra ut ikke er tilstrekkelig motivasjon og kan knekke treningslysten. Vi forstår bekymringen på bakgrunn av Sundgot-Borgens langvarige arbeid med ungdommers (særlig jenters) forhold til kropp, spising og trening. Vi ser i likhet med Sundgot-Borgen at dette bør arbeides konstruktivt med, slik at ungdom i større grad kan like seg selv som de er.

Et slikt tallmateriale som NRK har samlet inn har imidlertid flere tolkningsmuligheter. Barnas svar om at de trener for å se bra ut, kan ses som et skremmende tegn på usunne holdninger hos den enkelte, men vi ser det også som et både logisk og forventet bilde av unge menneskers forhold til trening. Vi vil utdype noen sammenhenger som kan underbygge dette.

Trening er nært knyttet til idrett og sport, og svært mange barn og unge introduseres for trening fra 3-4 års alder. Ja, lenge før det, hvis vi innlemmer alle ungene som er med på barselgym, sitter i joggevogner langs landeveien eller er i lekerommet med barnevakt mens mamma og pappa trener på et treningssenter. De vet fra førskolealder at trening er noe som foregår til bestemte tider, på bestemte steder, med eget utstyr og med en spesiell organisering. De kjenner også tidlig til en rekke begrunnelser for å trene.

Trening er vevet inn i sosial og kulturell mening. En betydelig andel av det treningsstoffet som barn og unge har daglig tilgang til i mediene, er rettet mot å trene for å bli penere, slankere, strammere og yngre. Der presenteres og selges trening som et produkt for å få «flottere kropp», «drømmekroppen» etc. Å trene fremstilles som en forpliktelse alle har, til å ta vare på seg selv for å unngå å forfalle, bli tykkere eller syk. Treningen blir fremstilt som et mål i seg selv og som et middel for å oppnå noe avgjørende utover selve aktiviteten. Trening har altså utviklet seg til å bli en ”snakkis”, på tvers av aldersgrenser og et fenomen ladet med holdninger og moral, meninger, råd og påbud.

Googlesøket ”Blogg om trening” gir mer enn 5,4 millioner treff og innholdet i søket viser at trening inngår som en selvsagt del av det mer overordnede og svært tidsaktuelle begrepet livsstil. Blant de mest populære livsstilsbloggerne i Norge finner vi unge skribenter fra 15–18 år gamle. På deres blogger og Instagram-kontoer legger de daglig og ukentlig ut nærbilder av legger, mager og overarmer som illustrasjoner til tekster om løping, cross-fit-trening og sit-ups. En stor gruppe barn i tidlig skolealder følger bloggerne og får dermed tilgang til noen bestemte fremstillinger av trening, der trening nettopp forbindes med kroppsforming og utseende og der det å «se trent ut» er lik det å «se bra ut». Bloggerne skriver gjerne om trening som både plikt og nytelse, pes og kos, lyst og tvang. Forpliktelsen til å ”ta ansvar for egen kropp” gjennom å trene, kommuniseres i bilder og tekst, både implisitt og eksplisitt. I de øvrige mediene, som aviser og TV, knyttes treningen også tett opp til forming og forandring av kroppen, og fremstilles som et redskap alle både kan og bør ta i bruk for å bli ”den beste utgaven av seg selv” (se utdrag fra Lindmo og Prosjekt perfekt).

Barn og unge vokser slik sett inn i bestemte forståelser av trening. De lærer tidlig at ulike treningskulturer preges av en rekke konkurrerende budskap der kroppen både blir fremstilt via utseende, altså det å se trent ut, føle seg bra og ha det gøy. Tidlig fanger de opp sammenhengen mellom trening og en bestemt kroppslig estetikk.

Vi vil hevde at for en liten andel av ungene som har avgitt svar i NRKs spørreundersøkelse er det sannsynligvis grunn til å være bekymret. For en langt større del er dette uttrykk for den ordinære hverdagen de manøvrerer i. Vi vil videre hevde at både barns og voksnes begrunnelser for trening erfares som flytende og uavgrensede, de veksler og varierer og henter inspirasjon fra en rekke kilder samtidig og hele tiden. Den ene dagen trener vi fordi vi føler oss bra, den neste for å føle oss bedre. Vi pynter oss med trening og vi pynter oss for å trene.

Vår påstand er at svært få kan unndra seg lysten til å se bra ut, men det er tabu å snakke om det. Et rådende verdigrunnlag tilsier at utseendet ikke skal oppgis som grunn for å trene eller ha avgjørende betydning for oss. Det som dermed står til diskusjon er hvordan spennet mellom konkurrerende verdisett aktualiseres i samtidens ulike treningskulturer. Her er det mye stoff å være nysgjerrige på.

Når kroppen blir salgsobjekt

Av Gunn Engelsrud

Professor Gunn Engelsrud
Professor Gunn Engelsrud

Slik brenner du fettet best, Hollywood-kropp på 30 min, Flat mage før ferien! Du har sett oppslagene. Gjerne flankert avKroppsfiksering og lavt selvbilde rammer ungdom. Kanskje blar du bare videre, eller kanskje du spør deg selv: Hvorfor er slike oppslag gjengangere i dagens medier?

Jeg vil belyse spørsmålet ved å trekke inn noen tanker om hvordan kroppen blir forstått som et objekt. Hva det kan bety for at oppslag om hva du kan gjøre for å «forme dette objektet» brukes i salgsøyemed?

Hvorfor selger oppslag om kroppen?
I den europeiske ide- og kulturhistorie er det lange tradisjoner for å betrakte kroppen som et objekt. Som objekt får kroppen status som atskilt fra meg som subjekt. Kroppen blir objektet som jeg kan bestemme over. Den blir det jeg ser i speilet: utseende, form og ytterside, et objekt for egen og andres oppmerksomhet.

Konsekvensen blir at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, slik komikeren og skribenten Christine Koht erfarte. Hun trente og endret kroppen i tråd med idealene, og ble fremmed for seg selv. Hun ble mer opptatt av at kroppen skulle ligne på normer som antas å gjelde enn å føle seg som seg selv. «Hjelpen» hun fikk av ulike treningsregimer var skadelig for hennes følelse av seg selv. Hva forteller Kohts erfaringer om kroppen mer grunnleggende sett?

Kroppen forstått som et subjekt i verden
Grunnleggende sett er kroppens følelser og sanser det vi er utrustet med for å føle oss hjemme i oss selv og i verden. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Konfrontert med et bilde av min hånd eller fot sammen med andre hender og føtter skaper ikke alltid gjenkjennelig. Vi klarer ikke skille ut vår egen hånd eller fot fra andres. Derimot kjenner jeg den egne kroppen innenfra og i samhandling med andre. Hjertet som banker i brystet, vekten av oss selv mot underlaget, pusten som gir liv i kroppen, nærværet eller fraværet av andre mennesker, stemningen i rommet, og velbehag eller ulyst osv. Med andre ord er vi erfarende kroppssubjekter i verden.

Kroppen er oss
Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på». Oppslagene forteller oss ikke at en slik forståelse kan gå kraftig på bekostning av vår selvforståelse, noe Christine Koht med all tydelighet forteller om (senest i A-magasinet 12. oktober).

Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes. Vi kan lese filosofen til Maurice Merleau-Ponty, nyere nevrovitenskap som Antonio Damasio og en rekke andre perspektiver i dag. En omfattende litteratur tydeliggjør kroppens subjektivitet og følelse som et startpunkt for handling og innsikt om en selv, andre og verden. Litteraturen på feltet støtter opp under at vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør erstattes altså med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Jeg venter på et oppslag som lyder: Se deg selv som et kroppssubjekt og lev som det!