– en faglig blogg om dagens diskusjoner om kropp, bevegelse og trening
Skrevet av Gro Rugseth
Du har sikkert hørt at det kan være gode, helsemessige grunner for «å gå» på diett. Sammensetningen av kostholdet har betydning både for tannhelse, for regulering av blodsukker og for å beholde mest mulig kroppsvekt gjennom alvorlig sykdom. Men å gå på diett utelukkende for å bli varig slankere, er for de fleste en dårlig ide og et sjansespill. Det skaper så lett nye problemer og har bidratt til utallige, livslange «slankekarrierer».
Finnes eleven som kroppslig subjekt i skolen.
Skrevet av Gunn Engelsrud.
I min gymnastid var det vanlig at vi ruslet inn i klasserommet og fant plassene våre og satt oss ned ved pultene i påvente av at læreren skulle ankomme og at timen skulle starte. En av lærerne hadde en særegen vane; hver gang han ankom klasserommet ropte han til oss – reis opp! Rett etterpå kom det – sitt ned! Siden vi allerede befant oss sittende, vakte insisteringen «reis opp-sitt ned» en viss munterhet. Sett med et annet blikk ser vi kontroll og orden– som elever skal vi ikke sitte lettere henslengt og avslappet – det er en uvane, som skaper uorden.
For noen uker siden skrev lærer på barnetrinnet, Tonje Jacobsen – Loraas, et innlegg i Dagsavisen under overskriften «Uvaner i skolen»
Skrevet av Gro Rugseth
Som underviser på et universitet, i fag og emner relatert til fysioterapi, har jeg ansvar for at studentene «kobler seg på» den kunnskapen vi skal arbeide med. Når jeg entrer auditoriet er imidlertid studentene allerede påkoblet helt andre ting enn det jeg kommer for å snakke med dem om. De er bokstavelig talt blå i ansiktet, fra lyset av diverse nettsider som de leser via sin telefon eller PC. Jeg står overfor studenter som ikke nødvendigvis registrerer at læreren dukker opp, de er i «en annen verden». Jeg vet ikke om de søker adspredelse fra det som skal foregå, eller vanemessig lever i «nettverden». De vet at fravær registreres og at hverdagen handler om å være tilstede i undervisningen, men mens de er «tilstede» i rommet søker de seg vekk og bort.
Skrevet av Gunn Engeslrud
Våren er her. Det betyr at fotballsesongen i England går mot slutten. Vi som elsker engelsk fotball går en lang sommer i møte. Vi kjenner det slik som pave Johannes Paul II uttrykte det «Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste».
Hva blir en sommer uten det viktigste i livet? Hva er det paven har sett? Har fotballsupportere med sine uttrykksfulle kropper gjort inntrykk på han? Har han sett det samme lyset og kraften som han ser i Gud – i fotballsupporternes liv og kroppslige tilstander i livet rundt fotballen?
For at utsagnet, Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste, skal gi mening må paven ha sett supporternes forhold til laget sitt, som noe nærmest religiøst.
Fortsett å lese «Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.»
Skrevet av Gro Rugseth
Når man setter seg inn i hvordan mange hørselshemmede barn og unge har det i sine barnehager og på sine skoler, setter man seg inn i situasjoner som ofte er preget av fraværende kompetanse hos voksne, utdaterte holdninger og nærmest rettsløse tilstander, hvor de som skal oppfylle elevenes rettigheter også er de som får definere om og når så har skjedd (Kermit 2018, s. 5).
Utsagnet er hentet fra en fersk norsk rapport, bestilt av Hørselshemmedes Landsforbund. I rapporten oppsummeres nyere nordisk forskning om hvilke vilkår barn og unge som har hørselshemming har for læring og sosialisering i barnehager og skoler. Etter å ha systematisert forskningen på feltet, konkluderer forfatteren Patrick Kermit (NTNU) med at inkludering av barna i norsk skole kun foreligger som en god målsetning. Samfunnet er ikke i nærheten av å realisere målene og Kermit skriver videre at ingenting tyder på at hørselshemmede barn og unge tas med på råd eller spørres når de ulike utdanningspraksisene de inngår i blir utformet (s. 53).
Fortsett å lese «Fraværende kompetanse og utdaterte holdninger»
Skrevet av Gunn Engelsrud
Gå ut og lek! Slik var ofte beskjeden i min barndom. Alle ungene i nabolaget var ute og lekte dagen lang. Særlig var årstiden vi nå er inne i, våren, tiden for utelek. Før all snøen forsvant og vannet ikke hadde fått helt overtaket ga bekker og grøftekanter store muligheter for utforskende lek. Vannet som sildret under et fortsatt tynt snødekke i grøftekanten hadde en magisk tiltrekning[1]. Utallige pinner ble stukket ned i grøftekanten for å sjekke om det var dypere enn langstøvlene og om vi klarte å hoppe over uten å falle nedi. Hvem turte å prøve dybden først? Noen ganger hoppet vi rett uti og ble sittende dønn fast i en blanding av snø og vann til langt over støvelstkaftet. Det endte med at mor måtte hente spaden og grave oss ut.
Jeg skal i denne bloggen ta opp to forskningsartikler der barn og utelek er tema. Den ene viser at jo mer utetid barn (barnehagebarn) har, desto flinkere er de til å konsentrere seg når de begynner på skolen. Forskerne bak artikkelen forstår utelek som en vaksine mot bla. konsentrasjonsvansker og uro som kan komme senere i barnas liv. I den andre atikkelen har forskerne interessert seg for hvordan utelek blir skapt gjennom barnas nysgjerrighet og eventyrlyst. Artiklene representerer altså to ulike kunnskapsinteresser og forforståelser når det gjelder barn og utelek. Jeg skal ta opp noen sider ved disse ulikhetene.
Skrevet av Gro Rugseth
I påskekrimserien Den døende detektiven løser pensjonert politietterforsker Lars Martin Johansson en 30 år gammel mordgåte. Skuespilleren Rolf Lassgård har hovedrollen og åpningsreplikken hans er lagt til en pølsekiosk. På vei til kioskluka slår Johansson fast med et flir at det ikke går å fange kjeltringer på tom mage. Jeg får inntrykk av at pølsekiosken er Johanssons stamsted. Han og innehaveren kjenner hverandre godt. Den pensjonerte politimannen bestiller «en sigøyner». En pølse i brød med surkål og fransk sennep. Han tar pølsa og går til bilen, gjør seg klar til å gape over første bit, og stivner til før han faller bevisstløs fram over rattet. Han har fått blodpropp i hjernen.