Rett fra kroppen

Denne kronikken ble først publisert på forskning.no

Mange av oss, også forskere, erfarer at bevegelse kan bety noe for å føle seg vel. Hva gjør vi når vitenskapen sier noe annet?

«Tro kan dere gjøre i kjerka – her skal dere vite» -Statistikeren tordnet mot oss under opplæring i vitenskapelig metode. Det var på 1980-tallet og jeg var doktorgradsstipendiat ved Statens institutt for folkehelse, det som i dag kalles Folkehelseinstituttet.

Forholdet mellom tro og viten virket svært emosjonelt for statistikeren. Han trodde på en vitenskapelig metode og var helt bestemt på at tro ikke hørte hjemme i vitenskapen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

I boka «Å sykle. En besettelse»[1], skriver forfatteren Håvard Syversten at han sykler for å sykle. Han skriver at det ikke er lett å forklare dette til andre; hvorfor er han ikke opptatt av at han blir i bedre form? Ville naboen forstå; «Å! det er en glede i den grå asfalten der den forsvinner under sykkelen» (s. 20). Hvordan kan det at han er i syklingen, er syklingen omtales i en naboprat  over hagegjerdet? Det kan det kanskje ikke, men i bokform kan forfatteren bidra med å gi liv og språk til driften mot å sykle, lykken i kroppen, vinden i ansiktet, hendenes glede over å holde i styret, beinas begeistring over den velkjente bevegelsen, rundt og rundt på pedalene (s 9). Han vet ikke akkurat alltid hvor han skal, det vil vise seg der kroppen bøyer seg over bukkestyret. Gjennom ordene blir vi med Håvard inn i verdenen av bevegelsesfrihet.

Erfaringen av å være i bevegelse(n) mens vi er det, utkrystallisers side for side, sving for sving, i bakkene og susende utfor. Vi spares for pulsmåler og energidrikk på turen. Stikk i strid med alle formålsrasjonelle anbefalinger om at vi bør gå 1000 skritt, bevege oss med rask gange 30 minutter hver dag, gjøre styrketrening for beinbygningen,  forebygge demens  (se Gros blogg av 12 september 2018), og bli i god form, så setter forfatteren seg på sykkelen med ett eneste formål; å sykle for å sykle. Han setter seg på sykkelen og kjenner følelsen av frihet fylle kroppen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

At mennesker er tenkende vesener har sin pris. Det merkes særlig når en møter yoga- og meditasjonslærere som mener at noen tenker for mye og forteller oss som praktiserer at yoga og meditasjon kan temme vår «monkey mind»[1]. Begrepet er visstnok godt innarbeidet og betyr at vi er opphengt i tanker og at vi «hopper fra den ene til den andre tanken rundt i hodet». Meditasjon og yoga skal for tiden være tiltaket som lover kontroll over slike nokså vanlige tankestrømmer og med det borge for et bedre liv.

Skrevet av Gro Rugseth

Det var det hun sa, treneren på løpegruppa mi på det lokale treningssenteret. Det er bevist nå, sa hun, at folk som trener har mindre risiko for å bli demente. Min oppgave er å motivere dere gjennom økta, ropte hun, og det må jo være godt å vite at det dere gjør nå kan hindre utvikling av demens!  Dette er ikke en tekst om demens som sådan, men mer en dveling ved selve det at hun sa det hun sa. At demensprat har inntatt treningssenteret. Mange vil kanskje mene det er flott at hun driver med helseopplysning. At det aldri kan skade å få klemt inn noe om helsegevinster når folk trener. Jeg våger meg likevel på en smule problematisering.