To tette og en badehette – når «gymmen» skaper mørke minner.

Skriv en kommentar

Skrevet av Gunn Engelsrud

Facebook har mange grupper og muligheter til å klikke, like, mislike og ytre seg om likt og ulikt. Et tema er «minner» – og noen uker tilbake vakte et bilde av en badehette sterke minner hos noen av mine gamle venner fra gymnastiden (1967-70). Å bli «utsatt for» bildet av et badehette av typen ruglete overflate laget av klam gummi, var som å få et slag – kanskje ikke i ansiktet – men i mellomgulvet. Uttrykket «to tette og ei badehette» kommer fra det å få to slag i ansiktet (boksing) – så dras badehetta ned og det blir mørkt og «game over», duket for mørke minner.

Synet av bildet fikk, den dag i dag, klorlukta rive i nesa på en av mine klassevenninner. Hun skriver; «Hater synet av den (badehetta). Vi hadde en gymlærer som tvang alle til å stupe på 1,50 dybde. Alle! Også de som var 1,70 høye og mer. Også de som ikke kunne svømme og aldri lærte det. Ikke å undres. Å puste rolig i vannet er ikke lett når læreren jager alle andre opp av vannet og hele gjengen står og glaner på bare den ene, til lærerens hånlig tilrop «Grete, alle jentene står og ler av deg!»

Synet av badehetta aktiviserte minner om hånlige tilrop og opplevelse av å bli gjort til latter. Nesten 50 år etter – «sitter» minnene i kroppen.

Å bli forsøkt latterliggjort.

Latterliggjøring er en kjent hersketeknikk. Marianne Teigen (2010) har analysert hvordan «gymlærere» framstilles i et utvalg barne- og ungdomslitteratur. I oppgaven «Blod, slit, svette bukk og tårer: et møte med kroppsøvingsfaget i barne- og ungdomslitteraturen», viser hun hvordan «gymlæreren» er en brølende og hensynsløs (mann), som herjer med elever, svært likt min klassevenninne skriver om, bortsett fra at læreren her var en kvinne. Det å latterliggjøre elever var legitim praksis, noe som for noen gjorde «gymmen» til tortur. Min venninne skriver på FB, «Jeg hatet henne, gymlæreren, selv om hun ga meg Mg i gym. Noe jeg sikkert ikke fortjente. Jeg hadde ei venninne som ikke begynte på gymnaset fordi hun ikke orket tre år til med en gymlærer som mobbet noen jenter og smisket for andre.» Tortur til tross, det gav ikke utslag på karakter. Sosial klasse var avgjørende.

«Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det».

Å bli møtt med sarkasmer var vanlig i gymmen vår: «jenter, hva er det for noe galt med dere, skulle mangle om dere ikke kan løpe «den lille runden», ikke noe unnasluntring». Minnene fra mine klassevenninne fikk meg til å tenke over at det var to forhold som medvirket til å bli smisket med av læreren: å være god i idrett eller å ha høy sosial status i bygda. En elev med sosial status kunne slippe lettere, til tross for «manglende mestring», som det het seg. En far støttet sin datter med følgende statement; » Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det». Ved at dette ble kjent blant oss, snudde hun forventningen om at alle skulle stå på hodet opp ned – en herlig motvekt, som lot seg gjøre grunnet en positiv innflytelse fra en far med sosial status.

En kropp å være og å hvile i.

Andres kropp (her skoleelever) vil lett kunne fortone seg som objekter for instruksjon fra lærere. I dag (som da) skal eleven oppnå visse ferdigheter, som her å stå på hodet, hoppe over bukken, dykke og svømme, etc.- alt regulert av gjeldende læreplaner. Min klassevenninne spør: Hvordan kunne lærerne hun slippe unna med sine hersketeknikker og hvordan kunne en slik «pedagogisk praksis» (hvis det kan kalles pedagogisk praksis» være legitim.

Trond Egil Arnesen med flere tar opp dette i en artikkel med tittelen «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje. Vurdering og undervisning i kroppsøving etter Kunnskapsløftet» . Lærenes praksis består, og er underlig stabil. Når kroppen blir objekt for ironisk kommunikasjon, » så du er frisk nok til å være med på dette da? Latterliggjøring, i form av utspill som; «nå venter alle bare på at du skal komme over bukken», eller «få ræva i gir, dette er ikke noe hvilehjem», er en henvendelsesform til elever som forhåpentligvis har forsvunnet ut av skolen. Det er i alle fall stikk i strid med hva som skal til for å være og å lære kroppslig. Eksempelvis hevder filosofen Fredrik Svenaeus , at det å føle seg hjemme i egen kropp er grunnleggende for å holde seg frisk. Det å finne ro og hvile i egen kropp, var ikke et tema for vår «gymlærer», men slik min venninne avsluttet sitt innlegg på FB, så fatter hun håp for meg, selv om jeg ble ansett å være «et idrettstalent». Bildet av badehetta fikk fram vonde minner, ja. Men når badehetta trekkes av hodet og kvalmen fra klorlukta slipper taket – så gir erfaringene et nytt perspektiv å tenke med.

Min venninnes oppfordring.

«Gunn, vi gikk i samme klasse og hadde samme lærer men som det idrettstalentet du var, tilhørte du nok ikke de som ble mobbet. Jeg vet ikke hva du la merke til, men uansett er jeg ganske sikker på at det er en annen pedagogikk som er det du har videreført til dine studenter!»

Takk for at jeg fikk benytte disse erfaringen i denne bloggen!

Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skriv en kommentar

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på «høyeste hold».

Når noen synes «noe er forferdelig», så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange «forbilder», eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av «utbredelse» deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke «mestres»

At livet ikke er «noe som skal mestres», eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».

Drit i å trene da vel!

14 svar

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun «skulle ha trent». Men hva opplever hun når hun gjør det? «Jeg synes det er drit kjedelig» sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert «investering» som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Yoga som pedagogisk praksis

6 svar

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist helg deltok jeg på en workshop i/om yoga (Ashtanga) lærere David Swenson og Shelley Washington. De var invitert av et nyetablert yogasenter HI-yoga, og workshopen fant sted på Scenehuset ved Majorstua i Oslo, et nydelig rom, der jeg har gode minner fra dans, improvisajon og selv holdt kurs om «bevegelse og erfaring». Alt lå godt til rette for «å føle seg hjemme» både i kroppen og rommet.

Blant praktiserende yogier innen Ashtanga Yoga er de to (særlig David Swenson, vil jeg tro) kjent av mange over hele verden. Davis og Shellty lever av- og for å undervise andre, og jeg betegner dem her som pedagoger. I annonsen for workshopen skrev HI-yoga «Forvent dere mye moro og latter, samt en dybde av informasjon» – Moro og latter – det skapte gode følelser. Her vil jeg reflektere over hva som fikk gleden frem.

Samme uke gav en annen pedagog, Øyvind Førland Standal, ut en bok på Routledge forlag med tittelen «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». De to hendelsene; at Øyvind gav ut bok og at David og Shelley holder workshop i Oslo på samme tid er nok en tilfeldighet, men jeg vil i denne bloggen binde disse to hendelser sammen i den hensikt å få frem noen sider ved undervisning, som jeg liker. Jeg er særlig opptatt av å tematisere betydningen av den opplevde kvalitet av å være i bevegelse i tid, rom og rytme, skapt i den imtime relasjon mellomn pusten og bevegelsen.

Først: Ashtagna yoga (og andre former for yoga) forbindes ofte med et sett av (faste) øvelser/former – i yogaterminologi kalt asana, som betyr sete eller posisjonen den som utfører en bevegelse «sitter» i. Jeg er ikke oppdatert i yogafilosofi, men har registret at omfanget av litteratur og fortolkninger av «hva yoga er» er svært rikholdig. Jeg har imidlertid festet meg ved at i en av de sentrale kilder kalt YOGA SUTRAS av er en «regel» mange refererer til at det å asana praksis skal være stødig og komfortable eller gledefylt . Min erfaring fra å ha praktisert yoga i over 15 år er at det å oppleve, øve på eller være i posisjonene er en langt mer variabel erfaring enn det stødig, komfortabel og gledefylt, tilsier. Undervisere i yoga gjør også ofte et poeng ut av at asana praksis ikke er det viktigste ved yoga (eller at asana praksis ikke er «selve» yogaen) – yogaens verdi ligger i de sju andre «limbs» av asthangayoga (se nedenunder). Dette til tross – det er asana praksis som foregår når det står yoga på timeplanen og det undervises (ledet klasse) yogapraksis på et etablert studio. Jeg tror imidlertid at en grunn til ulik verdsetting av hva asana praksis innebærer, bunner i ulike forståelser av kroppen.

En fenomenologisk tilnærming til yoga

Min tilnærming til yoga er fenomenologisk. Kort fortalt innebærer det å være opptatt av erfaringer skapes og frembringes i og for levende kroppslige mennesker, og hva den verden de lever og befinner seg i betyr for deres erfaringer og vice versa. Her er konteksten pedagogisk praksis med yoga. Hva foregikk på Scenehuset og hvilke forståelser oppfattet jeg at jeg ble «utsatt for» av de som underviste?

Tilbake til boka «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». Yoga er ikke tema, men kroppsøving. Et utgangspunkt I boka er at (s. 4) den bevegende kroppen blir et kunnskapsobjekt, men minst like viktig er det at kroppen også er det vitende, handlende og opplevende subjektet. Kroppen er, i denne boka, slik flere andre forfatter også har brukt i sine boktitler ( Matthis 1987, Elworth Todd 1937) en tenkende og følende kropp. Tenkning, sansing og følelser foregår i og med kroppen. Undervisning i bevegelse som en pedagogisk praksis vil med andre ord foregå med to vidt forskjellige språklige uttrykk alt avhengig av hvilken forståelse av kroppen den som underviser lever og virker innenfor. Kroppen som subjekt og objekt i utgjøres av en stadig dynamikk som opptrer i og oppleves av det bevegende subjekt gjennom pusten, berøringen mellom omgivelsen og pusten. Herunder merker subjektet sine tanker, intensjoner og følelser og hvordan disse varierer, fra å kunne oppleves som fastlåste, bevegelige, foranderlige etc. Fritt etter Øyvind (s 159) og Davids ord fra Scenehuset er det er når følgende prinsipper legges til grunn for undervisning at jeg opplever mening:

– Den kvalitativt følte erfaringen av bevegelsen er i sentrum
– At oppdagelsen av egen energi, kraftbruk gis plass
– Når den enkeltes potensial, og ikke en «riktig norm» tematiseres og stimuleres
– At selv-refleksjon over egen prosess og tilstand oppmuntres
– At samhandling mellom deltagerne i et rom vektlegges og sammenligning er irrelevant
– at selvhøytidelighet og ambisjoner er den frie flytens motsats
– at lysten til å bevege seg også i morgen stimuleres av at bevegelser kjennes gode i dag
– at gulvet er bevegelsen beste venn og trygghet
– at bevegelse trives når den ikke stoppes, men «overtar» og lever sin rytme.

Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende en separasjon

Punktene summerer opp det jeg ble grepet av i møtetmellom de to hendelser. Warren Lamb (1979) hevder med sitt begrep «gesture-posture merging» at alle mennesker har måter der pusten «merger» mellom gester og kroppens sentrale torso. Han hevder det er en kvalitet i all bevegelse, et menneskes mest fortolige kvaliteter blir dets kjennetegn. Han kaller det «effort» og har et stor begrepsrepertoir som ikke er basert på normative vurderinger.

Pusten er yogaens kjennemerke og ved å vektlegge pusten mennesker har felles så lenge de er i live / fra første innånding til sist åndedrag), kan alle være trygge på at bevegelsen tilhører dem og de tilhører bevegelsen. I den kroppslige utøvelsen av det å være i bevegelse at forståelse av andre fenomener skapes. Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende enn separasjon.

KILDER:
Patanjali (± 300-200 B.C.) Yoga sutras, Book II:29. https://en.wikipedia.org/wiki/Asana

The eight limbs are, in order, the yamas (codes of social conduct), niyamas (self-observances), asanas (postures), pranayama (breath work), pratyahara (sense withdrawal or non-attachment), dharana (concentration), dhyana (meditation), and samadhi (realization of the true Self or Atman, and unity with Brahman (The Hindu Concept of Ultimate Reality)). https://en.wikipedia.org/wiki/Asana[

Matthis I.. (1987). Den tänkande kroppen. Stockholm: Bokförlaget Natur och Kultur.
Elsworth Todd, M. (1937). The Thinking Body. Princeton Book Company
Lamb, W (1979) Body Code: The Meaning in Movement Routledge & Kegan Paul;
Standal, Ø Førland. (2016) Phenomenology and Pedagogy in Physical Education. Routledge

Let`s do this together

1 svar

Gro Rugseth

Oprah Winfrey, media-mogul, milliardær og global superkjendis beskrives som et utvetydig forbilde for millioner av amerikanske kvinner, med stor apell og gjennomslagskraft. Betydning hun har som ledestjerne for andre blir ofte illustrert med historien om at kjøttsalget i USA falt umiddelbart 10% da Oprah annonserte at hun skulle slutte å spise rødt kjøtt. Og støtten hun ga til Obamas presidentkandidatur skal ha sikret ham minst en million ekstra stemmer.

Mange amerikanere har en følelse av å kjenne Oprah og at hun kjenner dem. At de kommer tett på gjennom TV-mediet og at de til tross for stjernestatus kan identifsere seg med mange av erfaringene hun deler. Posisjonen forklares med den personlig bekjennende stilen hun har, som var banebrytende på TV da Oprah introduserte sine talk-show. Hun bød på avslørende og gripende historier om eget liv, lenge før vår tids bloggere overtok sjangeren. Oprahs spirituelle “Change your life” TV regnes som det mest populære showet i amerikansk TV-historie. Da det ble avviklet i 2011 hadde The Oprah Show rukket å motta mer enn 40 EMMY Awards (Oscar for TV). Da hadde Oprah selv, gjennom nær tretti år på skjermen delt og diskutert med ulike eksperter sine personlige erfaringer med fattigdom, seksuelle overgrep, tenåringsgraviditet, abort, kjærlighetsproblemer og sist, men ikke minst vektproblemer. Oprahs kritikere har tidligere pekt på det tvilsomme i denne bekjennelsessjangerens betydning som terapeutisk verktøy. Det Oprah og ekspertkorpset i showet promoterer, hevder de, er forenklede og kontroversielle selv-hjelps ideer, med et begrenset potensiale i møte med reelle problemer. Det kan de ha rett i, men at det trekker seere er det liten tvil om.

Mens Oprah har løftet seg fra fattigslig oppvekst til personlig formue i milliardstørrelse og tilsynelatende snakket seg videre fra mørke sider av sine første tyve leveår, har vektproblemene vært stadig tilbakevennende. Nå har oppmerksomheten om dette fått en ny omdreining i amerikanske medier. I oktober 2015 investerte hun over 40 millioner dollar i Weight Watchers, et firma som har vært i markedet med ulike dietter og slankeprodukter siden femtitallet. I tråd med ledestjernestatusen utløste Oprahs investering en tydelig og umiddelbar verdistigning på firmaets aksjer. Where Oprah goes, money goes. Rett før nyttår gjorde aksjen et nytt og betydelig hopp etter lansering av en reklamevideo på YouTube. I videoen, ladet med salgbart stjernestøv, er Oprahs entydige oppfordring til overvektige kvinner; Let`s do this together!

Alliansen mellom Weight Watchers og Oprah er særdeles interessant. Den tydeliggjør at slanking er butikk og ikke helsearbeid. Og som i enhver annen business gjelder det å få kundene inn blant hyller og varer. Til det formålet har Oprahs historie vist at hun kan være et perfekt trekkplaster. Så gjenstår det å forføre kunden, bygge en allianse som varer tilstrekkelig lenge til at varen betales. Men det er et råttent produkt som skal selges, et som ikke virker slik det lover og som ofte gjør mer skade enn gavn. Det har Oprah selv erfart. Hun har “prøvd alt” som det heter på slankespråket, fra utallige leverandører av slankeprodukter. Ofte med umiddelbare resultater, hun har gått drastisk ned i vekt, men også alltid rykket tilbake til start, med ny vektoppgang. Nå er kanskje ikke Weight Watchers verst i klassen. Jeg skal ikke kategorisk avvise at programmet de tilbyr for livstilsendring kan hjelpe enkelte over i et nytt og helsebringende spor. Men det er godt dokumentert at for de fleste blir det som med Oprah; først ned, så opp igjen, også denne gangen. Slankebransjen selger ikke varige løsninger på vektproblematikken, de selger drømmen om den.

For Oprahs investering er det perfekt. Bransjen har i mer enn hundre år lykkes med å kommunisere at det er 100% uønsket å være overvektig eller fet og kundene har strømmet til. I begynnelsen handlet det kun om estetikk. Via tekst og bilder kommuniserte reklame for produkter som skulle holde inne, stramme opp, brenne av, smelte bort eller riste vekk fettet at det var ekkelt, uskjønt, lite tiltalende og rett og slett frastøtende å være fet. Så hang legene seg på. Budskapet fra dem var at det var usunt og sykdomsfremkallende å være fet, samtidig som de aldri tok avstand fra at det også var uskjønt. Snarerer tvert i mot, fortsatt i dag er det åpent diskutert blant leger og medisinske forskere at en dose skam ikke er å forakte hvis det kan føre til vektreduksjon.Og slik kommuniseres det, i en eneste uoversiktlig suppe fra begge hold. Helsepersonell og slankebransjen snakker samme språk og inspireres av hverandre. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å se forskjell på Weight Watchers opplegg og de livsstilsendringsprogrammene som nå tilbys i alle helseregioner. Bortsett fra prisen. Sammenblandingen av sprikende og dårlig dokumenterte medisinske begrunnelser og estetiske idealer får kritikere til å hevde at “kampen mot fettet” først og fremst er drevet av en moralsk panikk. Der forskningen ikke strekker til henter argumentasjonen for vektreduksjon næring fra moralske overbevisninger om at å være fet er en skam, du må søke mot den slanke kroppen for å finne helse og lykke.

Så tilbake til YouTube snutten. Oprah vender sitt billion-dollar TV-blikk på deg og sier:
Inside every overweight woman is a woman she knows she can be.
Slagkraften i budskapet dokumenteres nå all-over på nettet. Kvinner melder at de begynte å strigråte. De ble overveldet av Oprahs adressering av de følelsene de selv har slitt med gjennom lange slankekarrierer. De følte at noen endelig forsto dem og melder at nå skal de ta tak. Nå skal de en gang for alle slanke seg til helse og lykke. Sammen med Oprah, som kan smile hele veien til banken. Andre raser imidlertid, mot Oprah og mot Weight Watchers for dette PR-stuntet. Fedmeaktivister plukker budskapet i filmen fra hverandre som generalisert, kvinnefiendtlig og helsefarlig kommersialisme. De ber Oprah holde kjeft og minner henne på at å kjenne seg selv ikke nødvendigvis innebærer å kjenne alle andre. What you see is what you get, sier de. Det finnes ikke en annen kvinne skjult bak fett og valker hos oss, vi er oss selv fullt og helt og lever bedre som fete enn som wannabe slanke.

Selv merker jeg at jeg må beskytte meg for Oprahs blikk og budskap. Jeg merker en potensiell kraft i det hun sier, i måten hun sier det og i iscenesettelsen av det. Jeg merker at det ny-liberalistiske budskapet om å “være sin egen helseminister” har satt seg i øregangen min og hvisker at jeg ikke må glemme min plikt. At det er viktig å være den beste utgaven av seg selv. Og den utgaven skal være tynn. Har jeg litt mye ekstra over magen? Spiser jeg mer enn nødvendig? Trengte jeg den croissanten? Koser jeg meg altfor mye? Trykket fra alt dette vokser med Oprahs budskap. Men jeg faller ikke sammen i krampegråt. Jeg oppsøker de kritiske tekstene og tankene, de som lager et pusterom og et tankerom mellom Oprah og meg. De som får meg til å også vende blikket utover, ikke bare innover, de som gjør verden omkring mer attraktiv enn mitt eget selvgranskende blikk på området rundt navlen. Det må til for å få øye på at Oprah er profesjonell og kommersiell til fingerspissene, hun vet hvordan hun skal komme gjennom TV-ruta og berøre. Berøre følelser og lommebøker. Hun vet hvordan hun skal plassere seg midt i kulturens bankende hjerte og få det til å slå fortere. Og hun vet at der sitter pengene løst. Der er det smart å investere.

Mat og mening

1 svar

Gro Rugseth

Vi er midt i en av årets store høytider og kanskje den høytiden av alle som markeres tydeligst gjennom mat og måltider. Selv om en tradisjonstro påske har sin appelsin og kvikk-lunch og sommerferien smaker av is og grillmat, så skiller julemåneden seg allikevel ut som en tid for særlig oppmerksomhet om mat og måltider. Maten blir i desember tydeliggjort som et sterkt uttrykk for kultur, tradisjoner og betydningsfullt samvær med andre. Mange sier at det ikke ”blir jul” uten bestemte mat- og drikkevarer på tallerkenen og i glassene. Mat og drikke står med andre ord sentralt for selve følelsen eller opplevelsen av jul slik den har blitt formet i Norge, og jula får dermed mye av sin mening gjennom maten som er forbeholdt akkurat denne tiden på året.

Det er ikke bare jula som blir til gjennom maten. Det tydelige meningsaspektet ved mat og måltider som trer frem i desember, er tilstede i all vår omgang med mat gjennom året og gjennom livet. I følge forsker Annechen Bahr Bugge i rapporten Mat, måltid og moral (Bugge 2015), skaper vi oss selv gjennom maten. Det vi spiser uttrykker hvem og hva vi ønsker å være. Det betyr ikke at vår omgang med mat alltid er en del av bevisste og gjennomtenkte strategier, men snarere inngår i kompliserte sammenhenger av kjønn og klasse, sosial tilhørighet, kultur, tid og trender. Det er med andre ord ikke bare tilfeldigheter og heller ikke kun bevisste tanker som ligger bak et valg av grovbrød fremfor loff i butikken, det er også styrt av noe vi ikke alltid kan peke på, men som virker i oss på mer eller mindre bevisste måter. Det er også viktig å forstå at mening ikke er som en ingrediens i maten, noe som finnes der uavhengig av sammenhengen maten presenteres i. Maten får sin mening fordi vi tillegger den det. I 2011 oppsto det som ble kalt en ”smørkrise” i Norge oppunder jul. Et uventet økt forbruk av smør og fløte første halvår reduserte meieriprodusenten Tines lagerbeholdning opp mot julemåneden. Det økte forbruket ble delvis forklart med oppblomstringen av såkalte lavkarbodietter, et kosthold sammensatt av matvarer med en høy andel mettet fett og lavt inntak av karbohydrater Mens fett innenfor mange andre dietter forstås som usunt og årsak til overvekt, ble det samme fettet forholdsvis brått tillagt ny mening for en stor gruppe forbrukere, som nødvendig, sunt og helsebringende.

På samme måte har meningsaspektet knyttet til såkalt fast-food vært i radikal endring de siste par tiårene og burger og pommes frites har havnet på det Bugge beskriver som en stadig lengre liste over nei-mat. Ingenting synes å smake den moderne, bevisste matforbruker dårligere for tiden, skriver Bugge, enn industrialisert, masseprodusert mat. Helsemoralen har tatt plass ved bordet sammen med samtidens etiske føringer for bærekraft, naturforvaltning og dyrevern og er styrende for våre valg, ikke bare ute på markene og i markedene, men også inn i kroppene. Nå er det kortreist mat som gjelder, ikke måltider levert av amerikanske burgerkjeder. Slike endringer kan forklare hvorfor fast-food kjeden McDonalds ikke lenger var ønsket som en del av restauranttilbudet på kjøpesenteret Aker Brygge i Oslo. Med en senter-image litt over middels eksklusivt kan lukten av hamburgere og pommes frites gi feil signal om både handelssenteret og kundene der. Slik var det ikke da senteret ble etablert på 80 og 90 tallet. Da ble McDonalds plassert ved hovedinngangen, i et stort lokale alle måtte passere for å komme ut på brygga. McDonalds var et trekkplaster, en smak av det moderne Norge som åpnet seg mot verden og internasjonale trender.

At slike føringer virker inn i våre matvalg betyr ikke at det har blitt lettere for den enkelte å velge ”rett” eller ”galt”. Snarere tvert i mot. I medier, helsekampanjer og reklame blir forbrukerne presentert for ulike og ofte motstridende meninger. En konsekvens, hevder Bugge, er at mange har et stadig mer anstrengt forhold til mat.
Et anstrengt forhold til mat setter oss på sporet av spørsmål om helse og sykdom knyttet til mat og det å spise. Å være opptatt av sammenhengen mellom mat og helse er ikke nytt, skriver Bugge, men den har eskalert de siste 10-15 årene. Et uttrykk for dette sees også i skolen, hvor det tidligere skolefaget Heimkunnskap har endret navn til Mat og helse (2006). Med navneendringen kom ny læreplan med et innhold mer preget av kunnskap om matens helsebringende og sykeliggjørende potensiale enn om hjemlige gjøremål som rengjøring, stryking og sølvpuss. Nå anses det som viktigere at elevene i faget får kompetanse i å velge en helsefremmende livsstil og at det valget bla går gjennom maten. En utfordring for den enkelte lærer vil sannsynligvis være å ta utgangspunkt i et tilstrekkelig bredt helseperspektiv i arbeidet med elevenes holdninger og læring. Et helsebegrep som ikke begrenses til et valg mellom ja- og nei-mat. For som Bugge påpeker er den listen i stadig endring og dermed et ganske dårlig styringsdokument. Et ja i dag kan være nei neste uke. Poenget er at helse, sykdom og mat står i adskillig mer innfløkte og uoversiktlige forbindelser med hverandre enn det et ”ja” eller ”nei” kan favne. Og som psykiater Finn Skårderud stadig minner oss på; det går an å bli så opptatt av å spise riktig at det blir galt.

I forberedelsene til årets jul har jeg tenkt mye på at min pappa har sagt han bruker matlaging som terapi. Etter at han ble enkemann for nær syv år siden har han erfart det å lage mat og invitere venner og familie til bordet som svært viktig og meningsfullt. Han forteller at det har vært en måte å få tiden til å gå på. På morgenen studerer han oppskrifter, skriver handleliste, bruker tid i butikken og vender hjem igjen til kjøkkenet for å begynne tilberedningen. Ett måltid kan på den måten fylle nesten en hel dag sier han, og følelsen av å stå opp til en konkret oppgave er svært viktig for han. Han er også opptatt av selve den kroppslige aktiviteten som matlagingen innebærer. Små og store bevegelser, rytmer og krefter. Det kjennes godt å holde på med maten og det driver tankene hans over mot det han gjør, sier han, og sørger for en opptatthet han setter pris på. Som en ekstra bonus kommer det å få besøk av gjester, som gleder seg over å spise det han serverer og fyller huset med lyd og liv. Da mamma døde sa pappa at han ville forsøke å konsentrere seg om å leve for de levende og den livgivende maten har vært en måte å holde seg levende tilstede i eget og andres liv.

Hans historie viser frem en flik av matens mangfoldige mening og har lagt en ny dimensjon til min egen tenkning om hva mat og måltider betyr. Pappas trøstelaging kan kanskje også bringe ny innsikt til fenomenet trøstespising, som altfor ofte blir avfeid som meningsløst matinntak. Det er tvert i mot for mange mye mening og trøst i mat og måltider, og den erfaringen kan vi med fordel heller snakke oss inn i enn bort fra, for å utforske og forstå mer.

Jeg har tidligere, over en periode på halvannet år, sittet som forsker og observatør rundt et bord med personer med fedme, som hadde sine individuelle historier om mat. Jeg skal ikke dvele ved bordets symbolikk som samlingspunktet for deltakere i vektbehandling, selv om det er fristende, men heller rette oppmerksomheten mot at ingen av samtalene om mat som utspilte seg der handlet om mat og mening langs tilsvarende linjer som det jeg trekker opp her. Samtalene som ble ledet av ernæringsfysiologer dreide seg mest om matens næringsinnhold og fysiologiske virkning. Det ble nesten sjokkerende magert om mat. Det var først i intervjuer på tomannshånd med meg, utenfor behandlingskonteksten, at deltakerne fortalte historier om mat som handlet om følelser, fornemmelser, lyst, sug, aversjon, motvilje, lykke, sorg, kjærlighet, hat, samvær, avstand osv osv. Det var som om det fantes to språk og to samtaler om mat som aldri fant sammen. Jeg tror at akkurat det skaper problemer når helsevesenet påtar seg å behandle overvekt og fedme og ikke får det til. De helsefaglige perspektivene som legges til grunn for behandlingen kan være både nyttige og nødvendige, men er sjelden tilstrekkelige. Som alle perspektiver gir de bare en begrenset innsikt i det forholdet de søker å belyse. Å redusere vektbehandling til en samtale om kalorier, mineraler, vitaminer, fett og sukker, porsjonsstørrelser og spisetempo skygger for annen mening maten er innvevet i og står i veien for kunnskap og læring om den enkeltes meningsfulle forhold til mat.

Jeg tror helsepersonell i vektbehandling kontinuerlig trenger å utvikle sin egen nysgjerrighet på hva mat og måltider betyr for den de står overfor. Men like viktig er det at både behandlere og pasienter retter mer oppmerksomhet mot sitt eget forhold til mat og det språket som er tilgjengelig og lettest å gripe til for å snakke om det. For få dager siden hørte jeg en ernæringsfysiolog gi råd om hvordan vi skal klare oss gjennom jula uten å legge på oss, i et innslag på nyhetene. Formuleringen fra journalisten varslet fare. For vi er vanligvis over i avdelingen for truende kriser og katastrofer når noen sies å enten klare seg, eller ikke klare seg. Ernæringsfysiologen, som kanskje ønsket å tone ned den varslede krisen, la an en mer jovial tone og mente det måtte være lov å kose seg de få dagene jula varer. Hvor havner vi da? I et språk om mat som handler om lover og regler, pålegg og forbud, lovbrytere og håndhevere. Samtalen synliggjorde hvor raskt vi alle kan havne i bestemte talemåter og dermed perspektiver på forholdet til mat. Samtalen ville tatt en annen retning og representert noe nytt om ernæringsfysiologen sa:

Jeg legger merke til at du legger noen bestemte premisser til grunn for å snakke om mat og jul. De høres ut til å handle om at jula er en krise for de som vil unngå å legge på seg. Det tror jeg vi må kalle en avsporing. Jula er snarere en gylden anledning til å oppdage hvor avgjørende vårt forhold til mat er for oss og for de vi er sammen med. Jula er en høytid hvor vi helt konkret kan ta inn tradisjoner og kultur gjennom mat og drikke. Noen vil velge å ta inn så lite som mulig, mens andre ikke kan få nok. De fleste finner vel en viss balanse. Det i seg selv er viktige oppdagelser for hver og en og kan kanskje være en inspirasjon til å fortsette å utforske mat og mening inn i det nye året. Uten denne utforskingen er det lite håp om å bli særlig klokere, og du og jeg vil risikere å stå her om ett år og gjenta krisemaksimeringen.

Så, når grevinnen på lille julaften krever same procedure as last year, håper jeg du bruker det som inspirasjon til å tenke over hvorfor det er viktig eller uviktig for deg at jula ser ut som, smaker og lukter som i fjor og jeg ønsker deg et 2016 med nye innsikter om mat og mening i ditt liv.

Litteratur:
Bugge, A.B (2015) Mat, måltider og moral – hvordan spise rett og riktig. SIFO, Fagrapport Nr. 3

Amerikanske tilstander

Skriv en kommentar

Gro Rugseth
Boulder, CO

Når debattene i Norge handler om forekomsten av overvekt og fedme er mange raske til å advare mot ”amerikanske tilstander”. Referansen til USA er ment som et skremmebilde og spiller på frykten for at antall personer med overvekt og fedme i vårt land på et tidspunkt skal tilsvare det den er her. Her er den høy, svært høy og foreløpig adskillig høyere enn i Norge, i alle aldersgrupper og blant begge kjønn. USA er på mange måter i denne saken godt egnet som norske mediers, helsepolitikeres og fedmeeksperters marerittaktige bilde på hvor galt det kan gå.

Faren ved et slikt skremmebilde kan imidlertid være at vi ikke tror vi har noe å lære av amerikanere, bortsett fra hvordan ting ikke skal gjøres. Det er selvsagt feil. Her foregår det hele tiden små og store prosjekter, individuelle og offentlige, som på hver sine måter bidrar til å bevege og forandre det entydige bildet av en folkehelsekrise, med alle dens fasetter. I nyhetene denne uka har to ordførere fått oppmerksomhet. Den ene fordi han har blitt fedmeoperert, den andre fordi han har slanket seg på ”gamlemåten” ved å spise mindre og bevege seg mer. Dette er jo ikke nyheter i seg selv, i et land hvor anslagsvis 45 millioner mennesker hvert år forsøker å gjøre det samme. Men med disse to gutta følger et par litt spesielle historier.

Den ene handler om ordføreren i byen Missoula i Montana. Han ble nylig fedmeoperert og dagen etter operasjonen postet han et åpent brev i sosiale medier til byens innbyggere om sin situasjon. Going public om fedmekirurgi, slik han gjorde med brevet, omtales i mediene og av fedmeeksperter her som en modig handling. At det er modig begrunnes med at slankeoperasjon mistenkeliggjøres av mange og høster lite anerkjennelse. Det er ikke uvanlig å støte på holdninger, både i amerikansk og norsk sammenheng, om at kirurgi mot fedme er en lettvint løsning på et individuelt livsstilsproblem, oppstått som følge av latskap, dårlige valg og vaner (Groven 2013, Natvik 2015). Konsekvensen er at stigma om den fete som lat og ansvarsløs ikke blir særlig redusert gjennom fedmekirurgi, men tvert i mot hefter ved personene også etter at de har blitt slankere. Og det er her betegnelsen ”modig” får sin berettigelse når det gjelder Missoula-politikeren. Inntrykket av en uansvarlig og lat unnasluntrer på jakt etter lettvinte løsninger kan i verste fall felle en ordfører på valg, mener noen. Det kan selvsagt åpne for at brevet fra hans side først og fremst er motivert av behovet for å sikre gjenvalg.

Enkelte kommentatorer sammenlikner allikevel Missoula-politikerens åpenhet med den gang presidentfrue Betty Ford fortalte offentligheten om at hun hadde fjernet brystet pga kreft. Det var for førti år siden, i en tid da pupp var tabu, enten den var frisk eller syk. Å være åpen om tabubelagte tema starter samtaler, sies det her. Og noen av de samtalene gjør en positiv forskjell, gjennom å bygge ned fordommer. Selv tenker jeg at det å menneskeliggjøre tabuer kan være avgjørende for at noen fatter en dypere interesse for det personlige dramaet som det ofte innebærer å komme så langt som til en slankeoperasjon. Kanskje får noen gjennom å lese ordførerens brev kontakt med sin egen evne til medlevelse og empati og erfarer at det er en forskjell på fordommer og kunnskap? Samtidig er det ingen grunn til å romantisere dette. Motkreftene, som bla kommer til uttrykk i slike sakers kommentarfelt, er betydelige og de som regjerer der virker helt uten vilje eller evne til å endre perspektiv.

Så til ordfører nr 2 i mediene denne uka, dvs saken er ikke ny, den har dukket jevnlig opp i ulike medier siden 2008, men jeg ble først oppmerksom på den for et par dager siden. Den utspilles i byen Oklahoma City og igjen handler det om en ordfører som har en personlig historie med jo-jo slanking og gradvis vektøkning gjennom mange år. Nyttårsaften 2007, etter å ha regnet ut sin egen BMI til å tilsvare fedme og dessuten lest i mediene at byen han var ordfører i var på listen over byer i USA med flest fete innbyggere, innkalte han til pressekonferanse i byens dyrepark. Med betydelig sans for symbolikk stilte han seg opp foran elefantene og lanserte to ting; sin egen bestemmelse om å gå kraftig ned i vekt det kommende året og samtidig kampanjen This city is going on a diet. Han inviterte rett og slett byens innbyggere til å følge hans eksempel i et felles forsøk på å gå ned i vekt. Fordelt på antall innbyggere i en by med mer enn en halv million mennesker, var målet moderat; en drøy kilo pr person på ett år eller 1 million pounds, mer enn 450 tonn, synliggjort som vekten av 100 elefanter. Kampanjen tok av, på kort tid hadde mer enn 40 000 mennesker logget seg på kampanjens nettside og begynt å registrere vektnedgang. Og selv om måloppnåelsen tok litt lengre tid enn planlagt, det ble først nådd i 2012, så kan Oklahoma City i dag smykke seg med et bemerkelsesverdig resultat. Byen er ute av listen over USAs feteste byer og inne på lista over de fitteste.

Det som særlig gjør meg interessert i Oklahoma-prosjektet er det som skjedde da denne ordføreren løftet blikket fra egen badevekt og begynte å undersøke hva som måtte til på samfunnsnivå for å fremme innbyggernes helse. Vi hadde skapt en by med høy livskvalitet, sier han, hvis du var en bil. Men som menneske, med behov for rekreasjon, aktivitet og bevegelse var du ikke særlig tilgodesett. Med den erkjennelsen begynte det politiske arbeidet hans med å designe fremtidens Oklahoma City, mer rundt menneskene enn bilene. Ordføreren sørget for delfinansiering gjennom 1% høyere moms på varer og lanserte begrepet helserelatert infrastruktur. I dag har Oklahoma City hundrevis av kilometer med nye fortau, sykkel- og gangstier som forbinder bydeler og sentrale plasser der det før kun var mulig å komme til med bil. Det er etablert nye parker, elven gjennom byen er renovert og har fått egen arena for vannsport. I tillegg er mer enn femti nye gymsaler bygget på skoler som ikke hadde slike saler før, idrettsanlegg er rehabilitert og i barnehager, skoler og på seniorsenter undervises det om sunne mat- og bevegelsesvaner. En bivirkning av opprustningen er at en mangeårig tendens til fraflytting fra byen har snudd og at nye flytter til, slik at Oklahoma Citys befolkningsprofil er i endring. Innbyggerne har i dag ikke bare bedre helse, men også et høyere utdanningsnivå.

Oklahoma City er bare en av svært mange byer i USA som har satt i gang kollektive slankeprosjekter og helseløft. Avisene rapporterer om ganske nedslående resultater for mange av dem. Mye penger er investert i svært lite utbytte. I lys av det er det vanskelig å ikke bli begeistret for de resultatene ordførerens kampanje har utløst. Men jeg lurer selvsagt på hvordan det nå er å være fet i Oklahoma City. Jeg ser at prosjektet er fullt av krigsmetaforer og problematisk retorikk om ”fight the fat” osv. Det kan jo godt hende at holdningene mot den som fortsatt er fet hardner til i skyggen av begeistringen over alt ordføreren og andre har fått til. At selv om luften er renere fordi biltrafikken er redusert kan det være et tøffere meningsklima å puste i for den som er fet i Oklahoma City i dag enn det var før. Det er jo levende mennesker dette angår, ikke tonnevis med fett, og selv om ordføreren og noen tusen andre i byen har klart å slanke seg til sin idealvekt kan ikke deres individuelle historier fungere som blåkopi på hvordan andre skal leve med sine vektutfordringer. Selv om nabolaget har fått fortau er det fortsatt store sosiale forskjeller i byen, slik at tilgangen på fritid til å ta seg en spasertur fortsatt kan være svært ulikt fordelt og områder kan erfares utrygge selv om fortauet er på plass.

Men på bakgrunn av at amerikanere er flasket opp med mantraet om at du bestemmer din egen skjebne og er din egen lykkes smed synes jeg det er fascinerende at ordførerens selverkjennelse ikke stoppet ved hans egen eller alle de andres individuelle slankekur. Det tror jeg også norske politikere har noe å lære av. Forskere som evaluerer slike prosjekter begynner å se konturene av hva som gjør at noen lykkes bedre enn andre Det ser ut til å handle om å sette seg realistiske mål og følge dem opp over tid gjennom kontinuerlig evaluering, prioritere utsatte grupper og områder og innføre positive insentiver for deltakelse og måloppnåelse (i Oklahoma kunne, på ganske unorskt vis, svakt bemidlede få gratis hjertemedisin i bytte for å delta i treningsgrupper). Personlig involvering, politisk vilje og gjennomføringsevne ser i tillegg ut til å ha hatt stor betydning i Oklahoma City. Det blir langweekend på meg nå tror jeg, til Oklahoma, på studietur.

Groven, K.S. (2014) Striving for healthy lives, striving for social acceptance – womens experiences after gastric-bypass surgery. UiO
Natvik, E. (2015) Carrying the weight of uncertainty: patients long- term experiences after bariatric surgery. UiB

Det magiske ved kroppen

2 svar

Gro Rugseth

Denne uken skal jeg på konferanse i Atlanta i delstaten Georgia her i USA, arrangert av Society for Phenomenology & the Human Sciences. De tre dagene konferansen varer er fylt opp med parallelle sesjoner hvor forskere fra USA, Asia og Europa presenterer innblikk i arbeidene sine innen helse, politikk, kjønnsstudier, pedagogikk, moral, etikk, religion, spiritualitet og mystisisme. Spredningen i tematikker bindes sammen av en felles interesse for fenomenologi som et filosofisk og teoretisk rammeverk for forskning på menneskelige fenomener og erfaringer.

Min presentasjon på konferansen er basert på en artikkel kollega Øyvind og jeg har publisert i tidsskriftet Phenomenology & Practice. Den har tittelen ”My body can do magical things” og tar utgangspunkt i en ung manns bevegelseserfaringer. I artikkelen kaller vi ham Jim og han inngikk som en av flere informanter i mitt dr.gradsarbeid. Da vi møttes var han i gang med ett av mange vektreduksjonsopplegg og ville gjerne ned i vekt fra 130 til under 100 kilo. På det tyngste og i god tid før han fylte tretti hadde han veid 170 kilo og fryktet han skulle dø av hjertestans.

Til tross for den dramatiske vekthistorien var det virkelig spesielle med Jim at han var hekta på kampsport. Han trente 10-12 timer hver uke og var innehaver av sort belte i sin gren, som er sportens høyeste rangering. På den ene siden var Jim pasient på en sykehusavdeling, forstått som sykelig overvektig og behandlingstrengende. På den andre siden var han idrettsutøver på høyt nivå. Motsetningene i Jims historie vakte min interesse som forsker og jeg ba om lov til å intervjue ham og å følge ham som observatør på trening.

I intervjuet kom det frem at Jim hadde vært fet så lenge han kunne huske og fra skolestart hadde helsesøster og skolelege, lærere og fastlege, utenlandske eksperter, foreldre og søsken engasjert seg for at Jim skulle gå ned i vekt. Han ble satt på dietter, førte kostdagbok , han ble veid regelmessig både hjemme og hos skolelegen, han fikk hund i julegave av foreldrene fordi de håpet han ville begynne å gå mer tur og brødrene dro ham med seg på treningssenter for å brenne kalorier. Hvert nytt vektreduksjonsforsøk ble et nytt nederlag.

Sent i tenårene skjer det noe skjellsettende i Jims liv. Han blir forelsket, i en mann som driver med kampsport. På det tidspunktet sier Jim at han rett og slett hater seg selv og at fysisk aktivitet er uaktuelt fordi han har så mye smerter, svetter så voldsomt og strever med å puste. Men for å kunne være i nærheten av den han er forelsket i, må han oppsøke kampsporttreningen. De to blir aldri kjærester, men Jim får en forkjærlighet for kampsport.

På kampsporttrening blir han, slik han selv ser det, for første gang sett og møtt som en person med et kroppslig potensiale akkurat slik han er. Han har sterke lårmuskler som har båret mye vekt i alle år og styrken viser seg å være en ressurs for den balansen og stabiliteten han er avhengig av når han skal gå i kamp og gripe, løfte, svinge og kaste sin motstander. Fra å erfare kroppens vekt som et problem og som noe eget han aktivt og merkbart bærer på, blir tyngde og vekt nyttig og en forutsetning for å kunne bevege seg lett, grasiøst og friksjonsfritt.

På trening og i kamp blir han av og til filmet. Når han ser seg selv på film etterpå kan han nesten ikke tro det han ser, at han kan bevege seg så grasiøst og lett og mykt, bøye og strekke som han gjør. Fra å erfare seg selv som frastøtende og ekkel oppdager han at kroppen kan gjøre magiske ting. Og mens all bevegelse og aktivitet tidligere har vært plagsomt og smertefullt blir trening og fysisk aktivitet grunnleggende viktig og meningsfylt for ham, noe han oppsøker daglig og erfarer som en meditativ pause fra ting han ellers strever med. Han er fortsatt fet, har fortsatt et strevsom forhold til mat og vil gjerne ned i vekt, han savner en partner og forholdet til familien er komplisert, men på matta, i det han hilser treneren på tradisjonelt vis blir disse tingene satt på pause. Det forklarer han slik: Det mest fantastiske med kamsport er at det krever veldig mye konsentrasjon. For meg er det nesten som meditasjon. Kampsport handler om å være tilstede her og nå og ikke tillate at noe annet får forstyrre konsentrasjonen din. For meg er det faktsik avslappende å gå i kamp uten å tenke på noe annet enn bevegelsene jeg gjør, på de ulike grepene og kastene.

Det er mye å lære av Jims erfaringer. At idrett kan være meditativt, at kraftanstrengelser kan være avslappende, at bevegelse kan gi tilgang til kroppslige erfaringer som gir deg ny innsikt om hvem og hva du er og kan få en ellers trøblete kropp til å tre frem som magisk, behagelig og god nok. Erfaringer som Jims blir ofte oversett i fedmeforskning. Da går behandlingsfeltet glipp av viktig kunnskap og det har jeg tenkt å utdype i Atlanta

Språket om (samtids)dans –et eksempel.

3 svar

Skrevet av Gunn Engelsrud

For ca. en måned siden overvar jeg Janne-Camilla Lyster, forfatter, danser og koreograf sin soloforestilling med tittelen «Gult lilla grønt», en adapsjon av Hanne Ørstaviks nyskrevne koreografiske manus med samme tittel. Forestillingen ble vist på Kunstnernes hus i Oslo. Etter forestillingen, som ble vist tre ganger, var det satt av tid til samtale med danseren. Samtalen jeg overvar var mellom Janne-Camilla Lyster og professor i koreografi Anne Grete Eriksen. Jeg overvar bare en forestilling, som mine kommentarer er basert, og må ses i lys av.

Siden forestillingen har jeg grublet over hvordan dans og tekst ble framstilt denne kvelden.

Publikum er vel installert i den lille hvitmalte salen og danseren entrer rommet. Hun er kledd i brune vide bukser og en hvitaktig bluse. Hun starter sine bevegelser i det åpne, firkantete rommet og beveger seg langs rommets yttergrenser, og forsterker med dansen rommets firkantede form. Å overvære bevegelser som gjentar seg, gav meg en behagelig opplevelse, en meditativ tilstand. Det varte imidlertid svært kort og det føltes som et alt for tidlig farvel og jeg ønsket at stemningen som var skapt mellom danser og publikum skulle vedvare.

Deretter fulgte samtalen. Teksten til Hanne Ørstavik – et «nyskrevet koreografisk manus», ble etterspurt av publikum. Selve teksten forelå imdlerid ikke, men kunne ifølge Janne–Camilla bli tilsendt på forespørsel I samtalen ble tekstens status et tema og danseren var opptatt av at dansen ikke var en illustrasjon eller representasjon av teksten, men adapsjon – altså en slags tilpasning. I følge danserne var hennes forpliktelse overfor teksten viktig og hun ønsket seg flere nyskrevne koreografiske manus, der dansere kunne hente ut manus for dans, som fra et bibliotek. Manuset forelå som sagt ikke og publikum fikk ikke innsyn i hva den handlet om annet enn tittelen «Gult lilla grønt». Forholdet mellom disse to størrelser forble dermed høyst uklart, hva var egentlig det nye?

Koreografer har alltid brukt ideer, tekster, bilder og andre former for manus for å skape dans. Det finnes også mange koreografier og balletter som har et manus, da i form av anvisninger til selve dansens utførelse, slik teateroppsetninger også kan ha. Balletter som danses om igjen, selv om oppsetningene varierer og koreografer setter sitt preg på dansen. Spørsmålet om hva som skiller Hanne Ørstaviks tekst «Gult lilla grønt» ut som manus for dans, i forhold til andre tekster, ble kke besvart i denne samtalen. Skal «Gult, lilla, grønt» overhodet bety noe? Hva handler teksten om, hva utrykker teksten? Er risikoen at publikum begynner å stille sine spørsmål om tolkningen som er valgt eller om de selv kan se noen forbindelse mellom teksten og dansen? Det er stor sannsynlighet for at publikum, som overværer dansen vil ha andre opplevelser av teksten, men hva er grunnen til at de ikke får forelagt teksten, når den allikevel fremstilles som selve manuset for dansen ? Publikum får to verdener – en danseverden og en tekst/språkverden, den ene opplevd – den andre mystifisert.

Programtekster for dans er i seg selv interessant materiale. Som i Charte Blance sine siste forestilling Birthmark, følger ett hefte med feministiske tekster, som ikke direkte har noe med forestillingen på gjøre. Det blir imidlertid publikum opplyst om, dansen og tekstene er helt uavhengige av hverandre. Heftet ligger likefult på publikums stoler for denne forestillingen.

Publikum fikk ikke noe svar annet enn det helt opplagte- det er basert på subjektiv fortolkning, og på en forpliktelse overfor teksten, – altså et enveis forhold, som kun er sin egen referanse Teksten er det som skal fortolkes, mens danseren er fortolkeren En forutsetning for at slike relasjoner skal bli meningsfulle (i andre sammenhenger) er at det skapes innsyn og brukes faglige begreper og teori. Denne kvelden ble publikum tause og ble hensatt (tror jeg) til å delta i en overenskomst om at det vi var med på ikke kunne snakkes faglig om, men som i og med annonseringen skulle virke som noe nytt og annerledes. At samtalen med en professor i koregrafi kke bidro til større klarhet må anses som kritisk for fagutvikling i dans og det er synd at ikke talentfulle unge mennesker blir satt på litt større prøver!

Janne-Camilla Lyster er lovede kunster på mange plan og burde blitt mye tydeligere utfordret til å artikulere noen grunnleggende forhold, som blir synlige i denne oppførelsen. Uten et faglig språk henfaller dialogene til fortolkninger publikum ikke får innsyn i og som ikke bidra med innsikt i hva den kunstneriske prosess mellom de to kunstnerne har bestått av. Samtalen med Anne Grete Eriksen bidrar ikke til avklaring, noe som må være en slik samtalen hensikt. Her mangler et faglig språk og tematisering av hva ved teksten som i denne dansen var avgjørende – publikum satt kun igjen med det måtte bare bli sånn av forpliktelse til teksten. Umulig å stille spørsmål ved når den eneste som vet er danseren selv. Det blir ugjennomtrengelig og privat.

Hva om det hadde vært en bevegelse andre veien – skriv en tekst utfra dansen. Mitt spørsmål: ofres dansen for mauset, inngår dansen i et tradisjonelt hierarki, ord over kropp? Kroppen og dansen er imidlertid ikke verbalspråk eller kan skrives slik bestrebelsene om dette i prosjektet Writing Movement, et fint prosjekt med en misvisende tittel. Vi kan skrive og tale om dans, men ikke danse tekst. Dette burde være en kompetanse som samtalen tok utgangspunkt i, at det å danse og skrive tekst er vesensforskjellig. Når det forsøkes koblet opptrer nye mystifiseringer – kan det ikke like gjerne sies – dans er dans og tekst er tekst – hvis det skal ha noe med hverandre må vi få vite hvordan.

Fat-shaming

2 svar

Gro Rugseth

Sist uke var det stor oppstandelse blant amerikanske brukere på sosiale medier. Mens mye handler om Donald Trump for tiden, var det nå en annen komisk figur som fikk oppmerksomhet. Nicole Arbour, som til daglig lever av stand-up og morsomheter la ut en filmsnutt på You Tube. I filmen, som hun omtaler som en ”truth-bomb”, henvender hun seg til fete personer, karakteriserer dem som illeluktende pølser og utflytende monster og sier at hvis slike sannheter viser seg å fornærme fete folk så mye at de skammer seg ned i vekt, så er det helt ok for henne.

I løpet av kort tid er videoen sett mer enn seks millioner ganger, mange har sikkert ledd godt, mens andre har tatt til kraftig motmæle. En helt sentral person i den siste gruppen er TV-stjernen Whitney Way Thore . Hun er etter hvert kjent for mange her i USA gjennom sitt eget ukentlig reality show kalt My Big Fat Fabolous Life. Serien er inne i sin andre sesong, den samler hundretusenvis av seere hver onsdag kveld og er solgt videre til flere land. Thores prosjekt er å arbeide mot skamfølelsen hun har lang erfaring med som fet og som hun mener andre er sterke bidragsytere til. Gjennom å oppsøke situasjoner hun har stor frykt for og mye skamfølelse rundt, som å gå i bikini på stranda, danse foran andre mennesker, ta seg en løpetur, spise og nyte mat der andre kan se henne, håper hun å inspirere både seg selv og andre til å leve mer avslappet, fornøyd og fryktløst som fet.

Thore publiserte ganske straks sin egen mot-film til Arbours, hvor hun plukker fra hverandre hver enkelt av komikerens truth-bombs og hevder at det ikke er fete folk, men de som har lagt dem for hat som er problemet.

Saken har for alvor satt fenomenet fat-shaming på agendaen. Fat-shaming er et amerikansk såkalt ny-ord som så vidt jeg vet ennå ikke har en god norsk oversettelse. Begrepet ble introdusert av fedme-aktivister som Thore, en gang etter 2010. Det har siden hatt et voldsomt oppsving som søkeord på nettet og ser nå ut til å være godt innarbeidet hos både akademikere, aksjonister og politikere. Innholdsmessig viser fat-shaming til ulike mekanismer som bidrar til å påføre fete personer skam for at de er fete, som blikk, vitsing eller annen form for kommentering, også av mer faglig og medisinsk karakter. Selv om fat-shaming ikke bare er knyttet til humor, så hevder enkelte at det å få begrepsfestet slik adferd har hatt stor betydning for at det nå er mindre sosialt akseptert å gjøre seg morsom på fetes bekostning enn for bare kort tid siden. Det kan kanskje være noe av forklaringen på den massive støtten Thore har fått i denne saken.

You Tube disputten mellom Arbour og Thore tydeliggjør to perspektiver på skam. Mens Arbour gjør seg til talskvinne for at det å påføre andre skam er et legitimt middel i kampen mot fettet, står Thore for et perspektiv hvor skam er det som gjør fete syke, som reduserer deres helse og livskvalitet. De to posisjonene finnes også blant fedmeforskere . Mens noen mener en dose skam kan føre til vektreduksjon og dermed ikke er å forakte, mener andre at det er slike forskere som bør skamme seg.

I norsk sammenheng har psykiater Finn Skårderud skrevet utfyllende om skammens stemmer og fenomenologi (Skårderud 2001). Han minner leseren på at skam ikke handler om et enten-eller, men et både-og, og at vi kan snakke om både god og dårlig skam. Med det får han frem en viktig distinksjon i skammens vesen og et mer helhetlig blikk på den skammen som utspiller seg mellom de to debattantene på You Tube. Mens den gode skammen kan regulere vårt forhold til andre og handle om en sans for diskresjon, takt og tone, så rommer den dårlige skammen skamreaksjonen og følelsen av å bli avslørt og falle i unåde hos seg selv og andre. Skårderud skriver videre at det er den siste formen for skam han som psykiater møter i behandlingsrommet, den som filosofen Jean – Paul Sartre (1905-1980) har beskrevet som skammen over seg selv overfor den andre. I den skammingen er det ikke mye som minner om helse. Den kan ha ødeleggende kraft.

Tar vi dette med oss tilbake til dramaet mellom Arbour og Thore blir det fort seier i sistnevntes favør. Arbour er den onde heksa i denne forestillingen når hun gjennom 6 minutter lirer av seg den ene grove karakteristikken etter den andre om fete personer. Temmelig grenseoverskridende offentlig utskjelling som det ikke er forskningsmessig dekning for at gjør særlig annet enn vondt verre.

Det er allikevel verdt å merke seg at alt det hun sier virker kjent. Vi har alle hørt det før på et vis, det er aktuelle og høyst levende forestillinger om fete hun serverer og hun kan sånn sett sies å snakke på vegne av oss alle. Tanken har slått meg, om hun faktisk karikerer en hel kultur her? Hun er tross alt komiker. Og hva med Thore? Hennes motargumenter serveres selvsikkert og slagferdig og får tydelig frem det perspektivet hun har valgt å legge på det å være fet og som hun lever av å leke med og utfordre seerne på i sitt reality-show. Etter å ha sett filmene flere ganger er jeg fortsatt usikker på om det er alvor mellom de to eller om det hele er avtalt spill. Gjør de en krangel bare på lat som ungene sier, for å generere likes og dermed levebrød? Er det litt for mange lissepasninger her til at dette kan være reality for real? Ikke så viktig kanskje, vi som ser på får uansett litt å tenke på og lingvistene kan inspireres til å finne det gode norske ordet for fat-shaming.

Referanse:
Skårderud, F. 2001: Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tiddskr Nor Lægeforen nr 13, 121; 1613-7