Paralympiske superhelter; forbilder, forbud og fordommer

Paralympiske superhelter; forbilder, forbud og fordommer

Skrevet av Gro Rugseth

I det pågående Paralympics i PyeongChang fremstår enkelte utøvere som ekstreme varianter av kyborger. En kyborg (cyborg) forklares i Store norske leksikon som et menneske med implantert teknologi som enten erstatter eller forbedrer kroppens egne organiske funksjoner. Vi omgir oss med svært mye teknologi i dag, og noen vil mene at vi alle er en form for kyborger. Et fit-bit bånd rundt håndleddet, en i-phone i lomma, et høreapparat eller en pacemaker er eksempler på teknologi som blir en del av kroppen og plasserer oss i kategorien kyborg.

Paralympiske supercrips

Med høyteknologiske proteser, stoler, kjelker og annet utstyr tar utøverne i Paralympics forbindelsen mellom teknologi og kropp til nye høyder og blir i stand til å prestere på svært høyt nivå. Jesper Saltvik Pedersen har allerede vunnet verdenscupen i alpint i år, og kjørte inn til bronsjemedalje i superkombinasjonen i Sør-Korea. På skjermen kom det fram at han var oppe i over 100 km/t på sine sit-ski, i Super G delen av konkurransen. Det er en fantastisk toppidrettsprestasjon. Utøvere som Jesper, som lykkes med å utnytte denne sammensmeltingen til fulle, omtales av noen som ”supercrips” eller superfunksjonshemmede. I paralympisk sammenheng dreier begrepet seg om idrettsutøvere som aspirerer til å vinne i sine grener, og som i tillegg oppnår en synlig status i mediene gjennom bred dekning av heltehistorier om mot, målrettethet og hardt arbeid, mot alle odds. Det blir sagt at de viser verden at begrensinger kan overvinnes og det umulige blir mulig.

Photo by John Carlisle on Unsplash

For mediene og for den jevne leser er dette historier som setter et anerkjennende lys på personer som ellers ikke når inn til vår interesse og oppmerksomhet. Personer som i kraft av å være funksjonshemmet møter mye strukturell og individuell motstand mot deltakelse i samfunnet og som ofte ikke har en selvsagt tilgang til grunnleggende rettigheter. Noen vil samtidig hevde at historier om supercrips også virker som et negativt press på andre funksjonshemmede som velger å leve sine liv uten å søke topprestasjoner. Skal du først være funksjonshemmet bør du utfordre deg selv og overraske omgivelsene med uventede prestasjoner. Først da er det håp om å bryte ut av klam omsorg og medfølelse.

Halvgode reserveløsninger

Det er lett å tenke at de fleste ikke rammes direkte av slike forståelser og perspektiver som omgir våre superhelter. At det foregår i toppidretts- og olympisk sammenheng oppleves som såpass distansert fra vanlige liv at vi aldri vil møte på dem. Det trodde nok jeg også, inntil jeg ble mamma til to barn som er døve. Da barna var små, havnet vår familie midt i en opphetet debatt om Cochlear Implant (CI), et elektronisk høreapparat som det ble sagt hadde et potensiale til ”å gjøre døve hørende”. Reklamen hevdet at barn som fikk implantatet ville få så god hørsel at de kunne slutte å bruke tegnspråk. Å være tegnspråkbruker ble dermed holdt frem som noe som ikke var ønskelig. Det var den talte talen som gjaldt, alt annet ble forstått som halvgode reserveløsninger.

Forbudt å snakke sitt eget språk

Debatten gikk høyt og var ladet med sterke følelser, og særlig var det mye motstand blant døve selv. Mange døve oppfattet CI- teknologien som et typisk eksempel på en autoritær normaliseringsideologi; en tenkning som konkluderer på vegne av andre hvordan et normalt liv bør være. Tenkningen leder til strategier for å rydde av veien det som blir sett som avvik. I debatten om fostervannsdiagnostikk blir slike perspektiv synlige.

Døve har en lang historie med ulike faggruppers normaliseringspraksiser. Utgangspunktet har vært at normalitet er lik det å høre. Hørsel har blitt forstått som et ubetinget gode, som det normale og som det enhver, også døve selv, bør etterstrebe. Døvhet har blitt definert som et avvik samfunnet ikke ønsker og som medisinske praksiser bør kurere. Med bakgrunn i slik tenkning har leger sprøytet varm olje inn i øregangene på små barn i håp om å åpne hørselskanalen, pedagoger har hatt spatel langt inn i munn og hals på de samme små barna for å øve på oral uttale, og tegnspråk har vært forbudt i skolen, strengt praktisert ved at skolebarn måtte sitte på hendene i undervisningen. I ettertid er det innlysende at slike praksiser var overgrep.

Erfaringer med overgrep setter seg i kroppene, de lever videre som opplevde krenkelser og nedvurderinger. Blant enkelte døve kan en fortsatt spore en dyp skepsis mot ikke-døve generelt og mot medisinske og pedagogiske praksiser spesielt. På et slikt bakteppe ble CI, som en ”løsning på et hørselsproblem”, forstått som et nytt angrep på døvemiljøets integritet og likeverd, og som et overgrep mot døve barn.

Dilemmaer i kø

I dette spenningsfeltet mellom medisinsk og pedagogisk teknologioptimisme og døvemiljøets dype skepsis sto vi, en familie med tre ikke-døve og to døve medlemmer. Dilemmaene sto i kø og måtte håndteres, for vi måtte ta mange valg på vegne av våre barn. Skulle de ha CI eller ikke? Skulle vi fortsette å bruke tegnspråk eller satse på digital hørsel og talespråk? Og det var i denne prosessen jeg ble utsatt for et supercrip-argument. Det var en lege, på hørselsenheten på sykehuset vi sognet til som tok det i bruk. Han reagerte på at jeg brukte tegnspråk til mine døve barn og mente det ville forstyrre deres evne til å utvikle et talespråk.

Ungene opp på pallen

Photo by Ben White on Unsplash

For å illustrere sitt poeng sa han: men det er klart, er du fornøyd med at ungene dine aldri kommer på pallen så er det ditt valg å fortsette med tegnspråk. I hans forståelse ville tegnspråkbrukere aldri ”nå opp”. Tegnspråk ville være et hinder for at de skulle utvikle sitt fulle potensiale, ikke som idrettsutøvere, men som mennesker. Det traff meg hardt og jeg brukte lang tid på å hente meg inn tilstrekkelig til å kunne stole på at hjemme hos oss skulle tegnspråk alltid ha prioritet.

 

Photo by Hush Naidoo on Unsplash

Det legen sa var langt over alle forsvarlige grenser for kommunikasjon med sårbare mennesker i utfordrende valgsituasjoner. Han hadde ingen respekt eller interesse for min usikkerhet og tvil. Etter hans mening var det bare en løsning som gjaldt. Den slo han fast og avslo samtidig verdien av andre menneskers liv og betingelser. Dette blir særlig autoritært i lys av at forskning senere har fått fram at han faktisk tok grunnleggende feil, men det får bli en annen blogg. Med avstand til opplevelsen og kunnskap om supercrips og kyborger kan jeg i stedet interessere meg for at han faktisk tok i bruk idrettsmetaforen seierspall, og dermed snakket seg inn i en fortelling om funksjonshemmede som aller helst bør overprestere for å kunne regnes med.

 

Referanser:

Haraway, D. (1991). A Cyborg Manifesto: Science, Technology, and Socialist Feminism in the Late Twenthieth Century. In Simians, Cyborgs, and Women. The Reinvention of Nature, London: Free Association Books

Howe, P.D., 2011. Cyborg and supercrip: the paralympics technology and the (dis)empowerment of disabled athletes. Sociology, 45 (5), pp. 868 – 882.

Lupton, D. (2014). Critical Perspectives on Digital Health Technologies. Sociology Compass. DOI: 10.1111/soc4. 12226

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.