Påskemåltidet

Skrevet av Gro Rugseth

I påskekrimserien Den døende detektiven løser pensjonert politietterforsker Lars Martin Johansson en 30 år gammel mordgåte. Skuespilleren Rolf Lassgård har hovedrollen og åpningsreplikken hans er lagt til en pølsekiosk. På vei til kioskluka slår Johansson fast med et flir at det ikke går å fange kjeltringer på tom mage. Jeg får inntrykk av at pølsekiosken er Johanssons stamsted. Han og innehaveren kjenner hverandre godt. Den pensjonerte politimannen bestiller «en sigøyner». En pølse i brød med surkål og fransk sennep. Han tar pølsa og går til bilen, gjør seg klar til å gape over første bit, og stivner til før han faller bevisstløs fram over rattet. Han har fått blodpropp i hjernen.

Mens påskemåltidet fra bibelhistorien handler om glede, velsignelse og frelse, settes Johanssons pølse i sammenheng med overvekt, dårlige matvaner og

Photo by Jenn Kosar on Unsplash

ansvar for egen helse. Helt tidsriktig blikk på ei pølse, med andre ord. Men at åpningsscenen handler om mat har betydning utover dette. Etterforsker Johansson blir gjentatte ganger i seriens tre episoder portrettert som en lidenskapelig gourmet og livsnyter. Det er gjennom den mening maten og måltidene representerer for ham og i hans sosiale liv at han trer fram som en personlighet for seerne. Hans inderlige forhold til noen bestemte typer mat konstituerer ham som rollefigur. På den måten blir framstillingen av mannen og maten i serien et interessant materiale for analyse og jeg skal bruke denne bloggen til å gå litt videre inn i det jeg tenker når jeg tenker på årets påskekrim.

Mat som fornuft og følelser

Fornuft og følelser er et sentralt tema i framstillingen av Johanssons forhold til mat. Fornuftens representanter er legen og hjemmesykepleieren. Etter hjerneslaget vil de ha ham til å endre livsstil, dvs over på sunt kosthold og fysisk aktivitet. De gjør det klart at det er usunne vaner som har ført til blodproppen og at det er reell fare for at han vil dø dersom han ikke følger deres råd. De to medisinsk sakkyndige etablerer en skråsikker og direkte sammenheng mellom mat og Johanssons dårlige helse. Kunnskapen de representerer framstilles som absolutt og allvitende. De sier han vil dø hvis han fortsetter som før.

Johansson selv er derimot mer overbevist om at han vil dø dersom han faktisk gjør det de to ber ham om. Når han tilbys en grønn smoothie sammen med et glass vann og dagens piller for å dempe blodtrykket, er avslaget hans kontant: jeg drikker ikke gress! Det han vil drikke er øl, vin og whiskey. Og det gjør han.

Seriens dramaturgi lar flere ganger kameraet dvele ved nytende munnfuller av brennevin eller seige inhaleringer fra en sigarett. Bekymringer, mareritt og stress pustes og skylles ned og bort, nytelsen her og nå får tre fram og tar over scenen. Etterforskerens kroppslige overgivelse til ufornuft og lyst får en egen logikk. Ikke alle krimhelter trenger en elskerinne, tenker jeg som ser på. Min svenske påskevenn har et kjærlig forhold til sin kone og et begjærlig forhold til mat og drikke. Han blir myk og distrahert i møte med maten, får pause fra tankene og resonnementene og gir seg over til smaken og virkningen av det han spiser og drikker.  Og jeg blir forført til å være på hans parti. Jeg vil at han skal få fortsette med fråtsingen og gleden og få sine pauser fra fornuftens tørre fakta. Mannen er tross alt et etterforskningsmessig geni som har levert varene i mer enn 40 år i politiets tjeneste. Og nå er han dødssyk og dedikert i gang med sin siste sak. Jeg føler det på meg, at det ene betinger det andre, at han blir kreativ i faget sitt av å slippe seg løs i matfatet.

Mellom barken og veden

Legens råd om sunnere livsstil har en kontrasterende, maskinmessig fornuft over seg. De presenteres helt som forventet, ei lekse som skal sies og som ikke er forankret i en særlig interesse for hvem denne spesielle pasienten er. Det er selvsagt en dypt urettferdig framstilling av en engasjert lege. Men i serien tjener den sitt formål. Den gjør Johanssons motstand og nytelse relevant, innlysende og meningsfull. Samtidig viser det seg fort at det er i legens særlige interesse å holde pasienten i live. Hun er den som introduserer ham for den uløste saken og hun er personlig tjent med at den oppklares. Det er dermed avgjørende for henne at han ikke dør for tidlig.

Sykepleieren har rollen som det medisinske blikkets forlengede arm inn i etterforskerens hjem. Hun plasseres dermed i en posisjon mellom barken og veden. Noe som etter hvert synliggjør en rekke dilemmaer som jeg er ganske sikker på at mange sykepleiere og fysioterapeuter kan kjenne seg igjen i. Det kontekstuelle gjør noe med kunnskapen hun representerer og rådene hun gir. På sykehuset er Johansson avventende og tilsynelatende innstilt på å være passe lydig og medgjørlig. Det kan vel mange pasienter kjenne seg igjen i. Men på hjemmebesøk mister livsstilsbudskapet mye av sin kraft.

Det sykepleieren sier blir litt komisk, ute av sammenheng, et hår i suppa. I etterforskerens vakre hjem har mager mat og isvann en tydelig svakere posisjon enn på legens upersonlige kontor. Stillingskrigen mellom sykepleieren og etterforskeren utvikler seg imidlertid til en type forhandlinger, og utgjør etter hvert noen særlig søte øyeblikk i serien. De møtes et sted midt på. Han svelger trassig sine piller med vann, hun blir noe motvillig med som hans assistent til et gourmetmåltid på restaurant.

Photo by Jacob Morch on Unsplash

Regelbruddet understrekes med at hun slipper håret løs fra hestehalen og bytter uniformen ut med utringet sommerkjole. På vei ut døra sier hun: jeg kommer til å få sparken. Han svarer kontant og med sitt karakteristiske flir ikke av meg! Et herlig glimt av partners in crime. Med kollegaer og hjelpere rundt bordet spiser de velsmakende laks på toast med ekstra saus, og skyller det ned med flere typer drikke fra ulike glass. Vi får vite at de selvsagt skal ha dessert. Praten og latteren sitter løst, matens relasjonelle magi får virke i dem alle. De blir myke, blide og vendt mot hverandre. En fullkommen virkelighetsflukt fra mord og medisinske pålegg og som seer blir jeg dratt inn i atmosfæren rundt bordet. Jeg har også vært ved sånne bord. Jeg vet hva det dreier seg om og unner Johansson denne stunden av hele mitt tv-serieelskende hjerte.

En manns saftige selvfremming

Slik får maten betydning som både lim og konflikt i krimserien, og som både synd og syndsforlatelse, som helse og uhelse. Maten binder rollefigurene sammen og splitter dem samtidig, skaper uro og spenning i relasjonene. Selvsagt har den også en kjønnet slagside. En mannlig krimhelt blir interessant gjennom sin autoritære innstilling og  avvisning av faglige råd om kosthold. Kvinnene som rådgir ham tappes for autoritet. De står igjen som kjedelige tørrpinner i møte med mannens saftige selvfremming. Egenrådigheten han utøver for å få i seg den maten han selv vil ha, blir et sjarmerende mer enn irriterende trekk.

Jeg innser at det er mitt kjønnede blikk som liker ham akkurat sånn og at serieskaperen har stolt på hvor han har meg. Jeg undres på om en kvinne i hovedrollen kunne konstitueres på samme måte? Og hvis hun ble det, hvordan ville det virket på meg? Mens Johansson får troverdighet som en selvsikker og selvstendig tenkende etterforsker gjennom jakten på matens nytelse, så er jeg mer usikker på hva en kvinne i tilsvarende hovedrolle hadde fått meg til å føle. At hun var svak? Ettergivende? Ikke til å stole på? Mat som personlig meningsbærer er uansett velregissert som en avgjørende og talende undertekst gjennom serien. Jeg blir sulten på mer.

 

 

 

2 kommentarer til «Påskemåltidet»

  1. Fantastisk påskekrim og gøy å lese din tekst. Jeg opplevde at Johansson nøt maten, men at det også var en måte å framskynde døden på. Han ville dø, som også hans unge kvinnelige politimedhjelper påpekte. Han gjenkjente symptomene når de kom, men fortsatte å spise og drikke, ja mer enn før. Han gikk jo opp i vekt. Han ville dø. Tror jeg.
    Bra han greide å løse saken først
    Og – Jesu siste måltid forstås som en avskjed – han visste at han skulle dø skal vi tro bibelhistorien, og det gir jo mening også her.

    1. Kjære Lisbeth
      Takk for en veldig interessant lesning og at du skriver om den her. Jeg følger din analyse 100%, jeg hadde ikke tenkt om maten i serien på den måten før du påpekte det. Jeg var mer rettet inn mot at han ville ha mest mulig ut av livet mens han levde det. Nå er det innlysende at det kan forstås slik du gjør. Det du peker på åpner også for å tenke videre om matens betydning for Johansson, at den innebærer ambivalens og skiftende mening – fra liv og vellyst til sykdom og død. Og så må jeg tilføye: når det kommer til både Jesus, døden og maten så vet jeg du har adskillig rikere tanker enn meg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.