«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

«PLATEAU EFFECT» – lykke som «sitter»

Jeg ønsker ofte at jeg kunne bli mer oppslukt av noe, oppleve at oppmerksomheten kun er rettet mot et fenomen, uten at tankene vandrer fra det en til det andre; jeg lengter etter føle «tilstedeværelse». I går kveld hadde jeg en slik opplevelse, takket være koreografen Jefta van Dinther og ni danser fra Cullbergballetten. Forestillingen hadde tilttelen «Plateau Effect» og ble vist på Dansen Hus. Etter forestillingen var det samtale mellom Jefta van Dinther med Un-Magritt Nordseth.

Publikum møter ni dansere innhyllet i hvert sitt lille avlukke i et stort teppe hengende fra taket, de synger, bølger fram og tilbake, omsluttes, favnes og blir borte- «tonen er satt». Kroppenes bevegelser, musikken og stoffet gir kvaliteter til hverandre. Danserne gjør «sine ting» med stoffet og vice verca – stoffet gir tilbake til kroppene, de inngår i hverandre og angår hverandre og «holder» energien i rommet mellom sal og scene.

Rommet endres, teppet tas ned og transformeres. Vi legger ut på seilas sammen. Det gjelder å redde seg selv og hverandre fra undergang, berge livet, unngå katastrofe.  Seilet må opp, teltene reises, oppgavene må løses – alle må bidra – det er ingen tid å miste. At danserne «må løse oppgaver» der og da gir en intensitet og min opplevelse er: jeg blir holdt, « embraced», inkludert – jeg sitrer.  Rommet lever og stoffer, ledninger, mennesker, musikk, lyset lar nervesystemet delta og alt kjennes i kroppen, huden. Innvending og i rommet. Den kinestetisk, tactil, auditive og visuelle persepsjon søker sammen. Kroppen overraskes og drives videre i rytmene, temposkiftene og det kontinuerlig transformerte rommet er både bevegelse og ro – tvers igjennom.

Stoffet strekkes, rulles og endres til en slangelignende form. Det blir mer kontrollerbart og «ufarlig». Rommet «frigis» til dansernes bevegelser, bevegelser fra dypet av nervesystemet, så nakne, pre verbale, vakre, shaky, sårbare og levende, frigjørende, selv – organiserende, kraftfulle. Det kjennes. Brått – pang – slutt – Stille. Mørkt.

Jeg er heldig og får snakke med flere av danserne etterpå. Hvordan kjenner de det i kroppen å danse slik – fra, gjennom og med hele kroppens organiske repertoar. Det kjennes sier danserne, det tar dem tid å lande fra de ekstatiske uttrykk, torso og mellomgulv i full vibrasjon – gulvet som støttende venn – de vil treffe publikums kroppssystemer – Publikum vante vurderende blikk går i dvale til fordel for et grunnleggende kroppslig engasjement – herlig befriende, nydelig og stekt. Jeg erfarte at forestillingen som «objekt» gav meg en lykkestund uten avbrudd. Å være helt med og tilstede- hurra for Cullbergballetten, Dansens Hus og Jefta van Dinther på 8. mars!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.