Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun “skulle ha trent”. Men hva opplever hun når hun gjør det? “Jeg synes det er drit kjedelig” sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert “investering” som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Det magiske ved kroppen

Gro Rugseth

Denne uken skal jeg på konferanse i Atlanta i delstaten Georgia her i USA, arrangert av Society for Phenomenology & the Human Sciences. De tre dagene konferansen varer er fylt opp med parallelle sesjoner hvor forskere fra USA, Asia og Europa presenterer innblikk i arbeidene sine innen helse, politikk, kjønnsstudier, pedagogikk, moral, etikk, religion, spiritualitet og mystisisme. Spredningen i tematikker bindes sammen av en felles interesse for fenomenologi som et filosofisk og teoretisk rammeverk for forskning på menneskelige fenomener og erfaringer.

Min presentasjon på konferansen er basert på en artikkel kollega Øyvind og jeg har publisert i tidsskriftet Phenomenology & Practice. Den har tittelen ”My body can do magical things” og tar utgangspunkt i en ung manns bevegelseserfaringer. I artikkelen kaller vi ham Jim og han inngikk som en av flere informanter i mitt dr.gradsarbeid. Da vi møttes var han i gang med ett av mange vektreduksjonsopplegg og ville gjerne ned i vekt fra 130 til under 100 kilo. På det tyngste og i god tid før han fylte tretti hadde han veid 170 kilo og fryktet han skulle dø av hjertestans.

Til tross for den dramatiske vekthistorien var det virkelig spesielle med Jim at han var hekta på kampsport. Han trente 10-12 timer hver uke og var innehaver av sort belte i sin gren, som er sportens høyeste rangering. På den ene siden var Jim pasient på en sykehusavdeling, forstått som sykelig overvektig og behandlingstrengende. På den andre siden var han idrettsutøver på høyt nivå. Motsetningene i Jims historie vakte min interesse som forsker og jeg ba om lov til å intervjue ham og å følge ham som observatør på trening.

I intervjuet kom det frem at Jim hadde vært fet så lenge han kunne huske og fra skolestart hadde helsesøster og skolelege, lærere og fastlege, utenlandske eksperter, foreldre og søsken engasjert seg for at Jim skulle gå ned i vekt. Han ble satt på dietter, førte kostdagbok , han ble veid regelmessig både hjemme og hos skolelegen, han fikk hund i julegave av foreldrene fordi de håpet han ville begynne å gå mer tur og brødrene dro ham med seg på treningssenter for å brenne kalorier. Hvert nytt vektreduksjonsforsøk ble et nytt nederlag.

Sent i tenårene skjer det noe skjellsettende i Jims liv. Han blir forelsket, i en mann som driver med kampsport. På det tidspunktet sier Jim at han rett og slett hater seg selv og at fysisk aktivitet er uaktuelt fordi han har så mye smerter, svetter så voldsomt og strever med å puste. Men for å kunne være i nærheten av den han er forelsket i, må han oppsøke kampsporttreningen. De to blir aldri kjærester, men Jim får en forkjærlighet for kampsport.

På kampsporttrening blir han, slik han selv ser det, for første gang sett og møtt som en person med et kroppslig potensiale akkurat slik han er. Han har sterke lårmuskler som har båret mye vekt i alle år og styrken viser seg å være en ressurs for den balansen og stabiliteten han er avhengig av når han skal gå i kamp og gripe, løfte, svinge og kaste sin motstander. Fra å erfare kroppens vekt som et problem og som noe eget han aktivt og merkbart bærer på, blir tyngde og vekt nyttig og en forutsetning for å kunne bevege seg lett, grasiøst og friksjonsfritt.

På trening og i kamp blir han av og til filmet. Når han ser seg selv på film etterpå kan han nesten ikke tro det han ser, at han kan bevege seg så grasiøst og lett og mykt, bøye og strekke som han gjør. Fra å erfare seg selv som frastøtende og ekkel oppdager han at kroppen kan gjøre magiske ting. Og mens all bevegelse og aktivitet tidligere har vært plagsomt og smertefullt blir trening og fysisk aktivitet grunnleggende viktig og meningsfylt for ham, noe han oppsøker daglig og erfarer som en meditativ pause fra ting han ellers strever med. Han er fortsatt fet, har fortsatt et strevsom forhold til mat og vil gjerne ned i vekt, han savner en partner og forholdet til familien er komplisert, men på matta, i det han hilser treneren på tradisjonelt vis blir disse tingene satt på pause. Det forklarer han slik: Det mest fantastiske med kamsport er at det krever veldig mye konsentrasjon. For meg er det nesten som meditasjon. Kampsport handler om å være tilstede her og nå og ikke tillate at noe annet får forstyrre konsentrasjonen din. For meg er det faktsik avslappende å gå i kamp uten å tenke på noe annet enn bevegelsene jeg gjør, på de ulike grepene og kastene.

Det er mye å lære av Jims erfaringer. At idrett kan være meditativt, at kraftanstrengelser kan være avslappende, at bevegelse kan gi tilgang til kroppslige erfaringer som gir deg ny innsikt om hvem og hva du er og kan få en ellers trøblete kropp til å tre frem som magisk, behagelig og god nok. Erfaringer som Jims blir ofte oversett i fedmeforskning. Da går behandlingsfeltet glipp av viktig kunnskap og det har jeg tenkt å utdype i Atlanta

Bevegelse og fysisk aktivitet som “straff” eller “gode”

Skrevet av Gunn Engelsrud

Programmer, øvelsesbanker og videoer som gir tips om hvordan fysisk aktivitet og bevegelse kan brukes i skolen florerer for tiden. Mange skoler og kommuner gir økt oppmerksomhet til barns behov for bevegelse. Den oppløftende side er at kroppen får sin rettmessige plass i læring, så vel som for velvære og helse. Som sagt – det er vel og bra, men flere program begrunnes instrumentelt og fremstiller fysisk aktivitet og bevegelse som middel til noe annet; læring – helse. Det mangler en klar forståelse av egenverdien ved å være i bevegelse, selv om dette løftes fram i nyere forskning og faglitteratur. I denne korte bloggen har jeg ett spørsmål: Brukes aktivitet/bevegelse som straff – eller belønning? Hva er hva? Går straffen over til belønning når akitiviteten eller øvelsen er fullført? Jeg bruker et eksempel lagt ut på dagens Facebook.

Konteksten er et oppslag fra Oppvekstprogrammet i Nord-Trøndelag. Et program jeg ikke visste noe om, og fortsatt vet lite om, bortsett fra glimtet jeg fikk idag. Glimtet har tittelen “Ukeslutt med fluesmekker”; en besnærende tittel en fredag morgen. Glimtet tar oss med til en gymsal, der møter vi en gruppe elever og en lærer. En gruppe glade barn klare til innsats med hver sin fluesmekker er i bakgrunnen. I forgrunnen en lærer som annonserer at aktiviteten går ut på at elevene (delt inn i to lag) skal svare på påstander fra pensum; svarer de feil må de utføre en ekstra aktivitet; spensthopp, sit-up, knebøy, push-up eller en ekstra løpetur. En elev leser opp spørsmål og elevene løper to og to fram og svarer ved å slå fluesmekkeren på en henholdsvis grønn (riktig svar) og rød (feil svar) firkant på gulvet. Det er kun de som svarer feil som “får” den ekstra aktiviteten, de som svarer riktig “slipper”, de løper tilbake og stiller seg i køen. Spørsmålet er; hvilken hensikt tjener aktiviteten? Hvorfor er det feil svar som “belønnes” med ekstra aktivitet og ikke riktig svar?

Det å bruke ekstra bevegelse som staff er kjent fra militæret og eksemplevis fra “strafferunder” i skiskyting. Lærere bruker push-ups som straff for elever som kommer for seint til timen, for seint på fotballtrening; fem strafferunder kompenserer for forsentkommingen. Hva læres? Opplever elevene den ekstra aktiviteten som et gode eller en staff? Hva læres om det å komme for seint eller svare feil ved å ta en push-up? Fungerer det avskrekkende, motiverende eller er en slik måte å bruke øvelser/aktivitet på en innarbeidet praksis; det tas helt for gitt og stilles ikke spørsmål ved.

Straff, det å pine seg og å disiplinere kroppen har en lang historie; Oppvekstprogrammet i Nord Trøndelag er ikke en del av et slikt prosjektet, men like fullt- den som svarer feil må ta ekstra øvelser; om svaret blir riktig neste gang av den grunn vet vi ikke noe om!