Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på “høyeste hold”.

Når noen synes “noe er forferdelig”, så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange “forbilder”, eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av “utbredelse” deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke “mestres”

At livet ikke er «noe som skal mestres”, eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun “skulle ha trent”. Men hva opplever hun når hun gjør det? “Jeg synes det er drit kjedelig” sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert “investering” som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Yoga som pedagogisk praksis

Skrevet av Gunn Engelsrud

Sist helg deltok jeg på en workshop i/om yoga (Ashtanga) lærere David Swenson og Shelley Washington. De var invitert av et nyetablert yogasenter HI-yoga, og workshopen fant sted på Scenehuset ved Majorstua i Oslo, et nydelig rom, der jeg har gode minner fra dans, improvisajon og selv holdt kurs om “bevegelse og erfaring”. Alt lå godt til rette for “å føle seg hjemme” både i kroppen og rommet.

Blant praktiserende yogier innen Ashtanga Yoga er de to (særlig David Swenson, vil jeg tro) kjent av mange over hele verden. Davis og Shellty lever av- og for å undervise andre, og jeg betegner dem her som pedagoger. I annonsen for workshopen skrev HI-yoga «Forvent dere mye moro og latter, samt en dybde av informasjon» – Moro og latter – det skapte gode følelser. Her vil jeg reflektere over hva som fikk gleden frem.

Samme uke gav en annen pedagog, Øyvind Førland Standal, ut en bok på Routledge forlag med tittelen «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». De to hendelsene; at Øyvind gav ut bok og at David og Shelley holder workshop i Oslo på samme tid er nok en tilfeldighet, men jeg vil i denne bloggen binde disse to hendelser sammen i den hensikt å få frem noen sider ved undervisning, som jeg liker. Jeg er særlig opptatt av å tematisere betydningen av den opplevde kvalitet av å være i bevegelse i tid, rom og rytme, skapt i den imtime relasjon mellomn pusten og bevegelsen.

Først: Ashtagna yoga (og andre former for yoga) forbindes ofte med et sett av (faste) øvelser/former – i yogaterminologi kalt asana, som betyr sete eller posisjonen den som utfører en bevegelse «sitter» i. Jeg er ikke oppdatert i yogafilosofi, men har registret at omfanget av litteratur og fortolkninger av «hva yoga er» er svært rikholdig. Jeg har imidlertid festet meg ved at i en av de sentrale kilder kalt YOGA SUTRAS av er en «regel» mange refererer til at det å asana praksis skal være stødig og komfortable eller gledefylt . Min erfaring fra å ha praktisert yoga i over 15 år er at det å oppleve, øve på eller være i posisjonene er en langt mer variabel erfaring enn det stødig, komfortabel og gledefylt, tilsier. Undervisere i yoga gjør også ofte et poeng ut av at asana praksis ikke er det viktigste ved yoga (eller at asana praksis ikke er “selve” yogaen) – yogaens verdi ligger i de sju andre «limbs» av asthangayoga (se nedenunder). Dette til tross – det er asana praksis som foregår når det står yoga på timeplanen og det undervises (ledet klasse) yogapraksis på et etablert studio. Jeg tror imidlertid at en grunn til ulik verdsetting av hva asana praksis innebærer, bunner i ulike forståelser av kroppen.

En fenomenologisk tilnærming til yoga

Min tilnærming til yoga er fenomenologisk. Kort fortalt innebærer det å være opptatt av erfaringer skapes og frembringes i og for levende kroppslige mennesker, og hva den verden de lever og befinner seg i betyr for deres erfaringer og vice versa. Her er konteksten pedagogisk praksis med yoga. Hva foregikk på Scenehuset og hvilke forståelser oppfattet jeg at jeg ble “utsatt for” av de som underviste?

Tilbake til boka «Phenomenology and Pedagogdy in Physical Education». Yoga er ikke tema, men kroppsøving. Et utgangspunkt I boka er at (s. 4) den bevegende kroppen blir et kunnskapsobjekt, men minst like viktig er det at kroppen også er det vitende, handlende og opplevende subjektet. Kroppen er, i denne boka, slik flere andre forfatter også har brukt i sine boktitler ( Matthis 1987, Elworth Todd 1937) en tenkende og følende kropp. Tenkning, sansing og følelser foregår i og med kroppen. Undervisning i bevegelse som en pedagogisk praksis vil med andre ord foregå med to vidt forskjellige språklige uttrykk alt avhengig av hvilken forståelse av kroppen den som underviser lever og virker innenfor. Kroppen som subjekt og objekt i utgjøres av en stadig dynamikk som opptrer i og oppleves av det bevegende subjekt gjennom pusten, berøringen mellom omgivelsen og pusten. Herunder merker subjektet sine tanker, intensjoner og følelser og hvordan disse varierer, fra å kunne oppleves som fastlåste, bevegelige, foranderlige etc. Fritt etter Øyvind (s 159) og Davids ord fra Scenehuset er det er når følgende prinsipper legges til grunn for undervisning at jeg opplever mening:

– Den kvalitativt følte erfaringen av bevegelsen er i sentrum
– At oppdagelsen av egen energi, kraftbruk gis plass
– Når den enkeltes potensial, og ikke en «riktig norm» tematiseres og stimuleres
– At selv-refleksjon over egen prosess og tilstand oppmuntres
– At samhandling mellom deltagerne i et rom vektlegges og sammenligning er irrelevant
– at selvhøytidelighet og ambisjoner er den frie flytens motsats
– at lysten til å bevege seg også i morgen stimuleres av at bevegelser kjennes gode i dag
– at gulvet er bevegelsen beste venn og trygghet
– at bevegelse trives når den ikke stoppes, men “overtar” og lever sin rytme.

Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende en separasjon

Punktene summerer opp det jeg ble grepet av i møtetmellom de to hendelser. Warren Lamb (1979) hevder med sitt begrep «gesture-posture merging» at alle mennesker har måter der pusten «merger» mellom gester og kroppens sentrale torso. Han hevder det er en kvalitet i all bevegelse, et menneskes mest fortolige kvaliteter blir dets kjennetegn. Han kaller det “effort” og har et stor begrepsrepertoir som ikke er basert på normative vurderinger.

Pusten er yogaens kjennemerke og ved å vektlegge pusten mennesker har felles så lenge de er i live / fra første innånding til sist åndedrag), kan alle være trygge på at bevegelsen tilhører dem og de tilhører bevegelsen. I den kroppslige utøvelsen av det å være i bevegelse at forståelse av andre fenomener skapes. Forbindelse mellom mennesker er mer grunnleggende enn separasjon.

KILDER:
Patanjali (± 300-200 B.C.) Yoga sutras, Book II:29. https://en.wikipedia.org/wiki/Asana

The eight limbs are, in order, the yamas (codes of social conduct), niyamas (self-observances), asanas (postures), pranayama (breath work), pratyahara (sense withdrawal or non-attachment), dharana (concentration), dhyana (meditation), and samadhi (realization of the true Self or Atman, and unity with Brahman (The Hindu Concept of Ultimate Reality)). https://en.wikipedia.org/wiki/Asana[

Matthis I.. (1987). Den tänkande kroppen. Stockholm: Bokförlaget Natur och Kultur.
Elsworth Todd, M. (1937). The Thinking Body. Princeton Book Company
Lamb, W (1979) Body Code: The Meaning in Movement Routledge & Kegan Paul;
Standal, Ø Førland. (2016) Phenomenology and Pedagogy in Physical Education. Routledge

Negativ – heldigvis!

Gro Rugseth
Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden omtales det som at resultatet er ”negativt”. Et snedig språklig fenomen eller en ganske betydningsfull, logisk brist?

Jeg liker fastlegen min. Hun er på min alder, vi snakker godt sammen. Hun er opptatt av faget sitt og deler gjerne ny kunnskap med meg. Jeg var hos henne her om dagen, rutinesjekk og litt prøvetaking av dette og hint. Alt var tilsynelatende i orden med meg, eller ”prøven var negativ” som det heter i medisinske kretser. Siden har jeg gått og tenkt på akkurat det snedige språklige fenomenet. Jeg har jo hørt det før, men denne gangen la jeg av ukjent grunn merke til at det var sånn det ble sagt, og det har siden dukket opp i tankene med jevne mellomrom. Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden, omtales det som at resultatet er ”negativt”. For hvem? Det var jo ikke det jeg kjente på, det var jo ikke negativt for meg. Tvert om, for meg var det jo utelukkende positivt. Jeg har tross alt rundet femti og er jo klar over at en dag vil noe oppstå i min kropp som vil skape alvorlig trøbbel. Kan jeg risikere å oppleve at den dagen prøven viser alvorlig sykdom så sier legen at ”ja, her var det positive funn!”?

Jeg forstår at begrepet ”negativt” viser tilbake til det prøven retter seg mot, å oppdage sykdom. Når sykdomsmistanke ikke bekreftes, innebærer det en negasjon av et hypotetisk spørsmål og omtales som et negativt resultat. Men så kan jeg gjøre meg litt mer vrien igjen og fundere på om ikke denne lille språklige greia er ganske betydningsfull. Betydningsfull for å vise frem et adskillig større fenomen som den medisinske tradisjonen strever med; nemlig det å plassere subjektet, personen, den som eventuell sykdom angår aller mest, i sentrum. Fra mitt pasientperspektiv blir i hvert fall legens talemåte opplevd som en logisk brist. En opplevelse som understrekes ytterligere av at hun må gå veien via en ny forklaring for å nå frem til hva dette betyr for meg. Da henger hun på den lille ekstra setningen; ”ja, altså negativ prøve betyr jo positiv for deg da”. Ja nemlig, så hvorfor gjøre det så komplisert?

Gjør jeg meg skikkelig vanskelig kan situasjonen forstås som at det jeg erfarer ikke prioriteres, at det gjøres til noe sekundært i legebesøket. Det primære er prøvene som tas og resultatet av dem. Men uten meg hadde det ikke vært noen å ta den bestemte prøven av, den er tatt av noe i meg og resultatet viser til noe ved meg. Allikevel, selv om prøvens substans er fra min kropp, tar samtalen om den mellom legen og meg utgangspunkt i noe utenfor kroppen min, prøveresultatet, som om det taler for seg selv og med en selvsagt prioritet. Mitt poeng er ikke at dette skjer som et resultat av at legen ignorerer meg. Jeg har aldri hatt grunn til å tvile på at hun bryr seg og vil mitt beste. I samtalen mellom oss er vi dessuten begge opptatt av prøveresultatet, så vi er til dels sammen om orienteringen bort fra meg som subjekt og over på det prøven kan si noe ”objektivt” om. Mitt poeng er at et tilsynelatende ubetydelig språklig fenomen ikke oppstår ”av seg selv”, men er sammenhengende med noe adskillig større og mer komplisert, nemlig helsefagenes kontinuerlige problem med å kommunisere slik at pasientens erfaringer gis plass i dialogen (Engelsrud 2013). Talemåten om mitt prøveresultat uttrykker et medisinsk-faglig kunnskapssyn hvor en type kunnskap prioriteres fremfor en annen. Den kunnskapen som gis prioritet skyver subjektet til side, setter kunnskap fra subjektet selv på vent. I det små, en ganske ubetydelig sak, i det store dypt problematisk og utgangspunkt for frustrasjon og fremmedgjøring i møtet mellom helsepersonell og pasient.

Mens jeg skriver blir jeg mer klar over hvorfor jeg har blitt gående og tenke på dette i ettertid. Det oppsto nemlig enda en situasjon i løpet av mitt legebesøk som synliggjorde at selv om en konsultasjon på ett plan dreier seg om pasienten, så risikerer dette jeget å glippe ut av syne for legens medisinske perspektiv. Mens jeg gjorde meg klar til å gå snakket vi to videre om stort og smått. Jeg kommenterte sånn helt generelt at mørket var krevende. At byen uten snø gjorde måneden vi var inne i mørkere enn jeg kunne huske fra tidligere. Det var da hun sa det, at jeg kunne få mer ”overskudd av å trene litt”. Jeg vet at sånt skal leger snakke med pasienter om nå til dags. Det forventes av leger at de presenterer et overordnet og 100 % generalisert folkehelsebudskap, som et individuelt tilpasset råd til den enkelte pasient. En krevende øvelse, denne gang levert på medisinsk autopilot. Det min lege ikke vet er at jeg trener jevnlig. Jeg går Birken og løper maraton. Det har aldri falt seg slik at vi har snakket om det. Vi har faktisk aldri før snakket om trening, og når det først skjedde glapp jeg som meg ut av syne igjen.

Det lugga litt mellom oss denne dagen, jeg innrømmer det, men jeg skal ikke gjøre meg mer vanskelig nå. Jeg liker fortsatt legen min. Det er bare det at medisinens perspektiv av og til gjør samtalene våre mer kompliserte enn de trenger å være.
Referanse:
Engelsrud, G. (2013): Kroppen i klinisk kommunikasjon. I Johnsen, K. & Engvold, H.O. Klinisk kommunikasjon i praksis, Oslo: Universitetsforlaget. s. 77-85

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Ikke stol på moderne yogalærere – en advarsel fra en av dem.

Jeg liker å praktisere yoga og er også medlem i en diskusjonsgruppe på Facebook.  Her diskuteres ulike sider ved yogapraksis; nå senest romjulen et youtubeklipp av en kjent yogalærer, filmet under et opphold i Goa, der han var gjestelærer i Purpel Valley. Videoen varer litt over 4 minutter og er sett over 2000 ganger. Hovedbudskapet er; «ikke ta moderne yogalærere, (inkludert han selv) for alvorlig». Moderne yogalærere vet, ifølge videoen, «ikke hva de holder på med». Det er en misforståelse at «fancy backbends» automatisk gir en rett til å kalle seg en yogi eller ha peiling på hva yoga er. Samtidig lever, de samme yogalærerne, av å måtte være karismatiske og underholdene, for å tiltrekke seg folk. Like fullt anses det som «complete off» å si at de vet noe om yoga; den dagen de sier at de vet noe om yoga er det grunn til å mistro dem.  Mange opplever, i følge kommentarene i diskusjonsforumet, klippet av yogalæreren, som svært godt og synes han påpeker vesentlige fenomener, som alle angivelig står overfor. Jeg vil i det følgende reflektere over andre sider ved innslaget.

Det er en trend at yogalærere er kritiske til det “å forveksle asana med yoga”. For at det skal være yoga skal det være “mer enn trening”. Hvordan kan det da forstås at yogalærere, som bruker sin tid til å undervise asana, i så sterk grad, synes å advare mot at det de underviser skal tilkjennes betydning?  Poenget er at «just to do fancy backbends», ikke må forveksles med å forstå noe som helst om yoga. Her beskriver læreren en mulig splittelse mellom utførelse av yoga som «fancy backbends», som et eksempel. Det kan virke som det her representeres en tenkning om asana, som reduserer det til visuell og utvendig form.

Spørsmålene jeg vil stille er: Hvordan introduserer yogalærere sine studenter til asanapraksis?  Som en mekanisk øvelse? Som meditativ erfaring og oppdagelse?  Gitt at det som skjer i yogaklasser verden over nettopp er asanapraksis; hvorfor blir dette i neste øyeblikk noe som ikke «teller» og som «snakkes ned»?  I min erfaring har det å være i utøvelsen av asana et stort potensial for å møte seg selv, oppdage og kjenne på en meditativ innfallsport til en selv. Nettopp på matten er det stor mulighet for å møte eget tankesett, forventninger, verdier, følelser, egoer og kjenne hvordan dette skjer og er formet i oss og av oss, som både individuelle og kulturelle subjekter. Ved å lære å kjenne etter, skapes også et ærlig utgangspunkt for metakognisjon; Hva tenker vi om det vi tenker og erfarer mens vi holder på? Her kan kjente vaner, samt ukjente og nye dimensjoner i våre liv erkjennes.

I enkelte gamle tradisjoner mediterte munkene i årevis før de ble ansett klar til å starte asana praksis.

En lærers tale uttrykker kunnskap. Talen og henvendelsen er den måten kunnskapen uttrykkes og gis videre på. I talen om yoga produseres også kunnskap om yoga. Når det i youtube klippet legges såpass stor vekt på at det å vite hva yoga er, ikke kan undersøkes eller oppnås gjennom asana, er spørsmålet; hvorfor utgjør dette så stor del av yogaklasser? Hva vil det si å undervise yoga? Det er et paradoks at studenter ofte «presses videre» med stadig nye asana samtidig som dette ikke skal bety noe for deres forståelse av yoga.

I youtubeklippet fremheves det at «ingen kan vite hva yoga er». De som sier de vet er totalt «off».  Å hevde at «ingen egentlig vet», kan like gjerne være å fraskrive seg ansvaret for egen undervisning.  Jeg er enig i at kunnskap alltid er forbundet med usikkerhet. Det er betingelsene alle arbeider under. Kan vi ikke nettopp arbeide sammen under akkurat slike forhold – og merke og ta inn over oss ustabilitet og usikkerhet? Lærere kan støtte folk i interesse, usikkerhet, glede og oppdagelser.

Jeg opplever at yogaen behandles på en overfladisk måte i klippet. En yogaundervisning basert på tillit til at de som undervises er sansende, følende, tenkende mennesker er etterlengtet. Det kan virke som den anerkjente yogalæreren ikke har noe å lære bort. Asanapraksisen har ikke ført fram. Har han rett; har ikke moderne yogalærere noe å lære bort! Er dette det budkapet vi skal ta inn? Ikke kom på våre klasser! Vi har ikke noe å lære bort! Ikke betal oss!