Stikkordarkiv: folkehelse

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Kan vi kalle oss idrettspedagog?

Denne teksten er ein forkorta versjon av eit føredrag eg heldt på Beitostølen helsesportsenter i samband med at nestoren på fagområdet tilpassa fysisik aktivitet, Inge Morisbak, går av med pensjon. Inge var den første idrettspedagogen i Norge (Andersen, 2010), og Inge har vore sentral i oppbygginga av det studieprogammet ved Norges idrettshøgskole som i dag heiter Fysisk aktivitet og funksjonshemming (FAF). FAF-studiet har alltid hatt som føremål å utdanne idrettskandidatar til å arbeide innanfor blant anna rehabilitering.

Eit av spørsmåla eg ofte får frå studentar om dei kan bruke tittelen idrettspedagog. Spørsmålet frå studentane er, slik eg ser det, både eit uttrykk for eit behov for avgrensing mot andre yrkesgrupper, men kanskje mest av alt eit uttrykk for at dei siktar seg inn mot eit felt der dei har ein uklar status. I motsetnad til mange andre yrkesgrupper innanfor helsefeltet, så vil ikkje våre studentar få ein beskytta tittel eller ein autorisasjon. Difor er det viktig å klargjere kva ein idrettspedagog er og kva han/ho gjer? For å få hjelp til å svare på desse spørsmåla kan vi vende oss til profesjonssosiologien.

Profesjonssosiologi

Ei yrkesgruppe, seier sosiologen Talcott Parson, «utfører visse relativt spesialiserte funksjonar for andre (‘lekfolk’) i samfunnet på basis av avansert og spesialisert kompetanse, med eit tilhøyrande tillitsbasert ansvar» (Parson, 1978, s. 40, sitert i Terum & Heggen, 2008, s. 14).

Kroppsøvingslærarar har ei distinkt (dvs. tydeleg og avgrensa) oppgåva i skulen, nemleg å ivareta arbeidet for at elevane når måla som er formulert i læreplanen og andre offentlege styringsdokument. Dette gjer dei ved hjelp av ein kompetanse som er avansert og spesialisert, i alle fall i den forstand at ein kan ta ei treårig høgskuleutdanning for å kvalifisere seg til yrket. For idrettsvitskaplege utdanningar som er retta mot arbeid innanfor rehabilitering eller folkehelsearbeid finst ikkje liknande reguleringar og rammeplanar. Det er heilt opp til institusjonane, som konkurrerer om å tiltrekke seg studentar, å definere innhaldet i utdanningane dei tilbyr.

Ein distinksjon i profesjonssosiologien er mellom organisatoriske og performative aspekt ved profesjonar. Det organisatoriske aspektet handlar om på kva måtar ei yrkesgruppe kan ha kontroll over arbeidsoppgåvene sine. Dette går både på at yrkesgruppa har ei form for monopol på å utføre visse arbeidsoppgåver (t.d. er det berre elektrikarar som lovleg kan utføre elektrisk arbeid når eg skal pusse opp huset mitt). I tillegg har yrkesgruppa kontroll over korleis arbeidsoppgåvene skal løysast: dei har medbestemming når det kjem til standardane for yrkesutøving. Til slutt er det også eit viktig kjenneteikn ved det organisatoriske aspektet at ein profesjon opptrer som ei organisert gruppe. Yrkesgruppa har ei kollektiv sjølvforståing og arbeider saman for å verne om sine interesser.

Det performative aspektet handlar om utøving av profesjonell praksis, altså det som føregår når yrkesutøvarar nyttar kunnskapane og ferdigheitene sine i arbeidet med andre menneskje. Profesjonar yt såleis tenester overfor «klientar» som er avhengige av tenestene i den forstand at klienten søkjer ei endring som dei ikkje kunne fått til sjølv, i alle fall ikkje like raskt og effektivt.

Profesjonell praksis er kjenneteikna ved at den involverer vurderingar som krev skjøn. Dette gjer og at profesjonell praksis er feilbarleg og prega av uvisse omkring konsekvensane av dei ulike handlingsvala som den profesjonelle tar. Vurderingane av praksis må, for å vere profesjonelle, styrt av eit sett med kriterier som er opne og offentlege. Dvs. at det ikkje kan vere opp til den enkelte yrkesutøvar åleine å bestemme kva som er standardane for god og dårleg praksis. Molander og Terum (2008) viser til tre typar av krav. Dette er epistemiske, altså krav til kunnskapen, vidare er det moralske krav som rører ved profesjonsetikken og til slutt pragmatiske krav som handlar om kor formålstenelege dei profesjonelle tenestene er.

Tidlegare studentar fortel meg ofte historier om at dei søkjer på jobbar der deira idrettsfaglege kompetanse er etterspurt,  men at dei tapar i konkurransen. Frå studentane sine perspektiv ser det ut til at kven-som-helst med ei helsefagleg utdanning og eigeninteresse for å arbeide med fysisk aktivitet kjem først i køa. Eg har også både sett og høyrt om tilfelle der det er lyst stillingar som idrettspedagog, utan at den som har blitt hadde idretts- eller pedagogisk utdanning. Dette trass i at det var søkjarar med FAF-utdanning.

Kva kan idrettspedagogane gjer sjølv?

Eg får ofte spørsmål om ikkje NIH burde jobbe for å gjere idrettspedagog til ein beskytta tittel. Mitt svar på dette er kanskje det, men kva gjer dei som alt har desse stillingane for å beskytte tittelen?

Mi vurdering er at det er gjennom utøvinga av ein profesjonell yrkespraksis idrettspedagogar kan skape aksept og forståing for at det finst eit oppgåveområde innanfor rehabilitering og folkehelse som er best løyst av personar med idrettspedagogisk utdanning. Dette finst det nokre gode eksempel på. Men, med bakgrunn i den korte utgreiinga frå profesjonssosiologien vil eg spørje om idrettspedagogane:

  • har ei felles forståing av kva som er deira oppgåveområde?
  • er organisert i ei fag- eller interesseforeining?
  • arbeider med å påverke institusjonane sine for å argumentere for og verne om det idrettspedagogiske oppgåveområdet?

Kva kan utdanningsinstitusjonane gjere?

Idrettspedagogar har etter kvart blitt ei etablert gruppe i enkelte rehabiliteringsinstitusjonar. Ein suksessfaktor for FAF-studiet er at det alltid har vore klart at idrettspedagogar skal stå for ein komplementær kompetanse samanlikna med tradisjonelle helsefagarbeidarar. Ein idrettspedagog driv ikkje først og fremst behandling. Idrettspedagogar har som sitt ‘verktøy’ fagdidaktiske og pedagogiske teknikkar, grep, verkemiddel. Hensikta med det idrettspedagogiske arbeidet – og det er dette som er oppgåveområdet vårt – er å skape deltaking og læring i bevegelsesaktivitetar.

For å kunne kalle seg idrettspedagog meiner eg at det finst nokre minimumskriterium:

  1. Ein må ha basisår i idrettsvitskap: her tileignar utviklar studentane ei heilskapleg      kompetanse med sikte på å leie lærings- og utviklingsprosessar hos andre.
  2. Ein må ha ei viss mengde med pedagogisk utdanning utover basisåret. Det burde vere meiningslaust å kalle seg sjølv for pedagog i profesjonelle samanhengar dersom ein ikkje har pedagogisk utdanning. (Sjå også tidlegare innlegg her og her)
  3. I og med at vi her snakkar om rehabilitering og kanskje også folkehelse er det viktig å kunne noko om dette området. Kor mykje kandidatane våre skal kunne om funksjonshemming, sjukdom eller u-helse er eit diskuterbart spørsmål. Noko må dei kunne, men samstundes – dersom dei skal vere komplementære til meir tradisjonelle grupper i helsevesenet – er for mykje overlapping på dette området ikkje hensiktsmessig. Kanskje er det viktigare med andre perspektiv på funksjonshemming og sjukdom enn det medisinske?

Ideelt sett bør det idrettspedagogiske arbeidet kandidatane våre er i stand til å utføre vere så inkluderande at forskjelligheit ikkje er eit problem. Kompetansen studentane går ut av utdanninga med – og kompetansen dei seinare viser fram i arbeidssamanheng – må vurderast utifrå epistemiske, moralske og pragmatiske spørsmål: Kva er våre kunnskapar, kva er våre verdiar og kva for føremål tener vi som idrettspedagogar?

Kor vidt desse kvalifikasjonane er til stades i dei mange ulike idrettsvitskaplege utdanningane retta mot folkehelse og rehabilitering er eit opent spørsmål. Kanskje er det behov for eit slags praktisk-pedagogisk studium retta mot å utvikle nettopp desse kvalifikasjonane hos studentar som ønskjer å arbeide innanfor helsevesenet?