Om svettende bøller og stinkende idioter

Gro Rugseth

Alle samfunn er basert på juridiske og sosiale normer. På lover og regler for rett og galt. I motsetning til de juridiske lovene, så får du verken bot eller fengselsstraff om du bryter de sosiale reglene, men du kan risikere å vekke dyp indignasjon, forakt og fordømmelse og bli holdt utenfor sosiale sammenhenger. Med koronaviruset som en felles ytre trussel, blir virkningene av sosial kontroll og måten sosiale normer og regler oppstår og håndheves på særlig synlig. Det er det mye å lære av. 

Et eksempel som jeg tror er nærliggende for mange på NIH, er den endrede anseelsen det å løpe har fått på svært kort tid. I all hovedsak så var løperne for tre-fire uker siden vel ansett. De ble oppmuntret til å være aktive og beundret for å få det til. Nå har pipen fått en annen lyd. Løperne omtales som egoister, de puster, harker og peser, svetter, snyter seg og spytter så det spruter, blir det sagt. Løperne har blitt smittefontener og smittespredere, og steder som før var helt opplagte for løping har nå blitt no-go-zones. Løper du på feil sted til feil tid risikerer du å bli kjeftet huden full av tilfeldige andre og kjeppjaget. 

I mediene så vel som langs gater og stier, utspilles krigen om de nye normene for løping og løpere. Det er steile fronter og harde karakteristikker som går begge veier over frontlinjen. Fremfor å dukke ned i krigen skal jeg forsøke å ta et steg ut av den, og bringe inn et par perspektiv som kan belyse det som skjer. 

I dagens situasjon har det blitt mulig å anse løperne som avvikere. De bryter med normer store deler av befolkningen er i ferd med å ta til seg og automatisere, som å hoste i albuen, holde betydelig avstand til andre og vaske hendene oftere enn før. Det er ok å gå tur, men med god avstand. Alt dette utfordres ved løping. 

Løperne forstått som avvikere kan knyttes til minst to ulike perspektiv; vi kan betrakte dem som personer med spesielle kjennetegn, eller vi kan betrakte selve forklaringen av dem som avvikere, som en sosial konstruksjon. Fra det første perspektivet blir det mulig å karakterisere løperne, som ekle egoistersvettende bøllerstinkende idioter. Slike beskrivelser er det mye av for tiden. Av perspektivet følger ofte moralsk indignerte spørsmål og utsagn som hvordan kan hun få seg til å gjøre dette? Det er jo ikke normalt å være så avhengig av å løpe! Kan de ikke bare følge reglene? Innebygget i karakteristikkene og spørsmålene ligger potensialet for å plassere ansvar, skyld og skam hos løperen. Avvikeren er problemet. 

Fra det andre perspektivet blir selve det at det nå er mulig å snakke om løpere på denne måten, det interessante. Normene og bruddene på dem trer frem som sosiale konstruksjoner, som noe samfunn eller grupper i samfunnet på et gitt tidspunkt velger å definere som det. Koronastridighetene belyser det godt. Med den nye situasjonen vi står i skal grensene for det normale og det unormale forhandles og etableres på nytt. Det som før var normalt blir forstått som unormalt – og motsatt; der vi før strakk fram hånda, er vi nå bedt om å la være. Der vi bød på en klem skal vi nå by frem albuen eller hælen. Og mens løperne stort sett bare gjør det de pleier å gjøre, så blir de sett med nye definerende, sosiale blikk. 

Historien byr på en rekke eksempler på slike re-forhandlinger av mening om en sak eller et fenomen. Homofili har gått fra å være betraktet som et sosialt avvik, via diverse sykdomsforklaringer, til straffeforfølgelse og nå frigjøring. Den utviklingen gir håp og inspirasjon til andre grupper som fortsatt opplever stigmatisering og utestengelse. Og da tenker jeg særlig på personer og grupper med langt mer alvorlig og tyngende livssituasjoner enn løperne. 

Men når det er sagt; jeg merker at den sosiale kontrollen virker i meg på løpeturen. Jeg blir mer var for at jeg tar opp plass og puster høylydt. Jeg unngår å spytte og ser i bakken fremfor å møte blikk. Det å løpe nå har dermed et nytt potensiale i seg, til å oppdage hva skam gjør med kroppen. Inntil videre fortsetter jeg imildertid å løpe mine runder, relativt skamløs. Men jeg tar som sagt nye forholdsregler og håper jeg slipper de verste represaliene. 

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun “skulle ha trent”. Men hva opplever hun når hun gjør det? “Jeg synes det er drit kjedelig” sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert “investering” som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Fysisk aktivitet – Feil begrep om viktig fenomen.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Bloggen i dag handler om begrepet «fysisk aktivitet». Begrepet eller ordet er til de grader innarbeidet i språket og den offentlige ordskiftet at vi knapt er klar at begrepet er høyst uklart og ubrukelig. Jeg lover 1000 kr. til den som kommer opp med en vitenskapelig definisjon som overlever forsøk på operasjonalisering. Jeg går tilbake til egne bestrebelser med å avklare begrepet fra hovedfagsarbeid på 80-tallet, samt de tusenvis av treff bruk av begrepet som søkeord avsstedkommer. Definisjonen «alle» har latt seg forføre av er at “fysisk aktivitet” kan defineres som “enhver kroppslig bevegelse skapt av skjelettmuskelatur som resulterer i bruk av energi” (Bouchard, Shepard & Stephens, 1994). Det er altså på skjelettmuskulaturnivå at den fysisk aktivteten blir lokalisert. Ok – men «hvem» eller «hva» er det som setter skjelettmuskulaturen i bevegelse? Gjør «den» det selv? Tar skjelettmuskulaturen seg en løpetur? Er skjelettmuskulaturen «noe/noen» som kan sette seg selv i gang? Nei – det skulle tatt seg ut om skjelettmuskulaturen dro avsted på løpetur. “Noen” må koble seg på.
Opplagt – hva så – alle skjønner at det må et aktivt subjekt til for å skape «fysisk aktivitet». Hvorfor henger jeg meg opp i dette? Et svar er vi må vite hva som er hva av det aktive subjektet og den «fysiske aktiviteten». På Helsedirektoratets hjemmesider kan det leses at «Fysisk aktivitet er en kilde til overskudd, helse og trivsel, og er nødvendig for normal vekst og utvikling blant barn og unge. Ved å stimulere befolkningen til økt fysisk aktivitet, kan helseproblemer både forebygges og behandles». Når det kommer til hva som kan være effektene av «fysisk aktivitet» er det svært få grenser og betenkeligheter – tusenvis av referanser viser til målbare fysiologiske effekter, helseeffekter, stressreduksjon etc. En klassiker er at «fysisk aktivitet har effekt på psykisk velvære». Problemene på definisjonsplan når det gjelder språk og begrepsbruk ser imidlertid ut øke i takt med omfanget av de antatte positive effektene. Hvorfor skal vi bry oss med dette når alle i bunn og grunn, på et hverdagsplan, vet at «skjelettmuskulatur ikke er på løpetur i isolasjon».

Det er svært mange grunner til at begreper og definisjoner som brukes i forskning må være operasjonalisert på et gyldig nivå. Flere filosofer og teoretikere har i årens løp satt seg fore å finne kriterier for hvordan det fysiske kan skilles fra det psykiske/mentale. Tar vi for eksempel skjelettmuskulaturen, plasseres den ofte inn under kategorier som utstrakt, materiell, – men det blir mer tvilsomt om kriterier som observerbar, ytre er like egnet som avgrensing; i og med at huden er utenpå, og muskulaturen også et indre anliggende i kroppen. Indre er imidlertid er kriterium som brukes for å beskrive det psykiske, som kriterier som utstrekningsløst, men intensjonelt, privat og subjektivt (Rognes 1974), ofte brukes for å avgrense. For at skjelettmuskulaturen skal komme seg på løpetur» må den settes i bevegelse av noe annet enn selv seg. Dette andre – den antatt subjektive og intensjonelle drivkraft (deg selv) – er samtidig det antatte objektet det å være fysisk aktiv skal virke på, jfr. «fysisk aktivitet har effekt på psykisk velvære». Jeg kunne, som mange har gjort før meg, holdt det gående med å forsøke å gjøre avgrensinger som ikke er holdbare. I tråd med vitenskapelige standarder, må et fenomen (el. variabel) som skal ha effekt på et annet fenomen (el variabel) være mulig å skille fra hverandre med egnede kriterier. Dersom det skal måles effekter av fysisk aktivitet så må intervensjonen(den fysiske aktivitet) kunne avgrensen fra det som skal utgjøre effektene. Her bryter logikken sammen i og med at den fysiske aktivitet utøves av et subjekt/person, som er tilstede i og forutsetningen for den variabel den fysiske aktivitet skal virke på, da det er denne variabel som har igangsatt hele aktiviteten. Vi har med andre ord ikke med et utvendig forhold å gjøre, men med innvendige utadskillelige fenomener – der “aktivitet i skjelettmuskulatur” skjer i et levende menneske, som skaper sin egen virkning.

La meg bringe en historie som kunne blitt uendelig lang, forvirrende og full av uvitenskapelige tilfeldigheter- til en avrunding. Jeg begraver begrepet « fysisk aktivitet». I stedet trer mennesket i bevegelse i forgrunnen. Mennesket som vesen er alltid på løpetur med hele seg, og motsetter seg den ofte siterte definisjon av «fysisk aktivitet». Psyken eller sjelen ligger ikke igjen på sofaen og venter på effekten av turen.

Litteratur
Bouchard C, Shephard RJ, Stephens T, (1994) red. Physical activity, fitness, and health: international proceedings and concensus statement. Champaign, IL: Human Kinetics
Engelsrud, G (1985). Kropp og sjel. Et dualistisk eller dialektisk forhold. Forsøk på avklaring av fysioterapiens grunnlagsproblemer. Hovedoppgave Statens Spesiallærerhøgskole.
Rognes, W. (1974). Det fenomenologiske felt. Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.
http://helsedirektoratet.no/folkehelse/fysisk-aktivitet/Sider/default.aspx

Er det meining i fysisk aktivitet?

Fysisk aktivitet blir ofte, og særleg i helsesamanhengar, definert som : ”enhver kroppslig bevegelse initiert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning i energiforbruk utover hvilenivå” (sjå t.d. s. 9 i denne rapporten). Denne definisjonen er meiningslaus.

Med det meiner eg ikkje at den ikkje gir meining for ein fysiolog eller andre som berre er opptatt av å måle energiforbruk. Det eg meiner er at med omsyn til denne definisjonen så spelar det ikkje nokon rolle om det menneske som skapar dette energiforbruket spring på ei tredemølle med ein pistol mot hovudet eller er ute og spring ein tur i vakre omgjevnadar saman med kjærasten. Altså: det viser ikkje til ei meining utover energiomsetning.

Poenget er at eit slik forståing av fysisk aktivitet ikkje rommar to vesentlege dimensjonar ved det å vere i bevegelse: For det første, så skapar du meining og erfaring (sjå dette innlegget) når du beveger deg. Sagt enkelt: når du beveger deg, blir du bevegd. Sjølv om eksempelet over med tredemølla er overdrive, så er det slik at alle former for fysisk aktivitet har potensial i seg til å skape ulike erfaringar. Ein metode passar ikkje alle, nettopp fordi det ikkje er bevegelsen i seg sjølv som skapar meining for oss.

For det andre er deltaking i fysisk aktivitet noko som så å seie alltid skjer under blikka til dei andre. Ikkje nødvendigvis direkte på den måten andre ser og vurderer deg der og då, men like mykje slik at våre handlingar i verda er gjenstand for ei normativ vurdering, av oss sjølv som i større eller mindre grad er informert av andre sine blikk.

Dette perspektivet utvidar forståinga av fysisk aktivitet på den måten at når du gjere noko (som sjølvsagt også kan målast i energiforbruk), så gjer dette noko med deg. Det siste leddet kan ikkje fangast inn av eit reint fysiologisk perspektiv.