Stikkordarkiv: helse

Kan helse velges?

Gro Rugseth

Sykdomsmønster i endring
Sykdomsmønsteret i befolkningsgrupper over hele verden er i endring. Tidligere førte smittsomme infeksjoner til akutt og uforutsigbar sykdom og var en dominerende årsak til dødelighet. I dag preges sykdomsbildet og dødelighetsstatistikken mer av kroniske, langvarige lidelser som hjerte-kar sykdom, kreft og diabetes.

Livsstilssykdommer ble introdusert som begrep i siste halvdel av 1900 tallet og i starten særlig knyttet til fettholdig kost og røyking. Parallelt med en økende bevissthet om livsstilers betydning for helse, et sykdomsbilde i endring og utvikling av virksomme vaksiner, effektiv kirurgi og medikamenter, har helse gått fra å bli forstått som skjebnebestemt, et resultat av tilfeldigheter og forhold utenfor vår egen kontroll, til å bli noe vi omtaler som mulig å kontrollere, manipulere og velge selv.

Helsebringende livsstil
En helsebringende livsstil tillegges stor betydning og status. En slik livsstil kan læres blir det sagt og kan forebygge kroniske lidelser, sykdom og tidlig død. Slike ideer dukker opp som tydelige tendenser i helsefaglig praksis og i kommunikasjon om helse og sykdom. De siste tiårene har opplæring av ulike pasientgrupper blitt et betydelig arbeidsfelt for ulike typer helsepersonell. Enigheten er stor innad i slike opplegg om at veien til bedre helse går gjennom egeninnsats. I tråd med slike tidsaktuelle ideer er livsstilsbegrepet godt innarbeidet i både offentlig helsepolitikk og praksis, i medisinsk og helsefaglig forskning og i medienes formidling av helsestoff. Det er en utbredt tendens å bruke begrepet som om det utelukkende handler om individuelle og bevisst valgte måter å leve på.

Kan helse velges?
At våre livsstiler er individuelle og kan velges er det imidlertid grunn til å se kritisk på. Sosiologen Max Weber (1864 – 1920) tilskrives ansvar for etableringen av et konstruktivt innhold i livsstilsbegrepet. Han var langt fra å mene at individet var en autonom, selvstyrt aktør og han ville neppe hevde at helserelaterte valg foregår i et sosialt vakuum. Tvert i mot. Weber betraktet livsstil som et kollektivt, sosialt fenomen, ikke som en serie ukoordinerte handlinger utført av frakoblede individer. Weber pekte på at livsstilsvalg og livsstilsmuligheter gjensidig virker på og inn i hverandre. Mens valgene kan knyttes til personer, så er mulighetene mer basert på strukturelle forhold. Bor du i et trafikkert nabolag uten fotgjengerfelt og grøntarealer blir det krevende og farlig å gå 10 000 skritt om dagen. Bor du på markagrensa med stier og skispor fra eget hagegjerde merkes kanskje ikke turen en gang som et eksplisitt valg, den inngår som en selvsagt del av måten de fleste lever på i ditt nabolag. Eller som sosiolog og antropolog Pierre Bordieu (1930 – 2002) kanskje ville sagt det: markaturen er en del av din habitus. Eksterne strukturer internaliseres og kroppsliggjøres og blir styrende for hvordan vi oppfatter, forstår og handler i verden. Det innebærer ikke et fravær av frie valg. Men den som skal forstå bakgrunnen og forutsetningene for å ta valg må forstå hva som muliggjør, styrer, avgrenser og begrenser dem.

Det er i møtet med et naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag og bio-medisinske helseforståelser at livsstilsbegrepet har blitt redusert. Redusert til å handle om gitte, forutsigbare sammenhenger og avgrensede handlinger, utført av enkeltmennesker fristilt fra forbindelser utover seg selv. Kjønn, sosial klasse, kulturell tilhørighet og øvrige sosiale strukturer får liten eller ingen betydning som forklarende dimensjoner i slike perspektiver. Om du er mann eller kvinne, ung eller gammel, rik eller fattig, singel eller partner, hvit eller brun, bor i øst eller vest – når det kommer til helserelatert livsstil får du stort sett de samme rådene om hva som er sunt og usunt, hva du bør velge og hva som bør droppes. At dine valg kan handle om noe utenfor din egen kontroll og bevissthet blir utelatt som forklaringsbakgrunn, eller beskrevet som ”unnskyldninger”. Tanken står over kroppen, bevisstheten styrer viljen og når viljen er tilstrekkelig tilstede kan ingenting stoppe deg på veien til god helse. Eller?

Den selvvalgte helsens slagside
Misforstå meg rett. Det kan være mange gode gevinster i hjerteskole og ryggskole og bevegelsesgrupper. Men forestillingen om selvvalgt helse og forventninger om gevinsten av forebygging har også en slagside. Med en massiv satsing på pasientopplæring kan veien være kort til å tenke at den som allikevel blir syk, for ikke å snakke om fet, har seg selv å takke. I ytterste konsekvens blir det å bli syk eller fet, eller syk av å være fet, et spørsmål om moral. Om å velge mellom rett og galt og å være en verdig trengende til fellesskapets midler.

Utfordringene med en individualisert helseforståelse, basert på generaliserte råd, er mange. Et krevende paradoks er at den personlige belastningen ved å skulle oppfylle egne helse- og/eller vektmål ikke nødvendigvis leder til helse, men i stedet gjør mange syke. Innsatsen for å se bra ut, veie akkurat passe, spise sunt og trene seg sterk, gir ofte en motsatt effekt. Den generelle trivselen med å være i verden trues av en selvopptatt fortvilelse over å ikke leve opp til egne og andres forventninger om hvordan kroppen skal se ut. Det er grunn til å tro at særlig heldig for helsa er det heller ikke, å gå rundt og mistrives i egen kropp og skylde seg selv for dårlig innsats.

Delt ekspertposisjon
Til tross for slike kjente bivirkninger av livsstilsbehandling, kan vi regne det som sikkert at livsstilsendring vil fortsette å være et sentralt mål også i fremtidig helsearbeid. Med bakgrunn i Webers utlegninger er det mulig å si at et enøyet medisinsk og individualistisk syn på livsstil er for smalspektret og lite realistisk med tanke på endring. Kunnskap fra livsstilsbegrepets teoretiske forankring må inngå i behandleres kliniske refleksjon og resonnering. Det holder ikke å kjenne til bevegelsers bio-mekaniske grunnlag eller fysiologiske effekter på fettforbrenningen. Den praktiske kunnskapen behandlere besitter må innlemme respekt, nysgjerrighet og forståelse for samvirket mellom individets valg og muligheter. Ideell helsefaglig praksis sies å være pasient-sentrert og frigjørende. Det kan den bare bli dersom helsearbeideren er villig til å dele ekspertposisjonen med pasienten og innser at i konkret behandling er begge parter lærende. Jeg har tro på en behandlerinnstilling som legger vekt på å oppdage helseutfordringer sammen med pasienten, fremfor å belære han eller henne om rett og galt, sunt og usunt, fra et generalisert og moraliserende mørkeloft.

Sykdom som nederlag

Gro Rugseth

Språk er en kilde til mening. Gjennom språket setter vi ord på erfaringer og de ordene og begrepene vi tar i bruk gjør erfaringene våre kjente og gjenkjennelige for oss selv og andre. Til dette er det vanlig å anvende metaforer. Metaforer, eller billedliggjøring, hjelper oss å uttrykke erfaringer på forståelige måter. Når jeg stikker hodet inn døra og sier til ungene mine at ”her ser det ut som en svinesti” er de umiddelbart klar over at det jeg sier er et uttrykk for at rommet deres ikke ser særlig tiltalende ut. I situasjonen har vi en felles forståelse av metaforen svinesti uten at vi noen gang har sett en slik.

Jeg er opptatt av hvordan det snakkes og skrives om kroppen og om helse og sykdom. Interessen er bla inspirert av den franske filosofen Paul Ricoeur (1913-2005) som hevdet at all menneskelig erfaring kan forstås som ”tekst” (1995). For meg innebærer det at jeg hører ekstra godt etter, eller ”spisser” ører, når folk snakker om slike fenomen. Det de sier blir en form for tekst om deres erfaringer som jeg får innblikk i og som kan fortolkes videre inn i nye sammenhenger. Jeg lytter etter hva som sies, på hvilken måte det blir sagt og i hvilken sammenheng.

De siste dagene har jeg gått og gnagd på (!) et utsagn fra pappaen min. Han er veldig forkjølet for tiden, har vondt i halsen, feber og dårlig matlyst. Han er uvant med å være syk og på telefon delte han følgende erkjennelse med meg: ”Jeg er ganske tufs”. Han grep ikke hvilket som helst ord ut av luften for å si noe om hvordan han følte seg. Fra et rikt utvalg av metaforer valgte han en som allerede gir mening og som har både historiske røtter og kulturelle linjer. For oss begge er meningen presis. Som samtalepartner kan jeg umiddelbart assosiere ordet tufs med noe bestemt. Jeg skjønner at han langt fra føler seg bra.

I gammel folketro var ”tufs” betegnelsen på en nøsteliknende dott som trillet omkring. Kom det en tufs trillende ble den forstått som et underjordisk vesen som brakte sykdom og nød på folk hvis de kom i berøring med den. Tufsen var det med andre ord om å gjøre å holde seg unna. Vi kjenner uttrykkene tufs og dott fra moderne språkbruk også. Tufsen er i vår tid mer å forstå som en dumming, en som dummer seg ut og dotten en det står liten respekt av, en som mangler vilje og eget initiativ. Da pappa fulgte opp utsagnet med følgende: ”Det føles som et nederlag. Det er sånn jeg kjenner det, som et nederlag å bli forkjølet”, fikk jeg en mer utfyllende tekst om hans erfaringer med å være syk. Mens Ricoeur forstår erfaringer som tekst, skriver Lakoff og Johnson (2003) om at metaforene i språket må forstås som selve bærebjelken i vår livsanskuelse. Det innebærer at gjennom metaforene eller bildene vi bruker for å språksette våre erfaringer uttrykker vi vår forståelse av oss selv, det som skjer med oss og med oss i verden. Til sammen fungerer sammenhengen av språklige metaforer som et reisverk, eller en taus bakgrunn for det vi tenker og gjør av store og små ting gjennom dagen. Helt taust er det heller ikke i følge Lakoff og Johnson, for vi kan oppdage vår livsanskuelse i språket og da særlig i metaforene.

Pappas refleksjon over det å være syk kan jeg altså forstå som en tekst om hans livsanskuelse, hans måte å forstå seg selv i sammenheng med omgivelsene. Når han ikke er forkjølet ser han kanskje seg selv mer som en seierherre? En på vinnerlaget? 80 år og aldeles frisk. Sporty type, lett i kroppen, sykler, går på ski og på beina. I vår tid med god helse som et statusbelagt gode alle oppfordres til å investere i, kan det rime ganske godt at han nå føler han har dumma seg ut. Han er ihvertfall midlertidig satt ut av spill. Han er nede for telling, satt på benken, tatt ut av laget – ja det finnes utallige metaforer å ta i bruk fra sportslige sammenhenger for å beskrive det friske opp mot det syke og noen hevder sportsmetaforer tas mer og mer i bruk i en rekke andre sammenhenger enn sporten selv (Nielsen og Keld 2012). Hvordan kan vi forstå det? Når det gjelder sykdom er en nærliggende logikk at idrett og sport assosieres med vitalitet, ungdommelighet, kraft, vilje og initiativ. På mange måter en kontrast til sykdomserfaringer. Språket om sport kan dermed tydeliggjøre ganske kraftfullt hva som har ”gått tapt” i sykdommen. Sport representerer dessuten sammenhenger med klare regler og retningslinjer. Avgrensede baner, bestemte mål, tidsbestemte omganger osv. Språket fra en slik overskuelig og ryddig verden kan kanskje tilføre sykdomserfaringer en forenkling vi trenger når folk spør hvordan vi har det.

Han er ikke på vinnerlaget denne helgen nei, men ballen er rund. Selv om han har måttet bite i gresset nå har jeg tro på at han snart skal reise kjerringa. Han er nemlig ikke tapt bak ei vogn, pappaen min.

Kemp, P. (1995): Tid og fortælling; Introduktion til Paul Ricoeur Aarhus Universitetsforlag
Lakoff, G., Johnson, M. (2003): Hverdagslivets metaforer. Pax Forlag
Nielsen, C., Keld, I.M. (2012): Sportsmetaforer og metaforer i sporten. Dansk Lærerforlag