Visuelle og urealistiske standarder for utseende – men hvilket utseende?

Gunn Engelsrud

«Må man egentlig lide for skjønnheten?» spør Sarah Zahid i Morgenbladet 12-20 jan. Hun lurer på hvordan fremtidens mennesker vil tenke på oss og vår tid, hva angår det kommersielle markedet for kroppsmodifisering, og de stadige utstilte bildene av «skjønnhet» som modifiserte kropper synes å utgjøre.  I dag tar vi avstand fra kinesisk fotbinding og fjerning av ribbein, men har fått andre idealer for kroppens (og særlig kvinners) utseende, skriver Zahid. Morgenbladet velger å reprodusere en overskrift som fanger leseren inn et svært salgbart tema. I mange tiår har tematikker om kroppen, kroppspress, skjønnhetstyranni, kroppsskam og markedsverdi hatt en magnetisk dragning på media. Men like mye som Zahid peker på at den kommersielle skjønnhetsindustrien har kroppens ytterside som sitt objekt, oversvømmes vi av oppslag om at «skjønnhet kommer innenfra», og at «ekte skjønnhet ikke kan kjøpes». Kjendiser og velmenende fagpersoner har til stadighet oppfordret til ulike aksjoner for å bekjempe kroppspress (som det heter seg), eksempelvis ved å oppfordre til å henge opp gule lapper med setninger som «vær stolt av deg selv», «du er flott» etc. Instagrampoeten Trygve Skaug har lært oss å se hverandres «indre» som den varige og sanne verdi. Så; hvilken skjønnhet og hvilken kropp snakkes det om? Den «ytre» eller «indre» skjønnheten?  Ved å sette premisset om ytre og indre skjønnhet opp mot hverandre skapes en uendelig debatt som ikke fører til annet enn å bekrefte at skjønnhetstyranni og kroppsskam finnes og må bekjempes. Uendelige og salgbare debatter gagner kun media, men utgjør ingen forskjell i forståelse – derimot forsterker og opprettholder de to sidene hverandre.

Reproduksjon av forståelser av at media «påvirker» direkte 

En gjenganger i forståelsene som presenteres er at ungdom, og voksne for den del, «påvirkes» av medier. Mediene og bildene borer seg angivelig inn i kroppen og mennesker fremstilles som om de ikke kunne tenke selv eller ble oppfattet som fortolkende vesener (eller skulle kunne stimuleres til å bruke denne vesentlige siden ved seg). Men det er ikke kun skjønnhetsindustrien som «påvirker» – det ønsker også motstanderne av «utseendefokus” og “kroppsskam». I kjølvannet av skjønnhetsindustriens utseendefokus reiser motstandere seg og peker på at det å stille ut kroppens utseende i visuelle format også kan medføre kroppsskam, depresjon, selvhat og det «å ikke like kroppen sin». For noen år siden kledde kjendiskvinner seg nakne som en motvekt til kroppspress, og uttrykte at de «elsket kroppen sin». I gjentagende debatter hos Fredrik Solvang i debatten på NRK TV og i andre medier diskuterer bloggere og skjønnhetsindustrien med hverandre hvem som er verst til å opprettholde ideene om kroppen og utseende som utstillingsobjekt og varemerke for skjønnhetsprodukter og implantater etc. Premisset for debattene er det samme – kroppspresset og utseendefokus er skadelig, og «noen» må ta ansvar. Premisset er fortsatt at det er noe fælt «der ute» som kan «påvirkes»

Ministre til kamp mot kroppspress. 

I 2018 ville daværende likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) og folkehelseminister Åse Michaelsen (Frp) ha retningslinjer som skulle kan motvirke kroppspresset. Helleland og Michaelsen ville ha annonsører, bloggere og influencere (påvirkere), bransjeorganisasjoner, offentlige myndigheter, politikere, ungdom og enkeltpersoner med engasjement for nå måtte samfunnet «ta oppgjør» med temaet. Møtet var høyt profilert i media, til og med Dagsrevyen var på besøk. På fellesarenaen skulle det skapes dialog mellom ministrene og bransjen, slik at de kunne finne «gode løsninger» for å styrke ungdommers trygghet og selvtillit». Ministerne var opptatt av samarbeid og at vi sammen skulle gjøre noe med kroppspresset og de uheldige sider ved bransjen, en dugnad sto da også for døren. «Gode løsninger» er noe vi er sammen om skrev de og ville ha «bransjen» med seg i arbeidet. Flere bloggere ønsket ikke å «bli kalt inn på teppet», de levde da som nå av å selge håp, drømmer og skjønnhet på sin måte. 1 – 0 til skjønnhetsindustri og marked.

Å lære å tenke om oss selv som kroppslige erfarende vesener?

Ved å forlate dikotomien om det ytre og indre kan vi oppdage noe nytt; lese filosofi, litteratur og historie og få øye på at det finnes en verden utenfor selvbeskuelsen. Det finnes svært mye innsikt blant ungdom om at kroppen er langt mer enn «utseende og prestasjon». Å motvirke kroppspress har ikke fungert etter Helleland & Michaelsens forsøk; kroppspress og kroppsskam er ikke størrelser «der ute» og heller ikke «inne i hver og en». Forholdet til kroppen er bevegelig og i forandring. Det finnes et omfattende tilfang av litteratur og bred kunnskap om kroppslig erfaring, kroppslig tenking og kroppslig læring som danner et annet premiss i debatten om vår tids kroppspress. Kroppen er vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler som ressurser i livet, kan guide oss videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er; kroppen og emosjonene, våre erfaringer og samhandling er kunnskapskilder, verken indre eller ytre, men vår menneskelige eksistens som vi lever og deler. 

Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på “høyeste hold”.

Når noen synes “noe er forferdelig”, så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange “forbilder”, eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av “utbredelse” deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke “mestres”

At livet ikke er «noe som skal mestres”, eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».

Vilkår for forståelse – språket om kroppen på 8. mars 2015

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Dagens kropp» omtales og avbildes på måter, som feminister har anledning til å ta oppgjør med. Også på 8. mars brukes uttrykk som « Med kroppen som slagmark» (Aftenposten 8. mars). To temaer er medienes favoritter; utseende (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra kjendiser) og prestasjon (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra idrettskjendiser). Her tar jeg opp noen sider ved en masse(re)produserte feilaktig forståelse om at vi alle står overfor kroppen som et objekt for forbedring. Her to eksempler;
«Jeg tenker fryktelig lite på utseendet»- slik siteres (den tidligere) modellen Anette Stai i avisen Dagbladet 3. februar i år. I neste setning kommer innrømmelsen – «Anette Stai innrømmer at hun har fikset på utseendet». Hvorfor ta dette frem 8. mars? Hensikten er å reflektere over dobbeltkommunikasjonen, og gjøre den refleksiv og synlig. Å tenke «fryktelig lite på utseende» kan gi legitimitet for personer som «lever» av sitt utseende. En effekt av å «ha fikset» på utseende medvirker også til å at personer ser “pene” ut på bilder. Interesse for/ikke interesse for utseende kan gjøres på mange måter; for eksempel ved å ta bort rynker, ikke være opptatt av kropp og vekt, men trene hver dag/ halvannen time med bikkja; ha nulltoleranse for sukker,– men drikke vin; riktignok som utskeielse osv. Anette Stais og andre kjendisers dobbeltkommunikasjon er forståelig; de betjener seg av diskurser de (vi) lever. Det typiske er imidlertid at slike dobbeltheter ikke leder journalister til å stille kritiske spørsmål eller tematisere utfordringer, som kunne synliggjort gapet og tvetydigheten det snakkes innenfor.

Gode intensjoner til tross – å avbilde seg naken for å slå et slag for aksept av kropper, er, slik journalisten Mímir Kristjánsson skrev for en tid tilbake; det å kle seg naken for å bekjempe kroppsfiksering er som å skåle for avholdsbevegelsen! Poenget jeg vil fram til er; mangel på språk (et metaspråk) for å artikulere gapet eller tvetydighetene mellom ordbruk og bilder. Verken kvinner, som slipper til i mediene, eller journalisten tematiserer forhandlingene (de fleste) kvinner holder på: på den ene siden fremstille seg ved å utale at de ikke er opptatt av utseende (i forståelsen være selvopptatt) og samtidig (av)bildes kropp og utseende som visuelle objekter. Et kontrasternde budskap uttrykkes. En utematisert tvetydig måte å snakke om kropp og utseende på og samtidig bruke bilder, som nettopp viser at utseende er viktig, opprettholder at kroppen blir forstått som et objekt for selvidentifisering.

Som en oppfølging; nylig ble «ny» britisk forskning presentert i den danske avisen Informasjon under overskriften «Negativt kropsbillede begrænser unge kvinder i alt hvad de gør». Opptatthet av utseende og negativt kroppsbilde blir her fremhevet som en sterk assosiasjon. Kropper blir begrensende for kvinner i alt de gjør! At kroppsbilde er begrep har overlevd i forskning er imidlertid, slik jeg ser det, et større mysterium enn resultatene som produseres. Ved å stille spørsmål om hvordan personer liker/ikke liker sine kroppsdeler, får forskere svar som et ekko av sine spørsmål. Påstandene er bastante og føyer seg inn i de medieskapte forestillinger fra forrige avsnitt fungerer til å begrense/lukke vår forståelse.

Hvorvidt dagens «kroppsfokus» angår deg eller ikke, så er det fullt ut et eksistensielt vilkår at sosiale medier med sine visuelle bilder og vårt eget liv og kropp ikke kan tilsvare hverandre. Selv om det kan være riktig at opptatthet av kropp og utseende øker med velstand og kjøpekraft, så utgjør gapet mellom de sosiale forestillinger og den erfarte kropp et viktig, men ofte uutnyttet rom for refleksjon og tolkning.

Tillit til eksistensielle vilkår.

Hva et menneske og dets vilkår er, har vært og er, et pågående tema i mange fag. Jeg vil trekke fram idehistorikeren og danseren Helena Dahlbergs (2013) arbeid. Helena diskuterer i sin avhandling at flere humanistiske tradisjoner leter «utenfor» kroppen etter det menneskelige. I oppmerksomheten mot vekten av- og pusten i kroppen finnes imidlertid både erfaringen av øyeblikket og bevegelsen videre i/mot verden. En lang og kronglete tradisjon i europeisk idehistorie gir kroppen imidlertid kroppen status som enten ond/syndig (fordervet moral ved sin lyst og uberegnelighet), uviktig (det er sjelen som teller), dårlig/underlegen (kroppen har ikke noe med intellektuell kunnskap å gjøre). Slike uklare betingelser manifesterer seg inn dagens forvirrede ordbruk om- og bilder av kropper. Dahlbergs fortjeneste er imidlertid at hun bygger på filosofens Maurice Merleau-Pontys positive tvetydighet og lar denne skinne som en språklig juvel.

For det første; kroppen er både kjent for meg/oss og ukjent. «Jeg» har begrenset innsikt i «meg». Jeg kan si; jeg har vondt i magen, men ikke «jeg slår hjertet»- mao – hjertet er ikke min eiendom, like lite som kroppen er det. Kroppen er et livsvilkår, hvor aktive og passive handlinger møtes – vi er utlevert til å høre til i verden, ubehjelpelige, blottstilte, sårbare, erfarende og åpne. Et kjent eksempel fra Merleau-Pontys Ponty er den daglige erfaring av den ene hånden, som berører den andre; et eksempel på et filosofisk vesentlig poeng – en kropp som rører ved seg selv, hendene er atskilte og forskjellige, men hører til samme helhet. Kroppen er både subjektet som berører og objektet som blir berørt. Disse posisjoner er i dynamisk bevegelse og er det som fremheves av Helena er muligheten til «uppstannande» og at det velkjente i meg, og det ukjente og fremmede aldri møtes helt, men kan merkes og tas inn – det kan oppleves nytt, igjen og igjen. Uten en adekvat forståelse å møte en slik positiv tvetydighet med, kan det at vi er i bevegelse og ikke statiske objekter, skape angst og forvirring. Herav – ta et bilde – og skap kroppen som visuelt objekt.

Som kontrast til avbildning og den utematiserte tvetydighet, blir tvetydigheten hos Merleau-Ponty et livsvilkår som ikke kan overvinnes, men som kan undersøkes, lekes med, oppdages, slappes av med, gledes over, gi plass til og ikke minst omtale språklig. Merk at tvetydighet kan omtales som betingelse, men ikke defineres begrepsmessig en gang for alle.

Kropp og politikk på kvinnedagen

Det finnes altså et aktuelt politisk tema i den økende visualisering og problematisering av kroppen som både medier og forskning om kroppsbilde, utrykker. Det å bli fremmedgjort i språk og handling og se seg som offer for kapitalistiske markedsføring av retusjerte og seksualiserte kvinnekropper får et refleksjonsrom hos Merleau-Ponty. Riktignok var han ikke feminist og skriver ikke innenfor et kjønnsperspektiv. Like fullt er det viktig å minne om at Merleau-Ponty lar oss bo i kjødelige opplevelsen av oss selv i verden. Det er et ontologisk forhold som ikke er direkte knyttet til verken til kapitalistiske fremmedgjøring eller at det er spesifikt menneskelig. Det er et vilkår og alltid i bevegesle så lenge det puster i oss.

Referanser.
Helena Dalberg.(2013).Vad är kött?: kroppen och människan i Merleau-Pontys filosofi. Glänta Produktion

http://www.information.dk/521259

http://www.kjendis.no/2015/02/03/kjendis/aller/anette_stai/modell/mote/37507575/
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Selvkritikken-har-erstattet-samfunnskritikken-7926872.html

Fordi jeg er stolt av kroppen min….

Skrevet av Gro Rugseth

…sa fotballfrua Caroline. Hun begrunnet sitt siste selfie på instagram: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10140942. Et helfigurs selfie, of course! Et bilde av sitt eget speilbilde, i dagens outfit. Riktignok et ganske begrenset antrekk denne gang. Bare to små tøystykker. På den fjerde dagen etter barnets fødsel var frua strippet for det meste, bortsett fra blondetruser og sprengfull bh.

Jeg er ganske gammel og ganske omsorgsfull. Da jeg så instaen tenkte jeg; stakkars lille skinnmagre Caroline, på jobb allerede, bare fire dager etter fødselen! Ganske hardt liv, ganske tøffe tak. Godt at hun slipper å gå ut av huset i det minste, godt at jobben er hjemme og hjemme er jobben og at hun har kroppen sin tilgjengelig hele tiden. For det er jo kroppen som er jobben. En ganske stor jobb, selv om kroppen er veldig liten.

En trøst må det være at så mange hadde ventet på at hun skulle begynne å jobbe igjen. Da hun endelig dukket opp, etter å ha hatt det vi andre kaller en ”to-dagers”, var de fortsatt der, alle følgerne hennes. De var logget på og ventet i kommentarfeltene, både de som elsker frua og de som elsker å hate henne. De ventet på nytt fra den fødende og om den nyfødte og da hun endelig dukket opp fikk de sin adventsbonus. De fikk igjen for å vente og de fikk det de hadde ventet på. De fikk hele Caroline, med mye hud og nesten enda mer hår. Hun er ikke fotballfrue for ingenting. Hun vet å gjøre jobben til en fest, sette den ene stiletten i passende kryss foran den andre og gi alt. Hver gang.

Fotballbabyen tok det visstnok fint at mamma måtte jobbe, hun sov i en sponset hengekrybbe i den hvitmalte stuen, rett ved sofaen med pynteputer fra Hennes & Mauritz. Mammas antrekk på jobb var fra et kjempesnilt firma som hadde sendt fem undertøysett hjem til henne før fødselen. Rundt håndleddet hadde mor og barn matchende armbånd, fødselsgaver fra et annet kjempe-kjempesnilt firma som har sååååå mye fint på nettsidene sine. Snart skulle de gå tur og fotballfrue skulle trille fotballbabyen sin i Emmaljungavogn.En veldig, veldig bra vogn.

Caroline ga alle som ville ha, et glimt av kroppen sin og syntes at alle andre mødre skulle gjøre det samme. Skikkelig giverglede som driver den dama. Tilbake fikk hun bilder av minst hundre slappe, sinte mageskinn, men frua er like blid. Det ble jo en god dag på jobben; en post ga likes og likes gir lønn. Fotballfrua føler seg tom, jeg derimot er ganske gammel, og ganske tankefull. Sånn går nu dagan.

Når kroppen blir salgsobjekt

Av Gunn Engelsrud

Professor Gunn Engelsrud
Professor Gunn Engelsrud

Slik brenner du fettet best, Hollywood-kropp på 30 min, Flat mage før ferien! Du har sett oppslagene. Gjerne flankert avKroppsfiksering og lavt selvbilde rammer ungdom. Kanskje blar du bare videre, eller kanskje du spør deg selv: Hvorfor er slike oppslag gjengangere i dagens medier?

Jeg vil belyse spørsmålet ved å trekke inn noen tanker om hvordan kroppen blir forstått som et objekt. Hva det kan bety for at oppslag om hva du kan gjøre for å «forme dette objektet» brukes i salgsøyemed?

Hvorfor selger oppslag om kroppen?
I den europeiske ide- og kulturhistorie er det lange tradisjoner for å betrakte kroppen som et objekt. Som objekt får kroppen status som atskilt fra meg som subjekt. Kroppen blir objektet som jeg kan bestemme over. Den blir det jeg ser i speilet: utseende, form og ytterside, et objekt for egen og andres oppmerksomhet.

Konsekvensen blir at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, slik komikeren og skribenten Christine Koht erfarte. Hun trente og endret kroppen i tråd med idealene, og ble fremmed for seg selv. Hun ble mer opptatt av at kroppen skulle ligne på normer som antas å gjelde enn å føle seg som seg selv. «Hjelpen» hun fikk av ulike treningsregimer var skadelig for hennes følelse av seg selv. Hva forteller Kohts erfaringer om kroppen mer grunnleggende sett?

Kroppen forstått som et subjekt i verden
Grunnleggende sett er kroppens følelser og sanser det vi er utrustet med for å føle oss hjemme i oss selv og i verden. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Konfrontert med et bilde av min hånd eller fot sammen med andre hender og føtter skaper ikke alltid gjenkjennelig. Vi klarer ikke skille ut vår egen hånd eller fot fra andres. Derimot kjenner jeg den egne kroppen innenfra og i samhandling med andre. Hjertet som banker i brystet, vekten av oss selv mot underlaget, pusten som gir liv i kroppen, nærværet eller fraværet av andre mennesker, stemningen i rommet, og velbehag eller ulyst osv. Med andre ord er vi erfarende kroppssubjekter i verden.

Kroppen er oss
Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på». Oppslagene forteller oss ikke at en slik forståelse kan gå kraftig på bekostning av vår selvforståelse, noe Christine Koht med all tydelighet forteller om (senest i A-magasinet 12. oktober).

Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes. Vi kan lese filosofen til Maurice Merleau-Ponty, nyere nevrovitenskap som Antonio Damasio og en rekke andre perspektiver i dag. En omfattende litteratur tydeliggjør kroppens subjektivitet og følelse som et startpunkt for handling og innsikt om en selv, andre og verden. Litteraturen på feltet støtter opp under at vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør erstattes altså med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Jeg venter på et oppslag som lyder: Se deg selv som et kroppssubjekt og lev som det!