Stikkordarkiv: kroppsøving

To tette og en badehette – når «gymmen» skaper mørke minner.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Facebook har mange grupper og muligheter til å klikke, like, mislike og ytre seg om likt og ulikt. Et tema er «minner» – og noen uker tilbake vakte et bilde av en badehette sterke minner hos noen av mine gamle venner fra gymnastiden (1967-70). Å bli «utsatt for» bildet av et badehette av typen ruglete overflate laget av klam gummi, var som å få et slag – kanskje ikke i ansiktet – men i mellomgulvet. Uttrykket «to tette og ei badehette» kommer fra det å få to slag i ansiktet (boksing) – så dras badehetta ned og det blir mørkt og «game over», duket for mørke minner.

Synet av bildet fikk, den dag i dag, klorlukta rive i nesa på en av mine klassevenninner. Hun skriver; «Hater synet av den (badehetta). Vi hadde en gymlærer som tvang alle til å stupe på 1,50 dybde. Alle! Også de som var 1,70 høye og mer. Også de som ikke kunne svømme og aldri lærte det. Ikke å undres. Å puste rolig i vannet er ikke lett når læreren jager alle andre opp av vannet og hele gjengen står og glaner på bare den ene, til lærerens hånlig tilrop «Grete, alle jentene står og ler av deg!»

Synet av badehetta aktiviserte minner om hånlige tilrop og opplevelse av å bli gjort til latter. Nesten 50 år etter – «sitter» minnene i kroppen.

Å bli forsøkt latterliggjort.

Latterliggjøring er en kjent hersketeknikk. Marianne Teigen (2010) har analysert hvordan «gymlærere» framstilles i et utvalg barne- og ungdomslitteratur. I oppgaven «Blod, slit, svette bukk og tårer: et møte med kroppsøvingsfaget i barne- og ungdomslitteraturen», viser hun hvordan «gymlæreren» er en brølende og hensynsløs (mann), som herjer med elever, svært likt min klassevenninne skriver om, bortsett fra at læreren her var en kvinne. Det å latterliggjøre elever var legitim praksis, noe som for noen gjorde «gymmen» til tortur. Min venninne skriver på FB, «Jeg hatet henne, gymlæreren, selv om hun ga meg Mg i gym. Noe jeg sikkert ikke fortjente. Jeg hadde ei venninne som ikke begynte på gymnaset fordi hun ikke orket tre år til med en gymlærer som mobbet noen jenter og smisket for andre.» Tortur til tross, det gav ikke utslag på karakter. Sosial klasse var avgjørende.

«Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det».

Å bli møtt med sarkasmer var vanlig i gymmen vår: «jenter, hva er det for noe galt med dere, skulle mangle om dere ikke kan løpe «den lille runden», ikke noe unnasluntring». Minnene fra mine klassevenninne fikk meg til å tenke over at det var to forhold som medvirket til å bli smisket med av læreren: å være god i idrett eller å ha høy sosial status i bygda. En elev med sosial status kunne slippe lettere, til tross for «manglende mestring», som det het seg. En far støttet sin datter med følgende statement; » Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det». Ved at dette ble kjent blant oss, snudde hun forventningen om at alle skulle stå på hodet opp ned – en herlig motvekt, som lot seg gjøre grunnet en positiv innflytelse fra en far med sosial status.

En kropp å være og å hvile i.

Andres kropp (her skoleelever) vil lett kunne fortone seg som objekter for instruksjon fra lærere. I dag (som da) skal eleven oppnå visse ferdigheter, som her å stå på hodet, hoppe over bukken, dykke og svømme, etc.- alt regulert av gjeldende læreplaner. Min klassevenninne spør: Hvordan kunne lærerne hun slippe unna med sine hersketeknikker og hvordan kunne en slik «pedagogisk praksis» (hvis det kan kalles pedagogisk praksis» være legitim.

Trond Egil Arnesen med flere tar opp dette i en artikkel med tittelen «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje. Vurdering og undervisning i kroppsøving etter Kunnskapsløftet» . Lærenes praksis består, og er underlig stabil. Når kroppen blir objekt for ironisk kommunikasjon, » så du er frisk nok til å være med på dette da? Latterliggjøring, i form av utspill som; «nå venter alle bare på at du skal komme over bukken», eller «få ræva i gir, dette er ikke noe hvilehjem», er en henvendelsesform til elever som forhåpentligvis har forsvunnet ut av skolen. Det er i alle fall stikk i strid med hva som skal til for å være og å lære kroppslig. Eksempelvis hevder filosofen Fredrik Svenaeus , at det å føle seg hjemme i egen kropp er grunnleggende for å holde seg frisk. Det å finne ro og hvile i egen kropp, var ikke et tema for vår «gymlærer», men slik min venninne avsluttet sitt innlegg på FB, så fatter hun håp for meg, selv om jeg ble ansett å være «et idrettstalent». Bildet av badehetta fikk fram vonde minner, ja. Men når badehetta trekkes av hodet og kvalmen fra klorlukta slipper taket – så gir erfaringene et nytt perspektiv å tenke med.

Min venninnes oppfordring.

«Gunn, vi gikk i samme klasse og hadde samme lærer men som det idrettstalentet du var, tilhørte du nok ikke de som ble mobbet. Jeg vet ikke hva du la merke til, men uansett er jeg ganske sikker på at det er en annen pedagogikk som er det du har videreført til dine studenter!»

Takk for at jeg fikk benytte disse erfaringen i denne bloggen!

Idrettspedagogikk: ??? eller !!!

Eg har hatt gleda av å vere med på eit prosjekt om å springe i kroppsøving. Masterstudenten Harald Næss undersøkte spørsmålet «Går det an å lære seg å like å springe i kroppsøving?» Dette prosjektet resulterte i artikkelen Running with Dewey (Næss, Säfvenbom & Standal, 2013). I tillegg skreiv medforfattarane mine dette blogginnlegget på nih.no.

bilde 2 (1)

(skjermdump frå www.nih.no)

Førre veka oppdaga eg denne saka på VG nett:

bilde 1

(skjermdump frå www.vg.no)

 

Ikkje store forskjellane på ingressane, men det viktigast er at spørjeteiknet i bloggen har blitt bytta ut med eit utropsteikn. Sjølv om springeprosjektet til Harald ikkje er referert i VG-saka, så er det sjølvsagt kjempefint at det (kanskje) inspirerer vektklubben til VG. MEN, det er grunn til å lure på kva som er forskjellen på det idrettspedagogiske spørjeteiknet og det meir helsedrivne utropsteiknet?

Tilfeldig? Neppe!

Utroopsteiknet kan sjølvsagt vere meint som eit oppmuntrande tilrop: Heia deg, vi trur du kan lære deg å like å springe! Det er heilt klart viktig å oppleve å bli støtta dersom ein skal prøve å like noko som ein ikkje heilt likar her og no.

Men det kan også vere ein kommando: Kom igjen, no må du sjå til å lære deg å like å løpe!

Eg er ganske sikker på at ein kommando ikkje er intensjonen til vektklubben i VG, fordi ei slik tilnærming vil ha ein ganske negativ spinn rundt seg. Likevel: sjølv om det skulle vere eit oppmuntrande tilrop, gitt i beste meining, så kjem utropsteiknet med ei innpakning. Denne innpakninga er lovnadar om å gå ned i vekt, som – kommersielle interesserer til sida – er føremålet til denne vektklubben. Vidare kjem innpakninga i form av truslar: Inaktivitet fører til meir sjukdom og tidlegare død! Grensa mellom det oppmuntrande tilropet og kommandoen er dermed ikkje så klar.

I helsesamanhengen blir dette endå tydlegare om vi ser på dette innlegget:

bilde 3-1

(skjermdump frå Facebook)

Kva er dette for eit språk? Må eg ha ei orsaking for ikkje å trene? I så fall er det vel eit påbod eg har brote? Ikkje ser det ut til at det er mogeleg å finne orsakingar for å bryte påbodet, heller.

Det som låg til grunn for masteroppgåva til Harald var alt anna enn utropsteikn. I staden møtte han deltakarane med spørsmål som fekk dei til å tenkje gjennom kva dei hadde opplevd og erfart då dei var ute og sprang. Han møtte deltakarane med ei haldning om at han ikkje sat med svara om kva som skulle til for å lære å like å løpe. Dette burde vere den heilt grunnleggande haldninga i idrettspedagogikken: å møte opp på jobben med spørsmål heller enn utropsteikn og svar.

 

Referanse:

Harald Solhaug Næss , Reidar Säfvenbom & Øyvind Førland Standal (2013): Running with Dewey: is it possible to learn to enjoy running in High School Physical Education?, Qualitative Research in Sport, Exercise and Health, DOI:10.1080/2159676X.2013.796489

LIVSLANG BEVEGELSESGLEDE??

skrevet av Gunn Engelsrud

I «Føremålet» for skolens kroppsøvingsfag står det skrevet http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Formaal/  «Kroppsøving er eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede. Faget skal medverke til at mennesket sansar, opplever, lærer og skapar med kroppen. Det sosiale aspektet ved fysisk aktivitet gjer kroppsøvinga til ein viktig arena for å fremje fair play og respekt for kvarandre.  Kroppsøving skal medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre».
Det er mildt sagt «store ord». Ambisjonene i formuleringene er langt over det de fleste av oss kan vise til fra å delta/ha deltatt i kroppsøvingsfaget. Flere spørsmål kan reises; For det første; kan livslang bevegelsesglede overhodet erfares? For det andre: er glede i – eller ved bevegelse en særlig glede?  Hvis det å bevege seg alltid skulle medføre glede eller utføres med glede måtte kroppsøvingsfaget legges ned. Ingen er i stand til å leve opp til et slikt formål- og kanskje har vi her å gjøre med «tomme ord» og ideologi – ikke levde erfaringer, relasjoner og situasjoner. Barn- og unges energi, kropp og følelser tar mange retninger og oppstår ofte i et virvar av stemninger og ytringer. Ved å fremheve et ideal om bevegelsesglede, risikerer andre erfaringer å forbli usynlige, og kanskje tabubelagte. Følelsen av slit, tvang og plikt er noe som kjennes i bevegelsene, det kjennes vondt, og kan føles deilig. I den «livslang rørsleglede», som vi (som er voksne idag) skulle ha oppnådd fra kroppsøving, sniker det seg inn følgende erfaringer; bevegelser, som gjøres av frykt for å stivne, for å eldes, passiviseres, følelser av å være alene og å grue seg, ikke orke å møte en stram spenning i en yogastilling, eller å løpe for å gjemme seg bort eller komme seg vekk. Nyanser i bevegelsesrepertoar og følelsesrepertoar er livets rike innsiktkilder- som favner ydmykhet og sårbarhet –  beriker livet i anerkjennelsen av å vedkjenne seg og kunne romme flest mulige erfaringer. Bevegelsesglede er ikke den eneste følelse, som kan forbindes med noe verdifullt og «føremålstjeneleg». For å kjenne glede – må tristhet og ensomhet være erfart; flere følelser må stilles på linje, blandes sammen, utrykke det som er, være i bevegelse på mange måter og ikke la ideene om « glede, meistring og inspirasjon», blir stående som utrop! Glede er viktig, det er også sorg. Ved å løse litt opp koblingen mellom bevegelse og glede kan det oppstå flere rike nyanser i elevers læring i – og opplevelse av seg selv i bevegelse i kroppsøvingsfaget. Bevegelse – slik det er i øyeblikket, her og nå, alene og sammen med andre – ALT kan oppleves, forvandles og får sin plass, la ideologen vike til fordel for erfaringen!!

LIVSLANG Blivslang rørslegledeEVEGELSESGLEDE