Stikkordarkiv: kvalme

To tette og en badehette – når «gymmen» skaper mørke minner.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Facebook har mange grupper og muligheter til å klikke, like, mislike og ytre seg om likt og ulikt. Et tema er «minner» – og noen uker tilbake vakte et bilde av en badehette sterke minner hos noen av mine gamle venner fra gymnastiden (1967-70). Å bli «utsatt for» bildet av et badehette av typen ruglete overflate laget av klam gummi, var som å få et slag – kanskje ikke i ansiktet – men i mellomgulvet. Uttrykket «to tette og ei badehette» kommer fra det å få to slag i ansiktet (boksing) – så dras badehetta ned og det blir mørkt og «game over», duket for mørke minner.

Synet av bildet fikk, den dag i dag, klorlukta rive i nesa på en av mine klassevenninner. Hun skriver; «Hater synet av den (badehetta). Vi hadde en gymlærer som tvang alle til å stupe på 1,50 dybde. Alle! Også de som var 1,70 høye og mer. Også de som ikke kunne svømme og aldri lærte det. Ikke å undres. Å puste rolig i vannet er ikke lett når læreren jager alle andre opp av vannet og hele gjengen står og glaner på bare den ene, til lærerens hånlig tilrop «Grete, alle jentene står og ler av deg!»

Synet av badehetta aktiviserte minner om hånlige tilrop og opplevelse av å bli gjort til latter. Nesten 50 år etter – «sitter» minnene i kroppen.

Å bli forsøkt latterliggjort.

Latterliggjøring er en kjent hersketeknikk. Marianne Teigen (2010) har analysert hvordan «gymlærere» framstilles i et utvalg barne- og ungdomslitteratur. I oppgaven «Blod, slit, svette bukk og tårer: et møte med kroppsøvingsfaget i barne- og ungdomslitteraturen», viser hun hvordan «gymlæreren» er en brølende og hensynsløs (mann), som herjer med elever, svært likt min klassevenninne skriver om, bortsett fra at læreren her var en kvinne. Det å latterliggjøre elever var legitim praksis, noe som for noen gjorde «gymmen» til tortur. Min venninne skriver på FB, «Jeg hatet henne, gymlæreren, selv om hun ga meg Mg i gym. Noe jeg sikkert ikke fortjente. Jeg hadde ei venninne som ikke begynte på gymnaset fordi hun ikke orket tre år til med en gymlærer som mobbet noen jenter og smisket for andre.» Tortur til tross, det gav ikke utslag på karakter. Sosial klasse var avgjørende.

«Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det».

Å bli møtt med sarkasmer var vanlig i gymmen vår: «jenter, hva er det for noe galt med dere, skulle mangle om dere ikke kan løpe «den lille runden», ikke noe unnasluntring». Minnene fra mine klassevenninne fikk meg til å tenke over at det var to forhold som medvirket til å bli smisket med av læreren: å være god i idrett eller å ha høy sosial status i bygda. En elev med sosial status kunne slippe lettere, til tross for «manglende mestring», som det het seg. En far støttet sin datter med følgende statement; » Du har et godt hode, men du trenger ikke å stå på det». Ved at dette ble kjent blant oss, snudde hun forventningen om at alle skulle stå på hodet opp ned – en herlig motvekt, som lot seg gjøre grunnet en positiv innflytelse fra en far med sosial status.

En kropp å være og å hvile i.

Andres kropp (her skoleelever) vil lett kunne fortone seg som objekter for instruksjon fra lærere. I dag (som da) skal eleven oppnå visse ferdigheter, som her å stå på hodet, hoppe over bukken, dykke og svømme, etc.- alt regulert av gjeldende læreplaner. Min klassevenninne spør: Hvordan kunne lærerne hun slippe unna med sine hersketeknikker og hvordan kunne en slik «pedagogisk praksis» (hvis det kan kalles pedagogisk praksis» være legitim.

Trond Egil Arnesen med flere tar opp dette i en artikkel med tittelen «Den læreplanen som ikkje kan tilpassast mi undervisning, finst ikkje. Vurdering og undervisning i kroppsøving etter Kunnskapsløftet» . Lærenes praksis består, og er underlig stabil. Når kroppen blir objekt for ironisk kommunikasjon, » så du er frisk nok til å være med på dette da? Latterliggjøring, i form av utspill som; «nå venter alle bare på at du skal komme over bukken», eller «få ræva i gir, dette er ikke noe hvilehjem», er en henvendelsesform til elever som forhåpentligvis har forsvunnet ut av skolen. Det er i alle fall stikk i strid med hva som skal til for å være og å lære kroppslig. Eksempelvis hevder filosofen Fredrik Svenaeus , at det å føle seg hjemme i egen kropp er grunnleggende for å holde seg frisk. Det å finne ro og hvile i egen kropp, var ikke et tema for vår «gymlærer», men slik min venninne avsluttet sitt innlegg på FB, så fatter hun håp for meg, selv om jeg ble ansett å være «et idrettstalent». Bildet av badehetta fikk fram vonde minner, ja. Men når badehetta trekkes av hodet og kvalmen fra klorlukta slipper taket – så gir erfaringene et nytt perspektiv å tenke med.

Min venninnes oppfordring.

«Gunn, vi gikk i samme klasse og hadde samme lærer men som det idrettstalentet du var, tilhørte du nok ikke de som ble mobbet. Jeg vet ikke hva du la merke til, men uansett er jeg ganske sikker på at det er en annen pedagogikk som er det du har videreført til dine studenter!»

Takk for at jeg fikk benytte disse erfaringen i denne bloggen!