Idrettspedagogikk: ??? eller !!!

Eg har hatt gleda av å vere med på eit prosjekt om å springe i kroppsøving. Masterstudenten Harald Næss undersøkte spørsmålet «Går det an å lære seg å like å springe i kroppsøving?» Dette prosjektet resulterte i artikkelen Running with Dewey (Næss, Säfvenbom & Standal, 2013). I tillegg skreiv medforfattarane mine dette blogginnlegget på nih.no.

bilde 2 (1)

(skjermdump frå www.nih.no)

Førre veka oppdaga eg denne saka på VG nett:

bilde 1

(skjermdump frå www.vg.no)

 

Ikkje store forskjellane på ingressane, men det viktigast er at spørjeteiknet i bloggen har blitt bytta ut med eit utropsteikn. Sjølv om springeprosjektet til Harald ikkje er referert i VG-saka, så er det sjølvsagt kjempefint at det (kanskje) inspirerer vektklubben til VG. MEN, det er grunn til å lure på kva som er forskjellen på det idrettspedagogiske spørjeteiknet og det meir helsedrivne utropsteiknet?

Tilfeldig? Neppe!

Utroopsteiknet kan sjølvsagt vere meint som eit oppmuntrande tilrop: Heia deg, vi trur du kan lære deg å like å springe! Det er heilt klart viktig å oppleve å bli støtta dersom ein skal prøve å like noko som ein ikkje heilt likar her og no.

Men det kan også vere ein kommando: Kom igjen, no må du sjå til å lære deg å like å løpe!

Eg er ganske sikker på at ein kommando ikkje er intensjonen til vektklubben i VG, fordi ei slik tilnærming vil ha ein ganske negativ spinn rundt seg. Likevel: sjølv om det skulle vere eit oppmuntrande tilrop, gitt i beste meining, så kjem utropsteiknet med ei innpakning. Denne innpakninga er lovnadar om å gå ned i vekt, som – kommersielle interesserer til sida – er føremålet til denne vektklubben. Vidare kjem innpakninga i form av truslar: Inaktivitet fører til meir sjukdom og tidlegare død! Grensa mellom det oppmuntrande tilropet og kommandoen er dermed ikkje så klar.

I helsesamanhengen blir dette endå tydlegare om vi ser på dette innlegget:

bilde 3-1

(skjermdump frå Facebook)

Kva er dette for eit språk? Må eg ha ei orsaking for ikkje å trene? I så fall er det vel eit påbod eg har brote? Ikkje ser det ut til at det er mogeleg å finne orsakingar for å bryte påbodet, heller.

Det som låg til grunn for masteroppgåva til Harald var alt anna enn utropsteikn. I staden møtte han deltakarane med spørsmål som fekk dei til å tenkje gjennom kva dei hadde opplevd og erfart då dei var ute og sprang. Han møtte deltakarane med ei haldning om at han ikkje sat med svara om kva som skulle til for å lære å like å løpe. Dette burde vere den heilt grunnleggande haldninga i idrettspedagogikken: å møte opp på jobben med spørsmål heller enn utropsteikn og svar.

 

Referanse:

Harald Solhaug Næss , Reidar Säfvenbom & Øyvind Førland Standal (2013): Running with Dewey: is it possible to learn to enjoy running in High School Physical Education?, Qualitative Research in Sport, Exercise and Health, DOI:10.1080/2159676X.2013.796489

OPPDRAG LYKKE? En kommentar til NRK-serien.

Skrevet av Gunn Engelsrud.

NRK har nettopp avsluttet serien Oppdrag Lykke, en serie i 8 deler der vi møter Aina, Stål, Kristan og Stine, samt veileder og lykkeforsker Lisa Vivoll Straume (den eneste NRK bruker etternavnet til på sine nettsider). Programmet er plassert i kategorien; helse, forbruker og livsstil – et yndlingstema i samtiden. I det siste programmet oppsummeres og måles «lykken» – alle har «gått opp» i tallvolum – (eksempelvis fra 35-78). Tallene taler “beviselig” om lykkeøkning. Et av temaene som trekkes frem er at de har blitt mer «tilstede her og nå». Tilstedeværelse, «presence», «være i nuet», er språklige uttrykk for å oppnå slike ønskverdige tilstander. Paradokset, som verken deltagerne eller deres veileder trekker frem, er at tilstedeværelsen oppnås gjennom å få distanse til en selv. Deltagene må reflektere over seg selv for å få øye på sine valg og vaner. De lærer at det som “skjer med dem” handler om valg de gjør, mer enn skjebne; at alt en person gjør kan forstås som valg – i hvert sekund, hvert møte.

Buddisten Pema Chödrön skriver at «the present moments is our ally». Grunnleggende sett viser hun til at tilstedeværelse er et dobbelt og paradoksalt fenomen. På den ene siden er vi alltid bundet til å være «her og nå». Selv om jeg tenker på fremtiden eller lengter til fortiden, gjøres dette alltid NÅ. Vi kan med andre ord ikke være noe annet sted enn her og nå. Vi er bundet til sted – men opplever oss ikke nødvendigvis “tilstede”.Hvordan kan det så forstås at «tilstedeværelse» må læres ved å bli coachet i lykkearbeid? To fenomener belyser dette;

1) Opplevd tilstedeværelse foregår på et annet nivå enn det ontologiske «faktum» at vi finnes i verden som kropper, underlagt tyngdekraft og med beina trygt plantet på jorda.

2) Oppdagelse eller rettere erkjennelse av forrige fenomen krever refleksiv distanse og «utenfra»-perspektiv på seg selv.

I «lykketreningen» blir personene coachet til å bli mer vant til å «gå tilbake» til øyeblikket – noe de samtidig allerede alltid er i – men samtidig har blitt vanemessig sosialisert til å se «bort fra». «Selvmerking» som filosofen Dan Zahavi kaller det, er både en helt avgjørende følelse for å eksistere – samtidig kan følelsen overses. Hva jeg føler, kjenner og erfarer i øyeblikket, kan overses, som relevant og betydningsfull erfaring. At selvmerking via egen kroppslige erfaring ikke blir ansett som et kunnskapsobjekt, handler også om at vi selv er det subjektet, som må gjøre oss selv til et objekt for refleksjon. Her ligger den spennende dobbelhet ved at mennesket for seg selv og andre er både et subjekt og et objekt i et gjensidig avhengig forhold.  Det er enklere å reflektere over et objekt utenfor oss selv; en tekst, et bilde etc, enn når vi selv både skal være i nuet –  reflektere over betydningen dette nuet har – får så igjen å glemme det for “å leve i nuet”.

Slike grunnleggende paradokser “ligger på lur” og gir grobunn for det tilsynelatende store marked for livsstilscoaching. Endelig er det kunnskap om meg selv som er i sentrum.  Problemet slik jeg ser det er; hvorfor innkluderes ikke kunnskap om selve paradokset i læring om oss selv. Hvorfor skal lykkes måles i tall? Hvorfor gjøre paradokset entydig?

Pema Chödrön skriver: “  Just pausing for two to three breaths is a perfect way to stay present. This is a good use of our life. Indeed, it is an excellent, joyful use of our life. Instead of getting better and better at avoiding, we can learn to accept the present moment as if we had invited it, and work with it instead of against it, making it our ally rather than our enemy”. En slik “enkel oppskrift” er tilgjengelig i og med at vi alle er pustende kropper, som har det som trengs « i oss». Vi har det best nå vi er distanseløst tilstede, i møter med andre, i lek eller arbeid. Når livets flyt stopper opp, trengs  midlertid distanse – slik at vi kan «se» hva vi holder på med, og gripe inn/ta grep. Livsstilscoachene opererer i dette feltet – men forteller ikke at vi har «det i oss» – vi kan når som helst kjenne pusten, lytte og føle. Distanse og nærvær klarer seg ikke uten hverandre – fenomenene blir det de er og føles som via hverandre. NRK – programmet Oppdrag Lykke unndrar sine seere dette grunnleggende poeng.