Fordi jeg er stolt av kroppen min….

Skrevet av Gro Rugseth

…sa fotballfrua Caroline. Hun begrunnet sitt siste selfie på instagram: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10140942. Et helfigurs selfie, of course! Et bilde av sitt eget speilbilde, i dagens outfit. Riktignok et ganske begrenset antrekk denne gang. Bare to små tøystykker. På den fjerde dagen etter barnets fødsel var frua strippet for det meste, bortsett fra blondetruser og sprengfull bh.

Jeg er ganske gammel og ganske omsorgsfull. Da jeg så instaen tenkte jeg; stakkars lille skinnmagre Caroline, på jobb allerede, bare fire dager etter fødselen! Ganske hardt liv, ganske tøffe tak. Godt at hun slipper å gå ut av huset i det minste, godt at jobben er hjemme og hjemme er jobben og at hun har kroppen sin tilgjengelig hele tiden. For det er jo kroppen som er jobben. En ganske stor jobb, selv om kroppen er veldig liten.

En trøst må det være at så mange hadde ventet på at hun skulle begynne å jobbe igjen. Da hun endelig dukket opp, etter å ha hatt det vi andre kaller en ”to-dagers”, var de fortsatt der, alle følgerne hennes. De var logget på og ventet i kommentarfeltene, både de som elsker frua og de som elsker å hate henne. De ventet på nytt fra den fødende og om den nyfødte og da hun endelig dukket opp fikk de sin adventsbonus. De fikk igjen for å vente og de fikk det de hadde ventet på. De fikk hele Caroline, med mye hud og nesten enda mer hår. Hun er ikke fotballfrue for ingenting. Hun vet å gjøre jobben til en fest, sette den ene stiletten i passende kryss foran den andre og gi alt. Hver gang.

Fotballbabyen tok det visstnok fint at mamma måtte jobbe, hun sov i en sponset hengekrybbe i den hvitmalte stuen, rett ved sofaen med pynteputer fra Hennes & Mauritz. Mammas antrekk på jobb var fra et kjempesnilt firma som hadde sendt fem undertøysett hjem til henne før fødselen. Rundt håndleddet hadde mor og barn matchende armbånd, fødselsgaver fra et annet kjempe-kjempesnilt firma som har sååååå mye fint på nettsidene sine. Snart skulle de gå tur og fotballfrue skulle trille fotballbabyen sin i Emmaljungavogn.En veldig, veldig bra vogn.

Caroline ga alle som ville ha, et glimt av kroppen sin og syntes at alle andre mødre skulle gjøre det samme. Skikkelig giverglede som driver den dama. Tilbake fikk hun bilder av minst hundre slappe, sinte mageskinn, men frua er like blid. Det ble jo en god dag på jobben; en post ga likes og likes gir lønn. Fotballfrua føler seg tom, jeg derimot er ganske gammel, og ganske tankefull. Sånn går nu dagan.

Når kroppen blir salgsobjekt

Av Gunn Engelsrud

Professor Gunn Engelsrud
Professor Gunn Engelsrud

Slik brenner du fettet best, Hollywood-kropp på 30 min, Flat mage før ferien! Du har sett oppslagene. Gjerne flankert avKroppsfiksering og lavt selvbilde rammer ungdom. Kanskje blar du bare videre, eller kanskje du spør deg selv: Hvorfor er slike oppslag gjengangere i dagens medier?

Jeg vil belyse spørsmålet ved å trekke inn noen tanker om hvordan kroppen blir forstått som et objekt. Hva det kan bety for at oppslag om hva du kan gjøre for å «forme dette objektet» brukes i salgsøyemed?

Hvorfor selger oppslag om kroppen?
I den europeiske ide- og kulturhistorie er det lange tradisjoner for å betrakte kroppen som et objekt. Som objekt får kroppen status som atskilt fra meg som subjekt. Kroppen blir objektet som jeg kan bestemme over. Den blir det jeg ser i speilet: utseende, form og ytterside, et objekt for egen og andres oppmerksomhet.

Konsekvensen blir at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, slik komikeren og skribenten Christine Koht erfarte. Hun trente og endret kroppen i tråd med idealene, og ble fremmed for seg selv. Hun ble mer opptatt av at kroppen skulle ligne på normer som antas å gjelde enn å føle seg som seg selv. «Hjelpen» hun fikk av ulike treningsregimer var skadelig for hennes følelse av seg selv. Hva forteller Kohts erfaringer om kroppen mer grunnleggende sett?

Kroppen forstått som et subjekt i verden
Grunnleggende sett er kroppens følelser og sanser det vi er utrustet med for å føle oss hjemme i oss selv og i verden. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Konfrontert med et bilde av min hånd eller fot sammen med andre hender og føtter skaper ikke alltid gjenkjennelig. Vi klarer ikke skille ut vår egen hånd eller fot fra andres. Derimot kjenner jeg den egne kroppen innenfra og i samhandling med andre. Hjertet som banker i brystet, vekten av oss selv mot underlaget, pusten som gir liv i kroppen, nærværet eller fraværet av andre mennesker, stemningen i rommet, og velbehag eller ulyst osv. Med andre ord er vi erfarende kroppssubjekter i verden.

Kroppen er oss
Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på». Oppslagene forteller oss ikke at en slik forståelse kan gå kraftig på bekostning av vår selvforståelse, noe Christine Koht med all tydelighet forteller om (senest i A-magasinet 12. oktober).

Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes. Vi kan lese filosofen til Maurice Merleau-Ponty, nyere nevrovitenskap som Antonio Damasio og en rekke andre perspektiver i dag. En omfattende litteratur tydeliggjør kroppens subjektivitet og følelse som et startpunkt for handling og innsikt om en selv, andre og verden. Litteraturen på feltet støtter opp under at vi heller enn å forstå kroppen som objektet for trening, kan vi forstå kroppen som subjektet som utøver trening. Ved å ta utgangspunkt i subjektet kan vi begynne å åpne for spørsmålene; hva erfarte du, hva kjente du i kroppen, hva tenker du om det du erfarer, hva kan du bruke det du erfarer til?

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør erstattes altså med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Jeg venter på et oppslag som lyder: Se deg selv som et kroppssubjekt og lev som det!