Visuelle og urealistiske standarder for utseende – men hvilket utseende?

Gunn Engelsrud

«Må man egentlig lide for skjønnheten?» spør Sarah Zahid i Morgenbladet 12-20 jan. Hun lurer på hvordan fremtidens mennesker vil tenke på oss og vår tid, hva angår det kommersielle markedet for kroppsmodifisering, og de stadige utstilte bildene av «skjønnhet» som modifiserte kropper synes å utgjøre.  I dag tar vi avstand fra kinesisk fotbinding og fjerning av ribbein, men har fått andre idealer for kroppens (og særlig kvinners) utseende, skriver Zahid. Morgenbladet velger å reprodusere en overskrift som fanger leseren inn et svært salgbart tema. I mange tiår har tematikker om kroppen, kroppspress, skjønnhetstyranni, kroppsskam og markedsverdi hatt en magnetisk dragning på media. Men like mye som Zahid peker på at den kommersielle skjønnhetsindustrien har kroppens ytterside som sitt objekt, oversvømmes vi av oppslag om at «skjønnhet kommer innenfra», og at «ekte skjønnhet ikke kan kjøpes». Kjendiser og velmenende fagpersoner har til stadighet oppfordret til ulike aksjoner for å bekjempe kroppspress (som det heter seg), eksempelvis ved å oppfordre til å henge opp gule lapper med setninger som «vær stolt av deg selv», «du er flott» etc. Instagrampoeten Trygve Skaug har lært oss å se hverandres «indre» som den varige og sanne verdi. Så; hvilken skjønnhet og hvilken kropp snakkes det om? Den «ytre» eller «indre» skjønnheten?  Ved å sette premisset om ytre og indre skjønnhet opp mot hverandre skapes en uendelig debatt som ikke fører til annet enn å bekrefte at skjønnhetstyranni og kroppsskam finnes og må bekjempes. Uendelige og salgbare debatter gagner kun media, men utgjør ingen forskjell i forståelse – derimot forsterker og opprettholder de to sidene hverandre.

Reproduksjon av forståelser av at media «påvirker» direkte 

En gjenganger i forståelsene som presenteres er at ungdom, og voksne for den del, «påvirkes» av medier. Mediene og bildene borer seg angivelig inn i kroppen og mennesker fremstilles som om de ikke kunne tenke selv eller ble oppfattet som fortolkende vesener (eller skulle kunne stimuleres til å bruke denne vesentlige siden ved seg). Men det er ikke kun skjønnhetsindustrien som «påvirker» – det ønsker også motstanderne av «utseendefokus” og “kroppsskam». I kjølvannet av skjønnhetsindustriens utseendefokus reiser motstandere seg og peker på at det å stille ut kroppens utseende i visuelle format også kan medføre kroppsskam, depresjon, selvhat og det «å ikke like kroppen sin». For noen år siden kledde kjendiskvinner seg nakne som en motvekt til kroppspress, og uttrykte at de «elsket kroppen sin». I gjentagende debatter hos Fredrik Solvang i debatten på NRK TV og i andre medier diskuterer bloggere og skjønnhetsindustrien med hverandre hvem som er verst til å opprettholde ideene om kroppen og utseende som utstillingsobjekt og varemerke for skjønnhetsprodukter og implantater etc. Premisset for debattene er det samme – kroppspresset og utseendefokus er skadelig, og «noen» må ta ansvar. Premisset er fortsatt at det er noe fælt «der ute» som kan «påvirkes»

Ministre til kamp mot kroppspress. 

I 2018 ville daværende likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) og folkehelseminister Åse Michaelsen (Frp) ha retningslinjer som skulle kan motvirke kroppspresset. Helleland og Michaelsen ville ha annonsører, bloggere og influencere (påvirkere), bransjeorganisasjoner, offentlige myndigheter, politikere, ungdom og enkeltpersoner med engasjement for nå måtte samfunnet «ta oppgjør» med temaet. Møtet var høyt profilert i media, til og med Dagsrevyen var på besøk. På fellesarenaen skulle det skapes dialog mellom ministrene og bransjen, slik at de kunne finne «gode løsninger» for å styrke ungdommers trygghet og selvtillit». Ministerne var opptatt av samarbeid og at vi sammen skulle gjøre noe med kroppspresset og de uheldige sider ved bransjen, en dugnad sto da også for døren. «Gode løsninger» er noe vi er sammen om skrev de og ville ha «bransjen» med seg i arbeidet. Flere bloggere ønsket ikke å «bli kalt inn på teppet», de levde da som nå av å selge håp, drømmer og skjønnhet på sin måte. 1 – 0 til skjønnhetsindustri og marked.

Å lære å tenke om oss selv som kroppslige erfarende vesener?

Ved å forlate dikotomien om det ytre og indre kan vi oppdage noe nytt; lese filosofi, litteratur og historie og få øye på at det finnes en verden utenfor selvbeskuelsen. Det finnes svært mye innsikt blant ungdom om at kroppen er langt mer enn «utseende og prestasjon». Å motvirke kroppspress har ikke fungert etter Helleland & Michaelsens forsøk; kroppspress og kroppsskam er ikke størrelser «der ute» og heller ikke «inne i hver og en». Forholdet til kroppen er bevegelig og i forandring. Det finnes et omfattende tilfang av litteratur og bred kunnskap om kroppslig erfaring, kroppslig tenking og kroppslig læring som danner et annet premiss i debatten om vår tids kroppspress. Kroppen er vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler som ressurser i livet, kan guide oss videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er; kroppen og emosjonene, våre erfaringer og samhandling er kunnskapskilder, verken indre eller ytre, men vår menneskelige eksistens som vi lever og deler. 

Alle bør gremmes når kropp er tema i norsk offentlig debatt.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Marta Breens blogg om «nyord» om kroppen og kroppsdeler har fått stor oppmerksomhet, sist i gårsdagens «debatt» i NRK 1. Språklige nyord formelig «kastes etter kroppene våre». Plastiske kirurger hevder å «hjelpe kvinner med selvtillit», mens Anne Kari Bratten gremmer seg over å måtte diskutere “noe så ubetydelig som kropp”. Det er fulltids jobb og likelønn som er hovedproblemet for kvinner. I følge Marta Breen har vi «tapt unge jenter til speilet» – her brukes tiden. Mødrene må, i følge debattantene, ta en god del av ansvaret for kontinuerlig å utstede utseendefiksete spørsmål som « ser jeg tykk ut i denne kjolen»? etc. En rådvill Erik Vold spør; hvem har skylda? Mediene, skjønnhetsindustrien, motebloggerne, kvinnene selv? Noen må «ta ansvaret». Hva er galt med kvinner siden de ikke kan motstå presset? De kan jo bare la være å bry seg om så vel språket om kroppen og bildene av kroppene. Dagrun Eriksen fra Kristelig Folkeparti taler opprørt om at kroppspresset må stoppes og at vi (det store vi?) må slutte å skape usunne idealer, særlig overfor unge jenter – og guttene kommer etter – det er «ingen» som slipper unna kroppspresset. «Ingen» forteller at bildene i ukebladene er retusjert og det tilbys flere redigeringsprogram for å omskape seg til en visuelt sett best mulig utgave av seg selv. En ting «vi» i det minste kan gjøre er å opplyse om at bildene er retusjert. Bortsett fra Astrid Gunnestad, som tror at dette skjønner alle allerede.

Mens debatten og engasjementet bølger fram og tilbake lurer jeg på – Hvilken kropp er det som debatteres? Hva er den faglige konteksten for debatten? Jo – alle debattantene snakker innenfor en forståelse av kroppen som et objekt og ytterside (likt for alle). Kroppen er en gitt størrelse som ord kastes på, som skal innfri normer for utseende, pyntes, være naturlig – alt innenfor forståelser der eksperter – enten de forteller «du er normal – og jeg har sett mange» (Johanne Sundby) eller «gi blaffen og ha selvtillit» (blogger). Samlet sett har vi å gjøre med en av vår tids største misforståelser, og et gjengangertema i norsk debatt. Det er nærmest et totalt fravær av offentlige stemmer med en annen begrepsbruk. Et unntak i senere tid er kunstneren Sverre Koren Bjertnes som i programmet «Nasjonalgalleriet» på NRK 2 mandag 17 februar utrykte at det var vesentlig i hans kunst å bygge på det faktum at det finnes et «erfarende subjekt» – og at han selv og hans (kroppslige) erfaring inngår i – og utgår fra dette subjektets verden og erfaring.

Det finnes et vell av litteratur og kunnskap som kan gi tilfang til å forstå kroppen som subjekt, som avhengig av å finne eget ståsted – les – egen opplevde tyngde i kroppen, følelsen av jordforbindelse, en følelse av – og for seg selv som et levende og kontaktformidlende vesen, som er i besittelse av kinestetisk fornemmelse og «awareness» i og for seg selv, andre og verden. Uten at en slik erfaring blir støttet opp, tatt vare på, oppvurdert, får rom for å kjenne etter, at noen ser og etterspør kroppens erfaring i all sin variasjon; blir alle «lett bytte» for kommersielle aktører som selger seg inn i markedet for at, slik Finn Skårderud så treffende skriver: kroppen skal frelses – «kroppen er blitt den nye sjelen». Når pengene i kisten klinger, og «misnøyen» er midlertidig endret – er det bare å begynne påny. Det er nok «å ta av»

Hva kan gjøres for at ungdom ikke skal «tapes til speilet», for å sitere Marta Breens spørsmål i gårsdagens debatt.

Ved Norges Idrettshøgskole gav kollega Gro Rugseth og jeg våre masterstudenter «kropp» som tema på metodekurs i kvalitativ metode. Her fikk vi høre at et ord som «sommerkroppen» var vanlig blant studentene, og at det hadde erstattet «bikinikroppen» – et ord som tidligere var mye brukt og som var rettet mot jenter. Siden både gutter og jenter var opptatt av å ha «en fin kropp» hadde ordet «sommerkroppen» overtatt – nå var det imidlertid også slik at «sommerkroppen» var blitt til «helårskroppen» – da det gjaldt «å se trent og bra ut» hele året. Ved å få fram ulike ord, forståelser og erfaringer uten å vurdere disse på noen måte, fikk studentene anledning til å arbeide faglig med tema kropp. De laget problemstillinger « hvordan forstår NIH – studenter kroppen»? ”Hva betyr treneres forståelse av kroppen» etc. De intervjuet hverandre, observerte trening og personers kroppslige uttrykk og handlinger, hentet stoff fra flere teorier, undersøkte språkbruk om kroppen, kulturelle forestillinger, kroppslige praksiser, bilder, filmer. Ved å arbeide med temaet åpent, undersøkende og kritisk tilegnet de seg en faglig måte å problematisere hva kropp kan være, for hvem, på hvilken måte og med hvilken hensikt etc. Fra å tenke normativt; riktig – galt, pent – stygt, tynn – tykk, feil – bra, skapte studentene ny innsikt i å tenke både mer erfaringsnært og analytisk om tema kropp. Dette mangler i norsk offentlighet. Så, neste gang NRK – inviter en masterstudent fra Norges Idrettshøgskole inn i debatten. De kan både snakke, skrive og debattere om temaet kropp på en måte som savnes i dag. Hurra for våre studenter.