Har du tid til noen kjappe kommentarer om kroppspress?

Skrevet av Gunn Engelsrud

Overskriftens spørsmål har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress som jenter? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger? Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset» Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. jeg tar igjen opp noen sider ved hvordan dette fenomenet brer seg i språk og interesser.

Kroppspresset er avtalt på “høyeste hold”.

Når noen synes “noe er forferdelig”, så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari Rysst og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rapporten har følgende konklusjon:

Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLD’s bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et uttrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende, skjer og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet til å starte med sine tiltak. Her er det mange “forbilder”, eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing. Det starter det ofte med ytterligere kartlegginger av “utbredelse” deretter intervensjonsfaser og dokumentasjon av effekten.

Livet skal ikke “mestres”

At livet ikke er «noe som skal mestres”, eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i Skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- Likestilling og Inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11, 12 og 13 åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11, 12 og 13 åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning, skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av de som hver dag møtes i arbeidet med andre mennesker – som opplever det de gjør som kvalitet.

Stakkars elever
Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvanderlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andre. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og uttrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.
Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».

Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun “skulle ha trent”. Men hva opplever hun når hun gjør det? “Jeg synes det er drit kjedelig” sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert “investering” som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Vilkår for forståelse – språket om kroppen på 8. mars 2015

Skrevet av Gunn Engelsrud

«Dagens kropp» omtales og avbildes på måter, som feminister har anledning til å ta oppgjør med. Også på 8. mars brukes uttrykk som « Med kroppen som slagmark» (Aftenposten 8. mars). To temaer er medienes favoritter; utseende (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra kjendiser) og prestasjon (fortrinnsvis forbeholdt uttalelser fra idrettskjendiser). Her tar jeg opp noen sider ved en masse(re)produserte feilaktig forståelse om at vi alle står overfor kroppen som et objekt for forbedring. Her to eksempler;
«Jeg tenker fryktelig lite på utseendet»- slik siteres (den tidligere) modellen Anette Stai i avisen Dagbladet 3. februar i år. I neste setning kommer innrømmelsen – «Anette Stai innrømmer at hun har fikset på utseendet». Hvorfor ta dette frem 8. mars? Hensikten er å reflektere over dobbeltkommunikasjonen, og gjøre den refleksiv og synlig. Å tenke «fryktelig lite på utseende» kan gi legitimitet for personer som «lever» av sitt utseende. En effekt av å «ha fikset» på utseende medvirker også til å at personer ser “pene” ut på bilder. Interesse for/ikke interesse for utseende kan gjøres på mange måter; for eksempel ved å ta bort rynker, ikke være opptatt av kropp og vekt, men trene hver dag/ halvannen time med bikkja; ha nulltoleranse for sukker,– men drikke vin; riktignok som utskeielse osv. Anette Stais og andre kjendisers dobbeltkommunikasjon er forståelig; de betjener seg av diskurser de (vi) lever. Det typiske er imidlertid at slike dobbeltheter ikke leder journalister til å stille kritiske spørsmål eller tematisere utfordringer, som kunne synliggjort gapet og tvetydigheten det snakkes innenfor.

Gode intensjoner til tross – å avbilde seg naken for å slå et slag for aksept av kropper, er, slik journalisten Mímir Kristjánsson skrev for en tid tilbake; det å kle seg naken for å bekjempe kroppsfiksering er som å skåle for avholdsbevegelsen! Poenget jeg vil fram til er; mangel på språk (et metaspråk) for å artikulere gapet eller tvetydighetene mellom ordbruk og bilder. Verken kvinner, som slipper til i mediene, eller journalisten tematiserer forhandlingene (de fleste) kvinner holder på: på den ene siden fremstille seg ved å utale at de ikke er opptatt av utseende (i forståelsen være selvopptatt) og samtidig (av)bildes kropp og utseende som visuelle objekter. Et kontrasternde budskap uttrykkes. En utematisert tvetydig måte å snakke om kropp og utseende på og samtidig bruke bilder, som nettopp viser at utseende er viktig, opprettholder at kroppen blir forstått som et objekt for selvidentifisering.

Som en oppfølging; nylig ble «ny» britisk forskning presentert i den danske avisen Informasjon under overskriften «Negativt kropsbillede begrænser unge kvinder i alt hvad de gør». Opptatthet av utseende og negativt kroppsbilde blir her fremhevet som en sterk assosiasjon. Kropper blir begrensende for kvinner i alt de gjør! At kroppsbilde er begrep har overlevd i forskning er imidlertid, slik jeg ser det, et større mysterium enn resultatene som produseres. Ved å stille spørsmål om hvordan personer liker/ikke liker sine kroppsdeler, får forskere svar som et ekko av sine spørsmål. Påstandene er bastante og føyer seg inn i de medieskapte forestillinger fra forrige avsnitt fungerer til å begrense/lukke vår forståelse.

Hvorvidt dagens «kroppsfokus» angår deg eller ikke, så er det fullt ut et eksistensielt vilkår at sosiale medier med sine visuelle bilder og vårt eget liv og kropp ikke kan tilsvare hverandre. Selv om det kan være riktig at opptatthet av kropp og utseende øker med velstand og kjøpekraft, så utgjør gapet mellom de sosiale forestillinger og den erfarte kropp et viktig, men ofte uutnyttet rom for refleksjon og tolkning.

Tillit til eksistensielle vilkår.

Hva et menneske og dets vilkår er, har vært og er, et pågående tema i mange fag. Jeg vil trekke fram idehistorikeren og danseren Helena Dahlbergs (2013) arbeid. Helena diskuterer i sin avhandling at flere humanistiske tradisjoner leter «utenfor» kroppen etter det menneskelige. I oppmerksomheten mot vekten av- og pusten i kroppen finnes imidlertid både erfaringen av øyeblikket og bevegelsen videre i/mot verden. En lang og kronglete tradisjon i europeisk idehistorie gir kroppen imidlertid kroppen status som enten ond/syndig (fordervet moral ved sin lyst og uberegnelighet), uviktig (det er sjelen som teller), dårlig/underlegen (kroppen har ikke noe med intellektuell kunnskap å gjøre). Slike uklare betingelser manifesterer seg inn dagens forvirrede ordbruk om- og bilder av kropper. Dahlbergs fortjeneste er imidlertid at hun bygger på filosofens Maurice Merleau-Pontys positive tvetydighet og lar denne skinne som en språklig juvel.

For det første; kroppen er både kjent for meg/oss og ukjent. «Jeg» har begrenset innsikt i «meg». Jeg kan si; jeg har vondt i magen, men ikke «jeg slår hjertet»- mao – hjertet er ikke min eiendom, like lite som kroppen er det. Kroppen er et livsvilkår, hvor aktive og passive handlinger møtes – vi er utlevert til å høre til i verden, ubehjelpelige, blottstilte, sårbare, erfarende og åpne. Et kjent eksempel fra Merleau-Pontys Ponty er den daglige erfaring av den ene hånden, som berører den andre; et eksempel på et filosofisk vesentlig poeng – en kropp som rører ved seg selv, hendene er atskilte og forskjellige, men hører til samme helhet. Kroppen er både subjektet som berører og objektet som blir berørt. Disse posisjoner er i dynamisk bevegelse og er det som fremheves av Helena er muligheten til «uppstannande» og at det velkjente i meg, og det ukjente og fremmede aldri møtes helt, men kan merkes og tas inn – det kan oppleves nytt, igjen og igjen. Uten en adekvat forståelse å møte en slik positiv tvetydighet med, kan det at vi er i bevegelse og ikke statiske objekter, skape angst og forvirring. Herav – ta et bilde – og skap kroppen som visuelt objekt.

Som kontrast til avbildning og den utematiserte tvetydighet, blir tvetydigheten hos Merleau-Ponty et livsvilkår som ikke kan overvinnes, men som kan undersøkes, lekes med, oppdages, slappes av med, gledes over, gi plass til og ikke minst omtale språklig. Merk at tvetydighet kan omtales som betingelse, men ikke defineres begrepsmessig en gang for alle.

Kropp og politikk på kvinnedagen

Det finnes altså et aktuelt politisk tema i den økende visualisering og problematisering av kroppen som både medier og forskning om kroppsbilde, utrykker. Det å bli fremmedgjort i språk og handling og se seg som offer for kapitalistiske markedsføring av retusjerte og seksualiserte kvinnekropper får et refleksjonsrom hos Merleau-Ponty. Riktignok var han ikke feminist og skriver ikke innenfor et kjønnsperspektiv. Like fullt er det viktig å minne om at Merleau-Ponty lar oss bo i kjødelige opplevelsen av oss selv i verden. Det er et ontologisk forhold som ikke er direkte knyttet til verken til kapitalistiske fremmedgjøring eller at det er spesifikt menneskelig. Det er et vilkår og alltid i bevegesle så lenge det puster i oss.

Referanser.
Helena Dalberg.(2013).Vad är kött?: kroppen och människan i Merleau-Pontys filosofi. Glänta Produktion

http://www.information.dk/521259

http://www.kjendis.no/2015/02/03/kjendis/aller/anette_stai/modell/mote/37507575/
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Selvkritikken-har-erstattet-samfunnskritikken-7926872.html