Stikkordarkiv: Språk

Barnet som et kroppslig vesen – et fraværende tema i debatten om barneomsorg

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et felles utgangspunkt for mennesket er at vi er kroppslige og sanselige. Dette er et tema som må undersøkes og vektlegges i debatten om barneomsorg. Barn har behov for kroppslig kontakt og varme, det å bli samlet, pakket inn og omsluttet av andres tillitsfulle og myke kropper, med sine lukter og smaker. Tid og interesse, det å være tilstede for barnet her og nå, lytte, kjenne etter, kunne hvile i relasjonen til barnet er temaer som er sentrale i starten på livet. Den som er opptatt av kontakt, gjennom berøring og stemme vil umiddelbart få kontakt med det lille barnet (som jo allerede i fosterlivet kan sanse og merke deles av sine omgivelser, eksempelvis stemme og rytme). At kroppskontakt gjennom berøring, pust og hjerteslag, rytme er viktig er grunnleggende og gammel kunnskap, for øvrig nyoppdaget i omsorgen for premature barn. Samtidig med behovet for omsluttende og tett omsorg, søker barnet seg mot omgivelsene, som det former og formes av. Individualitet og variasjon i uttrykk, erfaringer og samspill med omgivelsene, blir synlig allerede i første leveuke. Når det gjelder tidspunkter for når barn lærer seg å gå varierer mellom 9-18 måneder. Utviklingen er dynamisk og ikke lineær. Når det vises til forskning om at «tilknytning til far skjer allerede i barnets tredje måned» (KlassekampenK 7 okt), så kan dette være tilfelle for noen, mens det for andre, både fedre og søsken kan skje langt tidligere.

Kroppslig erfaringer verdsettes ulikt i omsorgen for barn og kan risikere å tape mot mer rasjonelle forklaringer på barnets behov; noen vil si at barnet har behov for å sitte i stoler, lenge før barnet selv kan sette seg opp, at det har behov for smokk, gåstol og andre hjelpemidler. Barns behov for bevegelsesutforskning kan støte mot voksnes behov for at barnet sitter i ro. Dessverre finnes det lite forskningsbasert kunnskap om hvordan barnets kroppslige utforskning blir ivaretatt den første tiden, og hva voksne vet og tenker om hva barnet har behov for. Mye utstyr er produserte for å gjøre livet «enklere» for voksne. Barnet kan transporteres mellom bilsete, stol, vogn og seng. Det mangler kunnskap om forholdet mellom omsorg og utstyrsbruk 1-2 leveår, og det er heller ikke tema i den store MorBarn undersøkelsen (MoBa) som Folkehelseinstituttet arbeider med. Fysioterapeuter i kommunene får henvist flere barn med sen motoriske utvikling, (selv om det også her mangler systematisk forskning), og mange bekymrer seg over at barn tilbringer for mye tid i «stress-less» posisjoner. Fysioterapeuter spør seg om sitting normaliseres, og om det tidlig skjer en kroppslig disiplinering.

Barna er eksperter og læremestere

Betydningen av hvordan barn møtes i sitt førspråklige liv hører med i debatten om barneomsorg. Det er viktig å huske på at barnet ikke må ha lært seg et verbalspråk før det selv merker sine omgivelser og responderer på dem. Barn signaliserer med all tydelighet hva de er bekvemme med, de snur seg vekk fra situasjoner som er for intense. Det er som kropper i bevegelse at barn orienterer seg, tar initiativ og har kontakt med andre og omgivelsene. Dette er barnets språk, et like sterkt og viktig språk som det verbale språket – ved å være i møtet med barnets kropp finner vi ut hva kontakten betyr, mye mer enn ved å tilby masse utstyr som vi tror at barnet trenger. Tematikken hører med i diskusjonen om omsorg for barn og hvilke kvaliteter omsorgen skal inneholde. Barnes egen kroppslige utforskning og interesse kan lett komme i bakgrunn, og den faglige «kampen» føres på annen arena enn der omsorgen utøves. Det trengs mer kunnskap om de kvalitative sidene ved hva som skal regnes som god omsorg for barn, inkludert kunnskap om betydningen barnets subjektive kroppslige utforskning har for utvikling av språk og sosiale ferdigheter.

Instruktivt språk på tomgang. Hva betyr det å sette en intensjon for trening, yoga og bevegelsespraksiser.

Skrevet av Gunn Engelsrud

Det er nytt år og mange skal sette intensjon og mål for sin trening, enten det handler om yoga eller andre former for praksiser. Jeg har sjelden fått noen ut av å sette en intensjon, som en isolert eller tenkt handling og har derfor, nå ved starten av året, blitt inspirert til å dele en annen forståelse, basert på en forståelse av intensjoner som kroppslige prosesser innbakt i verden.

Wishful thinking mantras

En annen inspirasjon til å skrive om temaet er et innlegg Jeff Brow (1) skrev på FB. Han skriver om visse måter å bruke språk på innen det han benevner som the New Age Movement. Hans poeng er hvordan deltagere i New Age Movemnet (2) møtes med et forenklet og feilaktig språk om seg selv og hva de skal oppnå. De møtes med han kaller wishful thinking mantras. Jeg fikk assosiasjoner til egne erfaringer fra instruktive praksiser i yoga og meditasjon, der folk eksempelvis instrueres i å inkludere tilgivelse, takknemlighet og kjærlighet i sin praksis, uavhengig av deres liv eller situasjon er kontekstualisert nærmere der og da. Jeg har ikke noe imot å arbeide refleksivt med egne erfaringer, men vil gjerne selv definere tematikken, tid, forståelsesramme og sted. Det kan det bli lite rom for (3), og det er akkurat disse sider ved språkbruk i og om bevegelsespraksiser Jeff Brow tar opp. Han viser til statements som han hevder bidar til; the perpetual denial of common sense realities with fantastical perspectives. Brow skriver at det er svært alvorlig å fortelle folk at; Everything is an illusion, There are no victims, Anger is a sub-standard emotion, All judgments are bad, You chose your every experience and circumstance, Your personal identifications are inherently false, Just ask the universe for what you want…, Everything you see and feel is a reflection of you, There is no one to blame, The ego is the enemy, etc. Språkbruken er gjenkjennbar og har tendens til å vandre fra den ene til den andre. Utallige ganger har jeg vært vitne til tilsvarende; ikke tenk, tanker er kun illusjoner, virkeligheten slik du erfarer den er kun et skall, samfunnet fratar deg sannheten, det sosiale livet er fylt med illusjoner, vi må gå bak; bak fasaden, det «egentlige» er et annet sted, og den «fysiske» (4) kroppen er underordnet. Filosofen Platons (5) tanker gjenkjennes; den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av en perfekt virkelighet som finnes i andre dimensjoner. Det som erfares er kun lureri og falsk sansning, slik mange i dag også snakker om at hjernen «lurer» deg til å tro eller føle visse ting. Her innlemmes alle mennesker i et tankesett, som for mange kan være fullstendig fremmed, men som, gitt at en deltar i praksiser som Jeff Brow viser til, like fullt inkluderes i. Hvor kommer disse forståelser fra og hvordan overlever de? Hvorfor defineres ofte mennesket negativt og til å ha problemer?

Å inkludere alle til å ha problemer

Jeg deltok en gang på et maskekurs. Som innledning skulle deltagerne skrive et brev til lærerne om «sitt problem». Jeg kunne ikke komme på noe, siden min interesse var å arbeide kreativt med masker, men for å løse oppgaven fant jeg opp et problem, og skrev om det. Heldigvis spurte kurslederne meg om det stemte, da de synes jeg virker nokså sunn og «vanlig». Jeg fikk bekreftet at jeg kunne delta uten å ha et problem. Hvis jeg imidlertid hadde hatt et problem, ville det vært høyst avgjørende hvordan dette var blitt forstått og håndtert av kurslederne. I eksemplene Jeff Brow bruker, er hans poeng at alle blir inkludert i en forståelse av at alt som skjer dem både er et speil av dem selv og samtidig en illusjon. Det legges opp til en abstrahert verden, rammet inn av en språkbruk, som definerer alle kollektivt og som deltagerne samtidig låses inne i, og som avsondrer fra dem fra den levde virkeligheten, som ifølge språket som brukes er illusorisk. Jeff Brow skriver at å opprettholde slike forståelser gjør at folk miss the opportunity to do the real work to become conscious together. There is no substitute for heart-earned transformation. Han sier altså den hverdagslige og erfarte verden vi lever sammen med andre i samfunnet, har verdi, og det er her mennesker blir klar over seg selv og andre, og kan møtes i «real work». Det er i denne verden at kroppens egne erfaringer kjennes og kan gis plass. Disse erfaringer er ikke atskilt fra verden, men skapes og opptrer i verden, og det kan være fint, ikke illusorisk, stressende og problematisk.

Å holde på en intensjon forutsetter objektkonstans

Tilbake til «å sette intensjoner» for en trening eller bevegelsespraksis, så gir Lisa Folkmarson Käll (6), en klar påminnelse om at i en fenomenologisk tradisjon så vil «intentional acts «konstitueres som en prosess der den sosiale verden så vel som subjektet og relasjonene til andre «are brought into being» (2015 s. 29). Heller enn å være en utenforstående agent som bestemmer seg viljemessig for å sette en intensjon, er subjektet selve det konstituerende ved intensjonen, som ikke er kognijonsbasert, med prosessuell og erfart. Konstitueringen av verden så vel subjektet er relasjonelt med intensjonaliteten og vice versa. Intensjonaliteten utrykkes også i den kroppslige rettethet mot verden og er aldri noe som har opphav i en bevissthet eller mind isolert fra kroppen. Relatert til det å sette en intensjon, vil det ifølge et fenomenologisk perspektiv gi mening å følge seg selv som et kroppslige subjekt gjennom utførelsen av en bevegelsespraksis, og nettopp la det som erfares få være. Dette til forskjell fra å binde seg til noe som er tenkt ut på forhånd og som forutsetter en objektkonstans (gjøre den uttenkte intensjon til et objekt som kan holdes konstant – jfr. «husker du intensjonen? Ikke glem den selv om du befinner deg i utfordrende posisjoner!!). Poenget er å ikke låse seg til abstrakte ideer som stenger erfaringer fra kroppen og verden ute, men å forstå «embodied consciousness» og det kroppslige subjektets væren-i-verden og dets væren-av-verden («being of the world») (2015 s 30). Her er subjektet plassert i en verden hun lever i og kan ha tillit til, en verden som er en del av henne og hun av den. I motsetning til det isolerte subjektet (7), som Jeff Brows er kritisk til, er ikke dette subjektets verden og erfaring kun illusorisk og falsk, men i endring og transformasjon sammen med henne. Hun er et subjekt i en verden som har mening og som hun ikke må stenge ute og fornektes.

Språk på tomgang.

Birgit Nordtug og jeg (8) tar opp en tematikk som gir en relevant kobling tilbake til ordene/frasene som Jeff Brow har identifisert. Artikkelen er en påminnelse om at å ramme inn en praksis, terapi eller undervisningsform i bestemte talemåter må problematiseres. Det kan ikke tas for gitt at generelle begreper og terminologi passer for alle. Dersom eksempelvis en yogainstruktør tyr til et språk og fraser som jeg har vist til, vil det passe for noen, men for andre vil ordene føles som upassende og infantile, og fremmede i ens egen kunnskapskapskultur.

Det å bruke et språk som fanger andre i uriktige og abstrakte forestillinger om intensjoner har vært mitt tema i denne bloggen. Alle begreper er kodet med et innhold og det å problematisere språkbruk i og om bevegelsespraksiser er viktig for å forstå perspektivene en bevegelsespraksis drives fra og gjennom. Jeg liker meg best når de som underviser er «nøytrale» og stoler på at de som deltar gjør seg de erfaringene de gjør, der det legges vekt på et åpent rom å være i, uten at intensjoner og falske ideer om subjektet, bevissthet og verden.

NOTER:
1 Takk til Christina Danielsen som gjorde meg oppmerksom på innlegget.
2 Han sier ikke konkret hvilke praksiser han inkluderer, men jeg valgte å sitere han da jeg selv har hørt tilsvarende begrepsbruk i yoga, meditasjon der jeg har deltatt. Det betyr ikke at det ikke finnes andre varianter, men det lar jeg ligge her. https://www.facebook.com/Soulshaping42/posts/10210320381818942
3 Det betyr ikke at jeg ikke kan la være å følge oppfordringer. Det jeg tar opp her er når det tas for gitt at de som deltar har en problematikk som er felles rundt slike tema.
4 Jeg er kritisk til begrepet «fysisk» kropp. Det er misvisende og indikerer at kroppen ikke lever som opplevd og bevisst.
5 Jeg mener ikke å redusere Platons filosofi til dette, men trekker det fram da «platonske forhold» ser ut til å være holdt i hevd i språkbruken jeg viser til her.
6.LISA FOLKMARSON KÄLL (2015) A Path between Voluntarism and Determinism. Tracing Elements of Phenomenology in Judith Butler’s Account of Performativity. Föreningen Lambda Nordica
7 Empirisk sett kan det være situasjoner som subjektet kan oppleve seg isolert etc, det jeg tar opp her går først og fremst på grunnlagsforståelse.
8 Nordtug, Birgit og Gunn Engelsrud. 2016.” Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse” Tidsskrift for kjønnsforskning 3:151-168.

Når det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord – tanker rundt debatten om «virkelighetslitteratur» og Vigdis Hjort

Skrevet av Gunn Engelsrud

I Vigdis Hjorts nye roman møter vi en hovedperson Bergliot. Det er hovedpersonens kroppslig subjektivitet vi følger gjennom hele boka. Kroppens reaksjoner forteller oss at det er noe usagt og vanskelig i Bergliots liv. Hjort beskriver tydelig kroppens protester i møtet med søsteren og når barndomshjemmets rom er i tankene. Vi får beskrevet blikk som vurderer, følger med, passer på. Bergliot lever, puster, setter relasjoner i bevegelse, skjelver, fryser, er kvalm. Erfaringene gjøres levende i bokas språkbruk. Det er Bergliots reaksjoner og opplevelser som driver handlingen i boka. Gjennom kroppens reaksjoner avdekkes familieforhold som ikke har tålt dagens lys. Vi leser en bok som beskriver det usagte, der det som er sant ikke får finnes og det som oppleves ikke får ord. Om Hjort forteller historien om sitt eget liv eller om det er Bergliot som endelig slipper ordene fri er ikke viktig. Hjort skriver, Bergliot opplever, vi leser og legger til vårt eget liv og våre kroppslige erfaringer, slik formes historien. Den kunne ikke vært skrevet akkurat slik av noen andre enn Hjort. Ingen leser vil heller oppleve boka helt likt. Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har med sitt begrep om «virkelighetslitteratur» skapt en anledning til å diskutere hva «fakta» og «sannhet» er.

Når kroppen kjennes sann, men språket for erfaringer ikke når fram til mennesker som står en nær.

Dette tema kretser boken rundt. Det er et skille mellom å interessere seg for de kroppslige erfaringene og den sannheten kroppen forteller oss om Bergliots liv, og det å lete i boka etter fakta fra virkeligheten. Økland har vært opptatt av å bevise hva som egentlig skjedde i farens begravelse. Hvis så, er det et problem? At en hendelse i virkeligheten kan korrespondere med opplevde fenomener i en roman? Det blir i så fall interessant å spørre; hvem sin opplevelse fra begravelsen? Det har vært ført mange diskusjoner om relevansen av å bruke korrespondanseteorien for å avgjøre om noe sant. Et enkelt eksempel; jeg sier at det går en trikk i gata, og deretter ser jeg trikken komme, jeg har verifisert at det ikke kun et utsagn, men at det har «rot i virkeligheten» som er et utrykk som ofte brukes. Kriteriet om korrespondanse blir mer utfordrende dersom det anvendes på en drøm – du forteller en drøm (det er flere drømmebeskrivelser hos Hjort).De færreste vi si; nei drømmen din er ikke sann fordi den ikke korresponderer med virkeligheten. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved at vi opplever folk og situasjoner og vår egen historie ulikt fra andre.

Vi tolker drømmen, reflekterer og skaper mening, slik romanen også gir leseren anledning til. Språket i romanen skaper en kroppslig virkelighet. En kroppslig erfaring hos hovedpersonen som ikke er hørt, sett og anerkjent; den har blitt uttrykt forsøksvis, men er ubekreftet båret i kroppen. I romanen skapes et rom for at leseren opplever Bergliots kroppslige erfaringer, og forsøkene på å bringe den til taushet. Hjort åpner opp for hvordan kroppen husker og hvordan Bergliots språk om sine erfaringer ikke får finnes. I den familiekonstellasjonen hun er en del av har språket heller en funksjon av å tildekke erfaringer.

Å jakte på «det faste».

Verden skaper oss og vi skaper verden. Det er kontinuerlig. Det finnes ikke som et fast punkt alle kan enes om. Ingen mennesker kan reduseres til måten andre ser dem på. Også de såkalte «levende modellene», som Økland er bekymret for kan se seg selv og bli sett av andre på måter som er langt unna det de måtte kjenne seg gjenkjent i romanen. Jeg oppfatter at det å forsvare de «levende modellene» slik de er synliggjort i litteratur, samtidig er å redusere dem. Livet deres er mye rikere enn det som kommer frem gjennom en annen persons blikk. I Hjorts roman er hun også klar over dette og reflekterer over dette. Alle personene tilskrives en verden som de både skaper og binder seg til. Som lesere kan vi også oppdage egen språkbruk om erfaring og hvilke sannheter om oss selv og andre vi binder oss til.

Godt at vi har Vigdis Hjort

Kroppslig subjektivitet lar seg ikke fange og plassere. Den er alltid i bevegelse, levende, pustende og fullt i stand til å sette i gang diskusjoner. Godt vi har Vigdis Hjort som ikke lar seg selv eller forfatterskapet stoppes av faktasjekk, og andres stemmer om erfaringer hun på litterært vis får til å åpne opp for. Gjennom Bergliots historie får vi anledning til å diskutere vår egen språkbruk og spørre hvilken plass de kroppslige erfaringene får eller har gjort i vårt eget liv.

http://www.aftenposten.no/kultur/Litteraturen-er-pa-villspor-605025b.html

http://www.aftenposten.no/kultur/Tore-Renberg–Vigdis-Hjorth-gar-ikke-for-langt_-men-Knausgard-brot-en-grense-605640b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Prosessen-mot-Vigdis-Hjorth–Erik-Fosnes-Hansen-605759b.html

Negativ – heldigvis!

Gro Rugseth
Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden omtales det som at resultatet er ”negativt”. Et snedig språklig fenomen eller en ganske betydningsfull, logisk brist?

Jeg liker fastlegen min. Hun er på min alder, vi snakker godt sammen. Hun er opptatt av faget sitt og deler gjerne ny kunnskap med meg. Jeg var hos henne her om dagen, rutinesjekk og litt prøvetaking av dette og hint. Alt var tilsynelatende i orden med meg, eller ”prøven var negativ” som det heter i medisinske kretser. Siden har jeg gått og tenkt på akkurat det snedige språklige fenomenet. Jeg har jo hørt det før, men denne gangen la jeg av ukjent grunn merke til at det var sånn det ble sagt, og det har siden dukket opp i tankene med jevne mellomrom. Når medisinske tester og prøver indikerer at alt er i orden, omtales det som at resultatet er ”negativt”. For hvem? Det var jo ikke det jeg kjente på, det var jo ikke negativt for meg. Tvert om, for meg var det jo utelukkende positivt. Jeg har tross alt rundet femti og er jo klar over at en dag vil noe oppstå i min kropp som vil skape alvorlig trøbbel. Kan jeg risikere å oppleve at den dagen prøven viser alvorlig sykdom så sier legen at ”ja, her var det positive funn!”?

Jeg forstår at begrepet ”negativt” viser tilbake til det prøven retter seg mot, å oppdage sykdom. Når sykdomsmistanke ikke bekreftes, innebærer det en negasjon av et hypotetisk spørsmål og omtales som et negativt resultat. Men så kan jeg gjøre meg litt mer vrien igjen og fundere på om ikke denne lille språklige greia er ganske betydningsfull. Betydningsfull for å vise frem et adskillig større fenomen som den medisinske tradisjonen strever med; nemlig det å plassere subjektet, personen, den som eventuell sykdom angår aller mest, i sentrum. Fra mitt pasientperspektiv blir i hvert fall legens talemåte opplevd som en logisk brist. En opplevelse som understrekes ytterligere av at hun må gå veien via en ny forklaring for å nå frem til hva dette betyr for meg. Da henger hun på den lille ekstra setningen; ”ja, altså negativ prøve betyr jo positiv for deg da”. Ja nemlig, så hvorfor gjøre det så komplisert?

Gjør jeg meg skikkelig vanskelig kan situasjonen forstås som at det jeg erfarer ikke prioriteres, at det gjøres til noe sekundært i legebesøket. Det primære er prøvene som tas og resultatet av dem. Men uten meg hadde det ikke vært noen å ta den bestemte prøven av, den er tatt av noe i meg og resultatet viser til noe ved meg. Allikevel, selv om prøvens substans er fra min kropp, tar samtalen om den mellom legen og meg utgangspunkt i noe utenfor kroppen min, prøveresultatet, som om det taler for seg selv og med en selvsagt prioritet. Mitt poeng er ikke at dette skjer som et resultat av at legen ignorerer meg. Jeg har aldri hatt grunn til å tvile på at hun bryr seg og vil mitt beste. I samtalen mellom oss er vi dessuten begge opptatt av prøveresultatet, så vi er til dels sammen om orienteringen bort fra meg som subjekt og over på det prøven kan si noe ”objektivt” om. Mitt poeng er at et tilsynelatende ubetydelig språklig fenomen ikke oppstår ”av seg selv”, men er sammenhengende med noe adskillig større og mer komplisert, nemlig helsefagenes kontinuerlige problem med å kommunisere slik at pasientens erfaringer gis plass i dialogen (Engelsrud 2013). Talemåten om mitt prøveresultat uttrykker et medisinsk-faglig kunnskapssyn hvor en type kunnskap prioriteres fremfor en annen. Den kunnskapen som gis prioritet skyver subjektet til side, setter kunnskap fra subjektet selv på vent. I det små, en ganske ubetydelig sak, i det store dypt problematisk og utgangspunkt for frustrasjon og fremmedgjøring i møtet mellom helsepersonell og pasient.

Mens jeg skriver blir jeg mer klar over hvorfor jeg har blitt gående og tenke på dette i ettertid. Det oppsto nemlig enda en situasjon i løpet av mitt legebesøk som synliggjorde at selv om en konsultasjon på ett plan dreier seg om pasienten, så risikerer dette jeget å glippe ut av syne for legens medisinske perspektiv. Mens jeg gjorde meg klar til å gå snakket vi to videre om stort og smått. Jeg kommenterte sånn helt generelt at mørket var krevende. At byen uten snø gjorde måneden vi var inne i mørkere enn jeg kunne huske fra tidligere. Det var da hun sa det, at jeg kunne få mer ”overskudd av å trene litt”. Jeg vet at sånt skal leger snakke med pasienter om nå til dags. Det forventes av leger at de presenterer et overordnet og 100 % generalisert folkehelsebudskap, som et individuelt tilpasset råd til den enkelte pasient. En krevende øvelse, denne gang levert på medisinsk autopilot. Det min lege ikke vet er at jeg trener jevnlig. Jeg går Birken og løper maraton. Det har aldri falt seg slik at vi har snakket om det. Vi har faktisk aldri før snakket om trening, og når det først skjedde glapp jeg som meg ut av syne igjen.

Det lugga litt mellom oss denne dagen, jeg innrømmer det, men jeg skal ikke gjøre meg mer vanskelig nå. Jeg liker fortsatt legen min. Det er bare det at medisinens perspektiv av og til gjør samtalene våre mer kompliserte enn de trenger å være.
Referanse:
Engelsrud, G. (2013): Kroppen i klinisk kommunikasjon. I Johnsen, K. & Engvold, H.O. Klinisk kommunikasjon i praksis, Oslo: Universitetsforlaget. s. 77-85