Drit i å trene da vel!

Gro Rugseth

Det begynner å bli godt og grundig dokumentert at trening og aktivitet kan være helsebringende, at det kan forebygge og lindre sykdom. Men er det gitt at det er derfor folk trener?

Det kan se ut til at mange eksperter som uttaler seg om trening i mediene tror det er slik det henger sammen. Svært mye stoff om trening presenteres med helsegevinster, som for å vise dem som allerede trener at de er på rett spor og for å overbevise dem som ikke trener at de må se å komme i gang.

Trening kan være fullstendig unyttig
Ekspertene som får frem sammenhenger mellom trening og helse gjør jobben sin. Det er på alle måter bra at vi får tilgang på den kunnskapen de utvikler. Det er imidlertid andre som ikke gjør sin jobb, når det offentlige ordskiftet så totalt domineres av en slik måte å snakke om trening og aktivitet på. Hvor er språket om hvordan det erfares å trene? Hvor er samtalene om slitet og gleden, lysten og ulysten, smerten, fryden, det tunge og lette, seige og slappe, spretne og glatte? Det er rett og slett ikke godt nok at trening og aktivitet utelukkende forstås som nyttig for noe. Det dekker en så uendelig liten del av erfaringene vi gjør i bevegelse. Trening kan vise seg å være fullstendig unyttig, du kan dø mens du leser dette fordi blodåra som forsyner hjernen din sprekker som følge av en svakhet du er født med.

Trening kan være drit kjedelig
Det er ikke slik at trening bare (eller i det hele tatt) er noe vi driver med av bestemte og bevisste grunner. Vi gjør det spontant, hele tiden, av plikt, lyst og nød, med glede og strev, hardt og lett, smart og dumt. Hvor er de ekspertene som interesserer seg for hvorfor folk trener eller lar være? Hvor er de som arbeider med å få frem hva trening, aktivitet og bevegelse betyr for den enkelte? Når jeg intervjuer en dame med sykelig overvekt og vi snakker om trening er hun den første til å si at hun “skulle ha trent”. Men hva opplever hun når hun gjør det? “Jeg synes det er drit kjedelig” sier hun. Da er det grunn til å spisse ører. Her kommer språket om hvordan det kan erfares å trene. Det kan bla være drit kjedelig. Koblingen mellom drit kjedelig og trening gir mer enn 100 000 treff på Google, så hun er ikke alene om å føle det sånn. Skiskytter Emil Hegle Svendsen har også sagt det, så det kommer fra mannlige toppidrettsutøvere så vel som fete, kvinnelige mosjonister.

Trening merkes
Her er min interesse oppi dette: Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe. Det viser at bevegelse gir tilgang til erfaringer og erfaringer er kunnskap. De kan vi lære noe av. Trekk pusten nå, kjenn etter hvor pusten tar deg, inn i brystkassa, opp mot kragebena, ned mot magen. Hulrom og steder du ikke har tenkt på på en stund kanskje og heller ikke merket at er der. Jeg glemmer aldri da jeg på vei i bil til hovedfagseksamen skulle synge med på en sang på radioen. Jeg gjorde meg klar til refrenget, trakk pusten dypt og….begynte å gråte. Så spent, så mye som sto på spill, så fastlåst i min egen pust inntil den dype pusten forløste noe jeg ikke var klar over at lå så til de grader på lur, nede i halsen et sted. Pust er bevegelse og bevegelse gir tilgang til deg selv. Gjennom den tilgangen har du verden, enten den fremstår som kjedelig eller interessant, skummel eller trygg, god eller ond, kaotisk eller strukturert. Skjønner? Strekk armene over hodet nå, mens du puster en gang til. Åpne opp hendene og sprik med fingrene mot taket. Ble du gretten? Glad? Fikk du lyst på mer? Holder det for i dag? Få tak i en venn, en sønn, en kollega og gjør det sammen, med blikkontakt. Hva skjer?

La være da vel!
Nå kan det være at du ikke ønsker en slik tilgang, hverken til deg selv eller til verden omkring deg. At det du merker er motstand, ulyst, ubehag, kjedsomhet. At du ikke vil bruke mer tid på å finne ut om aktiviteten var feil eller om det finnes lyst sammen med ulyst, glede sammen med kjedsomhet. Da vil jeg, fullstendig politisk ukorrekt si: la være da vel! Jeg har vanskelig for å se at det kommer mye godt ut av å true seg til å trene. Finn på noe annet. Brodèr en duk, les en bok, spill i korps, legg kabal, gå en tur,spill teater, legg deg på gulvet og pust. Trening er ingen forpliktelse, selv om noen prøver å fremstille det sånn. Og veien til god helse kan finnes i et rødvinsglass og er belagt med både tilfeldigheter og flaks. Det er ikke slik at trening er en garantert “investering” som du kan hente ut igjen med renter som om det var penger i banken.Livet skjer, uavhengig av om du trener eller ei. Det er en grov forenkling å tro at trening avgjør menneskers livskvalitet og livslengde. Det er bare så lett å glemme det når alle maser om trening og helse og trening og helse og trening og helse.

Kroppspresset – slik det stiger fram!

Skrevet av Gunn Engelsrud

Et populært tema i mediene er kroppspress. Nesten daglig blir dette ordet brukt og en gjenganger er at kroppspress er noe som må «bekjempes», «tones ned» eller “forebygges”. Dagens oppslag i nettsidene til avisen Vårt Lands har valgt overskriften Kroppspresset øker fra uke til uke. Min kollega ved Norges Idrettshøyskole, Jorunn Sundgot-Borgen, blir sitert på at kroppspresset i samfunnet er et folkehelseproblem, når hun uttaler;

Jeg deler bekymringen, men vil imidlertid problematisere at det ikke finnes noen “medisin» mot kroppspress. Før tankene blir foldet ut; Dagens Aftenpost har også tvetydig oppslag om jenter som er elever på idrettslinje nå kan fordype seg i fitness. Jentene som er intervjuet roser opplegget og ikke noe i oppslaget tyder på at de er utsatt for kroppspress. En lærer blir referert om at det «ekstreme kroppsfokuset er uheldig for elevene», mens doktorgradsstipendiat Therese Fostervold Mathiesen ved Norges Idrettshøgskole blir sitert på at dersom lærere har «den riktige kroppsøvingskompetansen» så kan dette være et bra tilbud.

Når kroppspress er til debatt skapes det lett en enighet om at det er uønsket og negativt, slik Jorunn Sundgot-Borgen blir sitert på at «Vi må inn i skolen for der treffer vi alle. Allerede nå må vi sette forebyggende tiltak i system og her utfordrer jeg kunnskapsminister Røe Isaksen til å ta nødvendige grep». Statsråden er nettopp blitt utfordret av andre som vil ha en time fysisk aktivitet i skolen hver dag; her utfordres han i å balansere aktivitet mot kroppspress.

Aktivitet er bra – men kroppspress vil vi ikke vil ha. Hva er hva og hvordan oppstår kroppspress. Her er det mye å finne ut av. Hvem presser hvem? Stiger presset opp i oss, mellom oss, utenfor oss? Ingen er interessert i det, men mange lever tydeligvis både med det og av det. Som en politiker nylig uttrykte i samtale «her er det rødt lys». På spørsmålet om hvor presset kan identifiseres er mediene ofte det opplagte svar. Der finnes mange bilder av “flotte” kropper, her finnes alle de gode rådene. Bilder er symboler og objekter som inngår i verdsettingskulturer, slik blant annet Hill & Azzarito (2012), omtaler som «valued bodies». I stedet for å snakke om et allestedsværende kroppspress, kan det adresseres til vårt eget blikk. Det dømmende blikket som lett kastes på de som ikke innfrir idealer, som blir syke og som gjerne forsetter å ha andres dømmende blikk rettet mot seg, noe som i følge Rysst (2011), medfører at mange er misfornøyd med egen kropp. Misnøye driver mange i retning av trening og aktivitet som har som mål å få en strammere, muskuløs og designet kropp. Kroppen blir en ting å forme, presset står en selv for i «god dialog» med mediene og forbildene.

Konsekvensen blir slik Sundgot-Borgen tar opp at mange ser på kroppen med et prestasjonsfokus, med fare for å redusere livskvalitet og bli fremmed for seg selv. Problemet i dag er at trening og aktivitet nyter høy sosial prestisje, samtidig som skadelig sider kommer fram i oppslagene jeg viser til her. Her ligger det mer grunnleggende problemer, som angår forståelsen av kroppen- det kan ikke gjentas ofte nok. Kroppen er et følende og fornemmende subjekt i verden.

Skal «kroppspresset» forebygges kan det starte med å støtte kroppsøvingslæreres relasjonsarbeid med sine elever. Støtt opp under at elevers verdi får feste i dem som sansende og erfarende subjekter– vær sammen med dem, bruk elevmedvirkning, snakk om opplevelser og ikke la «fysisk aktivitet» i seg selv være målet. Kroppsøvingsfagets formål er blant annet å ruste elever til å ta stilling til kroppsidealer og arbeide kreativt med å danne seg forståelser og innsikter om den (kroppslige) verden de deltar i og selv er med på å skape. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og føle oss tilstede. Assosierer vi først og fremst kroppen med et objekt eller bilde reduseres fornemmelsen av, og kontakten med, oss selv.

Hvordan skapes «kropppress»

Tilbake til medieoppslagene. De spiller på at vi kan være aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt. Som en leirklump vi vil ha «dreis på», som om «kroppspress» er en ting som kan øke eller synke. Kroppspress er noe som gjøres mellom personer, med egen kropps blikk, bevegelsesmåte, henvendelse forteller vi hverandre hva som gjelder. Å endre blikket mot den andre bort fra kroppens form og utseende og «ut i verden» til engasjement for noe der ute – jordskjevofre i Nepal lever ikke med kroppspress. At vi i dag skal «holde på med kroppen» kan kun forstås i lys av samfunnsutvikling, kommersiell spekulasjon og overflod av goder. Mange grupper og enkeltpersoner både i Norge og andre deler av verden er ikke i målgruppene for å holde på med kroppslig selvobjektivering. Våre kropper er utrykkende, sensitive, kontaktskapende og opplevende hele livet igjennom. De er selve utgangspunktet for eksistensen. For å «se» kroppen slik må vi tenke annerledes.

Spørsmålet om hvordan kroppen ser ut som objekt, bør altså erstattes med langt mer grunnleggende spørsmål, hvem er vi som kropper i verden? Hvilken kunnskap har vi om oss selv og andre som opplevende og dynamiske kroppssubjekter? Ved en slik tankegang vil de kulturelt skapte og usunne kroppsidealer kunne problematiseres.

Oppslag om kroppsfiksering den ene dagen og råd om hva du kan gjøre for å oppnå idealkroppen den andre dagen, blir salgsvare. Min kollega Gro Rugseth og jeg har i flere sammenhenger slått et slag for å glemme kroppen. Vi er på vårt friskeste når vi glemmer kroppen, når kroppen får falle i bakgrunnen for oppmerksomheten. Det trenger vi ikke engang øve på, det er noe vi allerede kan. Eller kanskje skal vi heller si at dersom du må øve for å glemme kroppen har du allerede holdt på for lenge med å tenke på den. Glem kroppen, se bort fra den og ut i verden. Det er helsebringende. Vi venter på nye oppslag under vignetten: Glem kroppspresset.

Hill, J. & Azzarito, L. (2012). Researching valued bodies in PE: a visual inquiry with British Asian girls. Special Edition, Physical Education and Sport Pedagogy, 17:3, 263-276. DOI: 10.1080/17408989.2012.690381
Rysst, M. (2011). «Å se bra ut»: kroppsidealer og kroppspraksiser i Norge. I: Skjønnhet og helse: det ytre og indre, oppdragsrapport nr. 1 – 2011, Side: 11–16

Oppgjør med «kroppspress» – hva skal til for en ny praksis?

Skrevet av Gunn Engelsrud

 

Et yndlingstema i mediene er oppslag om «presset» som i dag eksisterer om å være vellykket. Herunder plasseres kroppen som selve «stedet» der vellykkethet blir synlig. Via bilder av kropper formet gjennom manipulasjon og ideer om perfeksjon, spres forestillinger og idealer, som særlig unge mennesker i dag tar til seg og forsøker å etterleve. Designeren Jenny Jordahl har i sommer provosert mange med å hevde at «den glatte, barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke”, se  http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Den-glatte_-barberte_-slanke_-brune-og-seksualiserte-kroppen-ligger-rundt-oss-som-en-klam-take-7651245.html#.U-jKb1C-18E. Hun er er  « en stemme mot kroppshysteriet» ( Aftenposten 29.8), og tar som ung kvinne til motmæle mot det angivelige skjønnhets- og kroppstyrranni, der flere stemmer i. Se eksempelvis http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skjonnhetstyranniet-7683455.htmle

Tilsvarende skriver en anonym kvinne i Aftenposten 17. august om baksidene ved å leve i en kultur der kroppens utseende blir lest som et uttrykk for vellykkethet. Hun har innordnet seg regimer der trening og kosthold ble koblet til et «bilde» av å være vellykket, mens den selvopplevde side var å føle seg «fullstending verdiløs som menneske» (s. 12). Kvinnen tar til orde for at det som betyr noe er å bli elsket for den man «er» og å akseptere seg selv «akkurat sånn som jeg er». Det er «den største gaven av alle».

Jeg vil bruke noe fra innspillene overfor til å reflektere over hva som kan være alternativer forståelsesmåter til en slik tilsynelatende dysfunksjonell kroppspraksis.

En grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.

At kroppen blir ansett som et objekt er en gammel tanke. Verdien av et menneske har ikke vært dets kropp, mens dets sjel og moral. Kortversjonen er at dette idag har snudd, slik psykiateren Finn Skårderud så treffende skrev i Aftenposten 28. desember  2013, at kroppen er blitt den nye sjelen og herunder materiialisert seg som et objekt, som vurderes etter strenge kriterier for vellykkethet. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UsWXRaVXW-E La meg dvele ved dette punkt, og komme med en konklusjon først:

Snuoperasjonen betyr at både kropp og sjel har blitt til «objekter» som personen selv (hvem nå det enn «er») forventes å handle . Tenkningen er basert på en grunnleggende feilaktig forståelse av kroppen.  Ved å handle kroppen, dvs. gjøre trening og dietter i den hensikt å forme kroppen som utseende og ferdighet, overses det mest grunnleggende ved kroppen; følelser, fornemmelser og kontaktevne. Som kropper i verden er vi mennesker utstyrt med en enorm sensitivitet, følsomhet og oppmerksomhet i egen kropp,  noe som fungerer som en innsiktkilde og radar for hvordan vi opplever alle situasjoner vi deltar i.

Forskningslitteraturen på feltet er i dag stor og forståelsen av at kroppen skulle kunne ageres på som et objekt, uten at dette kan få dramatiske konsekvenser, for den enkelte og samfunnet, er i ferd med å snu (Colombetti 2014, Blackwell 2013). Subjektet  og kroppen kan ikke lenger forstås som et singulært, atskilt og avgrenset objekt, men inngår grunnleggende sett i dynamiske relasjoner med andre og verden der følelser deles, uttrykkes og engasjerer, noe som gjør subjektet både sårbart og sterkt,

Dyr tilskrives ofte evnen til å reagere raskt på farer gjennom kroppen og bevegelse, eksempelvis elefanter som merker vibrasjoner i jorda når en sunami er på vei. Det er ingen grunn til å tro at mennesker ikke er tilsvarende vare og sensitive for sine omgivelser. Er jeg trygg, får jeg omsorg, er det plass for å «være meg»?  Det er grunnløst i dag å tro at det å agere på kroppen som et objekt er sunt og ikke kan få dramatiske ødeleggende konsekvenser – det gir ikke selvtillit å rette sin oppmerksomhet mot seg selv og kroppen som et objekt, skal vi tro alle blogginnleggene fra utslitte ungdommer.

Subjektet som retter selv mot noe annet enn seg selv.

Psykiateren Finn Skårderud åpner i disse dager Villa Sult, et senter der nettopp det å forstå subjektets behov for å se ut over seg selv settes inn i en faglig ramme. Her kombineres behandling, forskning, undervisning og utdanning. Slik jeg leser Skårderuds intensjon bygger han også inn at kunst og kulturformidling og det å delta i samfunnet, kan være en motvekt mot oppslukthet av selvsentrert trening og kroppsmodifikasjoner. Tankegangen er ny, frisk og lovende, grunnet Skårderuds lange erfaring og dype innsikt i baksiden av de kroppsobjektiverende praksiser, noe hans pasienter har bedrevet og blitt drevet av. Med sin integrering av erfaringer fra individuell terapi og kulturteoretisk blikk, får han frem kunnskap som et helt avgjørende for at profesjonelle kan etablere praksiser som virker for sine pasienter og studenter. Ved å skape en ny institusjon bidrar Skårderud i kunnskapsutvikling om at vi som kropper først og fremst er, og må møtes som følende, kontaktsøkende og kontaktskapende vesener. Det er en snuoperasjon i  synet på kroppen, noe som sjelden kommer til uttrykk i blogginnleggene jeg viser til i innledningen. Det som erfares i blogginnleggende, blir med andre ord, koblet tli et faglig språk og kan dermed arbeides konstruktivt med, utover det som gjelder det generelle bekymringsnivå mange deler ( unge jenter er tapt til speilet etc).

Til slutt: Lytt og lær – bruk teoriutviklingen på dette feltet – og gjør som barnebarnet mitt Sunniva på fire år, når hun danser og beveger seg – alltid rettet mot verden – i nysgjerrighet mot om balansen kan holdes når hun hopper fra stein til stein i elveleiet, om kosedyret finner takten i dansen eller om sjiraffen han strekke seg enda lenger opp mot himmelen. Kroppen er subjektet som engasjert og deltagende retter seg mot verden og som igjen rettes av verden – en subjektiv og intersubjektiv posisjon som med Lisa Blackmans ord kjennetegnes ved at vi nå er inne i «affective turn within the social sciences». 

Jeg tilegner denne bloggen til «mine» tre flotte masterstudenter; Thea, Adele og Stine som har viet seg til  til å utforske dette aktuelle tema i det kommende året.

Litteratur:

Giovanna Colombetti ( 2014). The feeling Body. Affective Science Meets Enactive Mind. Cambridge, MA, MIT Press.

Lisa Blackman ( 2012). Immaterial Bodies. Affect, Embodiment, Mediation.  London, Sage Publications Ltd  

Å vokse opp med konkurrerende budskap om trening

Av Gunn Engelsrud og Gro Rugseth

131023_treningslyst_nrk_2_625x273_Width_625

NRK har spurt et utvalg tenåringer 11–15 år om hvorfor de trener. En av fire krysset av i kategorien «Jeg vil se bra ut». Vår kollega ved Norges idrettshøgskole, professor Jorunn Sundgot-Borgen siteres på at en slik begrunnelse for trening er skremmende og bekymringsfull, og hele saken frontes av NRK med overskriften ”Skremmende”.

I NRKs presentasjon kommer det fram at Sundgot-Borgen mener at fokuset på å trene for å se bra ut ikke er tilstrekkelig motivasjon og kan knekke treningslysten. Vi forstår bekymringen på bakgrunn av Sundgot-Borgens langvarige arbeid med ungdommers (særlig jenters) forhold til kropp, spising og trening. Vi ser i likhet med Sundgot-Borgen at dette bør arbeides konstruktivt med, slik at ungdom i større grad kan like seg selv som de er.

Et slikt tallmateriale som NRK har samlet inn har imidlertid flere tolkningsmuligheter. Barnas svar om at de trener for å se bra ut, kan ses som et skremmende tegn på usunne holdninger hos den enkelte, men vi ser det også som et både logisk og forventet bilde av unge menneskers forhold til trening. Vi vil utdype noen sammenhenger som kan underbygge dette.

Trening er nært knyttet til idrett og sport, og svært mange barn og unge introduseres for trening fra 3-4 års alder. Ja, lenge før det, hvis vi innlemmer alle ungene som er med på barselgym, sitter i joggevogner langs landeveien eller er i lekerommet med barnevakt mens mamma og pappa trener på et treningssenter. De vet fra førskolealder at trening er noe som foregår til bestemte tider, på bestemte steder, med eget utstyr og med en spesiell organisering. De kjenner også tidlig til en rekke begrunnelser for å trene.

Trening er vevet inn i sosial og kulturell mening. En betydelig andel av det treningsstoffet som barn og unge har daglig tilgang til i mediene, er rettet mot å trene for å bli penere, slankere, strammere og yngre. Der presenteres og selges trening som et produkt for å få «flottere kropp», «drømmekroppen» etc. Å trene fremstilles som en forpliktelse alle har, til å ta vare på seg selv for å unngå å forfalle, bli tykkere eller syk. Treningen blir fremstilt som et mål i seg selv og som et middel for å oppnå noe avgjørende utover selve aktiviteten. Trening har altså utviklet seg til å bli en ”snakkis”, på tvers av aldersgrenser og et fenomen ladet med holdninger og moral, meninger, råd og påbud.

Googlesøket ”Blogg om trening” gir mer enn 5,4 millioner treff og innholdet i søket viser at trening inngår som en selvsagt del av det mer overordnede og svært tidsaktuelle begrepet livsstil. Blant de mest populære livsstilsbloggerne i Norge finner vi unge skribenter fra 15–18 år gamle. På deres blogger og Instagram-kontoer legger de daglig og ukentlig ut nærbilder av legger, mager og overarmer som illustrasjoner til tekster om løping, cross-fit-trening og sit-ups. En stor gruppe barn i tidlig skolealder følger bloggerne og får dermed tilgang til noen bestemte fremstillinger av trening, der trening nettopp forbindes med kroppsforming og utseende og der det å «se trent ut» er lik det å «se bra ut». Bloggerne skriver gjerne om trening som både plikt og nytelse, pes og kos, lyst og tvang. Forpliktelsen til å ”ta ansvar for egen kropp” gjennom å trene, kommuniseres i bilder og tekst, både implisitt og eksplisitt. I de øvrige mediene, som aviser og TV, knyttes treningen også tett opp til forming og forandring av kroppen, og fremstilles som et redskap alle både kan og bør ta i bruk for å bli ”den beste utgaven av seg selv” (se utdrag fra Lindmo og Prosjekt perfekt).

Barn og unge vokser slik sett inn i bestemte forståelser av trening. De lærer tidlig at ulike treningskulturer preges av en rekke konkurrerende budskap der kroppen både blir fremstilt via utseende, altså det å se trent ut, føle seg bra og ha det gøy. Tidlig fanger de opp sammenhengen mellom trening og en bestemt kroppslig estetikk.

Vi vil hevde at for en liten andel av ungene som har avgitt svar i NRKs spørreundersøkelse er det sannsynligvis grunn til å være bekymret. For en langt større del er dette uttrykk for den ordinære hverdagen de manøvrerer i. Vi vil videre hevde at både barns og voksnes begrunnelser for trening erfares som flytende og uavgrensede, de veksler og varierer og henter inspirasjon fra en rekke kilder samtidig og hele tiden. Den ene dagen trener vi fordi vi føler oss bra, den neste for å føle oss bedre. Vi pynter oss med trening og vi pynter oss for å trene.

Vår påstand er at svært få kan unndra seg lysten til å se bra ut, men det er tabu å snakke om det. Et rådende verdigrunnlag tilsier at utseendet ikke skal oppgis som grunn for å trene eller ha avgjørende betydning for oss. Det som dermed står til diskusjon er hvordan spennet mellom konkurrerende verdisett aktualiseres i samtidens ulike treningskulturer. Her er det mye stoff å være nysgjerrige på.