Visuelle og urealistiske standarder for utseende – men hvilket utseende?

Gunn Engelsrud

«Må man egentlig lide for skjønnheten?» spør Sarah Zahid i Morgenbladet 12-20 jan. Hun lurer på hvordan fremtidens mennesker vil tenke på oss og vår tid, hva angår det kommersielle markedet for kroppsmodifisering, og de stadige utstilte bildene av «skjønnhet» som modifiserte kropper synes å utgjøre.  I dag tar vi avstand fra kinesisk fotbinding og fjerning av ribbein, men har fått andre idealer for kroppens (og særlig kvinners) utseende, skriver Zahid. Morgenbladet velger å reprodusere en overskrift som fanger leseren inn et svært salgbart tema. I mange tiår har tematikker om kroppen, kroppspress, skjønnhetstyranni, kroppsskam og markedsverdi hatt en magnetisk dragning på media. Men like mye som Zahid peker på at den kommersielle skjønnhetsindustrien har kroppens ytterside som sitt objekt, oversvømmes vi av oppslag om at «skjønnhet kommer innenfra», og at «ekte skjønnhet ikke kan kjøpes». Kjendiser og velmenende fagpersoner har til stadighet oppfordret til ulike aksjoner for å bekjempe kroppspress (som det heter seg), eksempelvis ved å oppfordre til å henge opp gule lapper med setninger som «vær stolt av deg selv», «du er flott» etc. Instagrampoeten Trygve Skaug har lært oss å se hverandres «indre» som den varige og sanne verdi. Så; hvilken skjønnhet og hvilken kropp snakkes det om? Den «ytre» eller «indre» skjønnheten?  Ved å sette premisset om ytre og indre skjønnhet opp mot hverandre skapes en uendelig debatt som ikke fører til annet enn å bekrefte at skjønnhetstyranni og kroppsskam finnes og må bekjempes. Uendelige og salgbare debatter gagner kun media, men utgjør ingen forskjell i forståelse – derimot forsterker og opprettholder de to sidene hverandre.

Reproduksjon av forståelser av at media «påvirker» direkte 

En gjenganger i forståelsene som presenteres er at ungdom, og voksne for den del, «påvirkes» av medier. Mediene og bildene borer seg angivelig inn i kroppen og mennesker fremstilles som om de ikke kunne tenke selv eller ble oppfattet som fortolkende vesener (eller skulle kunne stimuleres til å bruke denne vesentlige siden ved seg). Men det er ikke kun skjønnhetsindustrien som «påvirker» – det ønsker også motstanderne av «utseendefokus” og “kroppsskam». I kjølvannet av skjønnhetsindustriens utseendefokus reiser motstandere seg og peker på at det å stille ut kroppens utseende i visuelle format også kan medføre kroppsskam, depresjon, selvhat og det «å ikke like kroppen sin». For noen år siden kledde kjendiskvinner seg nakne som en motvekt til kroppspress, og uttrykte at de «elsket kroppen sin». I gjentagende debatter hos Fredrik Solvang i debatten på NRK TV og i andre medier diskuterer bloggere og skjønnhetsindustrien med hverandre hvem som er verst til å opprettholde ideene om kroppen og utseende som utstillingsobjekt og varemerke for skjønnhetsprodukter og implantater etc. Premisset for debattene er det samme – kroppspresset og utseendefokus er skadelig, og «noen» må ta ansvar. Premisset er fortsatt at det er noe fælt «der ute» som kan «påvirkes»

Ministre til kamp mot kroppspress. 

I 2018 ville daværende likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) og folkehelseminister Åse Michaelsen (Frp) ha retningslinjer som skulle kan motvirke kroppspresset. Helleland og Michaelsen ville ha annonsører, bloggere og influencere (påvirkere), bransjeorganisasjoner, offentlige myndigheter, politikere, ungdom og enkeltpersoner med engasjement for nå måtte samfunnet «ta oppgjør» med temaet. Møtet var høyt profilert i media, til og med Dagsrevyen var på besøk. På fellesarenaen skulle det skapes dialog mellom ministrene og bransjen, slik at de kunne finne «gode løsninger» for å styrke ungdommers trygghet og selvtillit». Ministerne var opptatt av samarbeid og at vi sammen skulle gjøre noe med kroppspresset og de uheldige sider ved bransjen, en dugnad sto da også for døren. «Gode løsninger» er noe vi er sammen om skrev de og ville ha «bransjen» med seg i arbeidet. Flere bloggere ønsket ikke å «bli kalt inn på teppet», de levde da som nå av å selge håp, drømmer og skjønnhet på sin måte. 1 – 0 til skjønnhetsindustri og marked.

Å lære å tenke om oss selv som kroppslige erfarende vesener?

Ved å forlate dikotomien om det ytre og indre kan vi oppdage noe nytt; lese filosofi, litteratur og historie og få øye på at det finnes en verden utenfor selvbeskuelsen. Det finnes svært mye innsikt blant ungdom om at kroppen er langt mer enn «utseende og prestasjon». Å motvirke kroppspress har ikke fungert etter Helleland & Michaelsens forsøk; kroppspress og kroppsskam er ikke størrelser «der ute» og heller ikke «inne i hver og en». Forholdet til kroppen er bevegelig og i forandring. Det finnes et omfattende tilfang av litteratur og bred kunnskap om kroppslig erfaring, kroppslig tenking og kroppslig læring som danner et annet premiss i debatten om vår tids kroppspress. Kroppen er vår egen eksistens og alt vi sanser, opplever og føler som ressurser i livet, kan guide oss videre til å reflektere over hvordan kroppen brukes og leves slik den er; kroppen og emosjonene, våre erfaringer og samhandling er kunnskapskilder, verken indre eller ytre, men vår menneskelige eksistens som vi lever og deler. 

Fordi jeg er stolt av kroppen min….

Skrevet av Gro Rugseth

…sa fotballfrua Caroline. Hun begrunnet sitt siste selfie på instagram: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10140942. Et helfigurs selfie, of course! Et bilde av sitt eget speilbilde, i dagens outfit. Riktignok et ganske begrenset antrekk denne gang. Bare to små tøystykker. På den fjerde dagen etter barnets fødsel var frua strippet for det meste, bortsett fra blondetruser og sprengfull bh.

Jeg er ganske gammel og ganske omsorgsfull. Da jeg så instaen tenkte jeg; stakkars lille skinnmagre Caroline, på jobb allerede, bare fire dager etter fødselen! Ganske hardt liv, ganske tøffe tak. Godt at hun slipper å gå ut av huset i det minste, godt at jobben er hjemme og hjemme er jobben og at hun har kroppen sin tilgjengelig hele tiden. For det er jo kroppen som er jobben. En ganske stor jobb, selv om kroppen er veldig liten.

En trøst må det være at så mange hadde ventet på at hun skulle begynne å jobbe igjen. Da hun endelig dukket opp, etter å ha hatt det vi andre kaller en ”to-dagers”, var de fortsatt der, alle følgerne hennes. De var logget på og ventet i kommentarfeltene, både de som elsker frua og de som elsker å hate henne. De ventet på nytt fra den fødende og om den nyfødte og da hun endelig dukket opp fikk de sin adventsbonus. De fikk igjen for å vente og de fikk det de hadde ventet på. De fikk hele Caroline, med mye hud og nesten enda mer hår. Hun er ikke fotballfrue for ingenting. Hun vet å gjøre jobben til en fest, sette den ene stiletten i passende kryss foran den andre og gi alt. Hver gang.

Fotballbabyen tok det visstnok fint at mamma måtte jobbe, hun sov i en sponset hengekrybbe i den hvitmalte stuen, rett ved sofaen med pynteputer fra Hennes & Mauritz. Mammas antrekk på jobb var fra et kjempesnilt firma som hadde sendt fem undertøysett hjem til henne før fødselen. Rundt håndleddet hadde mor og barn matchende armbånd, fødselsgaver fra et annet kjempe-kjempesnilt firma som har sååååå mye fint på nettsidene sine. Snart skulle de gå tur og fotballfrue skulle trille fotballbabyen sin i Emmaljungavogn.En veldig, veldig bra vogn.

Caroline ga alle som ville ha, et glimt av kroppen sin og syntes at alle andre mødre skulle gjøre det samme. Skikkelig giverglede som driver den dama. Tilbake fikk hun bilder av minst hundre slappe, sinte mageskinn, men frua er like blid. Det ble jo en god dag på jobben; en post ga likes og likes gir lønn. Fotballfrua føler seg tom, jeg derimot er ganske gammel, og ganske tankefull. Sånn går nu dagan.

Å vokse opp med konkurrerende budskap om trening

Av Gunn Engelsrud og Gro Rugseth

131023_treningslyst_nrk_2_625x273_Width_625

NRK har spurt et utvalg tenåringer 11–15 år om hvorfor de trener. En av fire krysset av i kategorien «Jeg vil se bra ut». Vår kollega ved Norges idrettshøgskole, professor Jorunn Sundgot-Borgen siteres på at en slik begrunnelse for trening er skremmende og bekymringsfull, og hele saken frontes av NRK med overskriften ”Skremmende”.

I NRKs presentasjon kommer det fram at Sundgot-Borgen mener at fokuset på å trene for å se bra ut ikke er tilstrekkelig motivasjon og kan knekke treningslysten. Vi forstår bekymringen på bakgrunn av Sundgot-Borgens langvarige arbeid med ungdommers (særlig jenters) forhold til kropp, spising og trening. Vi ser i likhet med Sundgot-Borgen at dette bør arbeides konstruktivt med, slik at ungdom i større grad kan like seg selv som de er.

Et slikt tallmateriale som NRK har samlet inn har imidlertid flere tolkningsmuligheter. Barnas svar om at de trener for å se bra ut, kan ses som et skremmende tegn på usunne holdninger hos den enkelte, men vi ser det også som et både logisk og forventet bilde av unge menneskers forhold til trening. Vi vil utdype noen sammenhenger som kan underbygge dette.

Trening er nært knyttet til idrett og sport, og svært mange barn og unge introduseres for trening fra 3-4 års alder. Ja, lenge før det, hvis vi innlemmer alle ungene som er med på barselgym, sitter i joggevogner langs landeveien eller er i lekerommet med barnevakt mens mamma og pappa trener på et treningssenter. De vet fra førskolealder at trening er noe som foregår til bestemte tider, på bestemte steder, med eget utstyr og med en spesiell organisering. De kjenner også tidlig til en rekke begrunnelser for å trene.

Trening er vevet inn i sosial og kulturell mening. En betydelig andel av det treningsstoffet som barn og unge har daglig tilgang til i mediene, er rettet mot å trene for å bli penere, slankere, strammere og yngre. Der presenteres og selges trening som et produkt for å få «flottere kropp», «drømmekroppen» etc. Å trene fremstilles som en forpliktelse alle har, til å ta vare på seg selv for å unngå å forfalle, bli tykkere eller syk. Treningen blir fremstilt som et mål i seg selv og som et middel for å oppnå noe avgjørende utover selve aktiviteten. Trening har altså utviklet seg til å bli en ”snakkis”, på tvers av aldersgrenser og et fenomen ladet med holdninger og moral, meninger, råd og påbud.

Googlesøket ”Blogg om trening” gir mer enn 5,4 millioner treff og innholdet i søket viser at trening inngår som en selvsagt del av det mer overordnede og svært tidsaktuelle begrepet livsstil. Blant de mest populære livsstilsbloggerne i Norge finner vi unge skribenter fra 15–18 år gamle. På deres blogger og Instagram-kontoer legger de daglig og ukentlig ut nærbilder av legger, mager og overarmer som illustrasjoner til tekster om løping, cross-fit-trening og sit-ups. En stor gruppe barn i tidlig skolealder følger bloggerne og får dermed tilgang til noen bestemte fremstillinger av trening, der trening nettopp forbindes med kroppsforming og utseende og der det å «se trent ut» er lik det å «se bra ut». Bloggerne skriver gjerne om trening som både plikt og nytelse, pes og kos, lyst og tvang. Forpliktelsen til å ”ta ansvar for egen kropp” gjennom å trene, kommuniseres i bilder og tekst, både implisitt og eksplisitt. I de øvrige mediene, som aviser og TV, knyttes treningen også tett opp til forming og forandring av kroppen, og fremstilles som et redskap alle både kan og bør ta i bruk for å bli ”den beste utgaven av seg selv” (se utdrag fra Lindmo og Prosjekt perfekt).

Barn og unge vokser slik sett inn i bestemte forståelser av trening. De lærer tidlig at ulike treningskulturer preges av en rekke konkurrerende budskap der kroppen både blir fremstilt via utseende, altså det å se trent ut, føle seg bra og ha det gøy. Tidlig fanger de opp sammenhengen mellom trening og en bestemt kroppslig estetikk.

Vi vil hevde at for en liten andel av ungene som har avgitt svar i NRKs spørreundersøkelse er det sannsynligvis grunn til å være bekymret. For en langt større del er dette uttrykk for den ordinære hverdagen de manøvrerer i. Vi vil videre hevde at både barns og voksnes begrunnelser for trening erfares som flytende og uavgrensede, de veksler og varierer og henter inspirasjon fra en rekke kilder samtidig og hele tiden. Den ene dagen trener vi fordi vi føler oss bra, den neste for å føle oss bedre. Vi pynter oss med trening og vi pynter oss for å trene.

Vår påstand er at svært få kan unndra seg lysten til å se bra ut, men det er tabu å snakke om det. Et rådende verdigrunnlag tilsier at utseendet ikke skal oppgis som grunn for å trene eller ha avgjørende betydning for oss. Det som dermed står til diskusjon er hvordan spennet mellom konkurrerende verdisett aktualiseres i samtidens ulike treningskulturer. Her er det mye stoff å være nysgjerrige på.