Tro, håp og sikker viten om fysisk aktivitet

Denne kronikken ble først publisert på forskning.no

Mange av oss, også forskere, erfarer at bevegelse kan bety noe for å føle seg vel. Hva gjør vi når vitenskapen sier noe annet?

«Tro kan dere gjøre i kjerka – her skal dere vite» -Statistikeren tordnet mot oss under opplæring i vitenskapelig metode. Det var på 1980-tallet og jeg var doktorgradsstipendiat ved Statens institutt for folkehelse, det som i dag kalles Folkehelseinstituttet.

Forholdet mellom tro og viten virket svært emosjonelt for statistikeren. Han trodde på en vitenskapelig metode og var helt bestemt på at tro ikke hørte hjemme i vitenskapen.

Han prentet inn i oss at sikker viten må være atskilt fra tro. Han vektla at sikker viten oppnås når utprøvingen av en intervensjon eller en medisin, får fram en klar forskjell mellom grupper som har fått medisinen eller gjennomført intervensjonen og de som ikke har. Først når det er brakt på det rene at forskjellene som er identifisert mellom gruppene kan tilskrives intervensjonen eller medisinen, har forskningen oppnådd sikker kunnskap.

Ble ikke smartere av fysisk aktivitet

Slik tenkte også mange av forskerne i Active Smarter Kids (ASK) prosjektet. Vi var ute etter å få sikker viten om effektene av fysisk aktivitet. Vi ønsket å teste om fysisk aktivitet hadde effekt på helse, kognisjon og læring hos 10 åringer (5.klassinger). Prosjektet ble gjennomført med en intervensjons- og en kontrollgruppe.

Vi håpet å vise at effektene av fysisk aktivitet var signifikant bedre for intervensjonsgruppen. Det vitenskapelige design var i tråd med statistikerens forslag og en garanti for at resultatene var til å stole på.

I utgangspunktet hadde mange av forskerne også stor tro på fysiske aktivitet som et gode. Egne erfaringer er ikke bare med på å forme hva vi tror, men også «virkningen» av bevegelsene. Slik er det et poeng at det forskerne tror på også er med på å påvirke det vi får vite gjennom forskningen.

Står vi igjen med tro og håp forkledd som vitenskap?

Prosjektet som skulle sikre vitenen om hvorvidt fysisk aktivitet virker både på helse og læring har imidlertid ikke kunnet si noe sikkert om det som alle trodde på. En gruppe gutter med lave scorer på motoriske tester viser noe framgang i matte, mens jenter som scorer høyt på ferdigheter i matematikk ikke fikk noe ut av intervensjonen med fysisk aktivitet.

En av delstudiene ble omtalt på nih.no med overskriften: “Kan bli flinkere på skolen av mer fysisk aktivitet”. Det skapes altså et inntrykk av mer entydige resultater enn det som foreligger.

Overskriften representerer ikke forskningsfunnene, men overbyr dem. Den baserer seg håp og tro. Står vi igjen med tro og håp forkledd som vitenskap?

Forskerens tro er viktig

Videre illustrerer ASK-prosjektet hvordan forskernes tro spiller inn på to ulike måter. Både tro på fysisk aktivitet og tro på den vitenskapelige metode som statistikeren argumenterer for.

Når metoden likevel ikke kan vise til signifikante effekter av en intervensjon med fysisk aktivitet sammenlignet med en kontrollgruppe, så fortsetter mange likevel å tro på de gunstige effektene av fysisk aktivitet.

I utgangspunktet stolte de på at forskningsmetoden var det som skulle sikre vitenen. Men metoden gjør ikke jobben for forskerne. Uansett statistikernes krav til den, så må forskerne bruke sitt skjønn, klokskap og tolkning At det utføres målinger gir ikke svar på det forskerne tror på; den positive verdi av fysisk aktivitet og bevegelse.

Bør vi ikke kunne stole på kroppslig erfaring?

Paradoksalt nok og uavhengig av om det kan bevises vitenskapelig, erfarer mange (inkludert oss forskere) at bevegelse kan bety noe for å føle seg vel, se verden på nye måter, få ny energi, bli oppglødd og glad og så videre.

Det er et paradoks at vi ikke stoler på kroppslig erfaring når det nettopp er effekten av bevegelse, fysisk og kroppslig erfaring vi er ute etter å bevise. En vitenskap som skal kunne avgjøre om en type bevegelse gir økt livsmestring og glede for alle, ser bort fra at all bevegelse er uforbeholdent knyttet til det menneske som beveger seg.

Bør (natur)vitenskapelige metoder gi høyere status enn utforskning av kroppslig erfaring? Støtte, status, heder og ære tillegges i utgangspunktet prosjekter som lover å kunne «bevise» effekten av bevegelse gjennom en kvantitativ forskningsmetode, selv om det mislykkes fortsetter ofte forskningen i samme spor.

Et dynamisk felt

Motsatt av statistikerens formaning om å skille tro fra viten, spiller personlig erfaring og overbevisning også inn i forskningen. Til tross for at vitenen om effektene av fysisk aktivitet fra forskningen er usikker, endrer det ikke troen og håpet om at det en kunne komme fram til sikker viten.

Dersom kontrollgruppene var mindre aktive, intervensjonen varte enda lenger, målingen mer hyppige, med andre ord om vi hadde mer kontroll over designet og menneskene som gjennomfører den fysiske aktiviteten.

Troen og håpet om sikker viten lever videre. Det ses bort fra at de som liker å bevege seg gjerne fortsetter med det uavhengig av forskning og at de som ikke liker å bevege seg antagelig ikke begynner med det selv om forskere roper ut «mer fysisk aktivitet!!»

Likevel; noen som ikke likte å bevege seg tidligere begynner med jogging; kanskje slutter noen med fotball og vil heller gå på rockekonsert og filmfestivaler, andre er «av og på-trenere», mens andre igjen er lidenskapelige yogier eller syklister hele livet.

Mennesker med sine lyster, følelser og relasjoner setter bevegelse i gang. De varierer med dagsform, interesser og livshendelser. Å få kunnskap om mennesket i variert bevegelse, er det forskning burde tjene. Et eksempel er en nylig publisert avhandlingsom tar opp variasjon i bevegelse. Dette burde det snakkes mer om i forskningen om fysisk aktivitet og bevegelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.