Unngå demens!

Skrevet av Gro Rugseth

Det var det hun sa, treneren på løpegruppa mi på det lokale treningssenteret. Det er bevist nå, sa hun, at folk som trener har mindre risiko for å bli demente. Min oppgave er å motivere dere gjennom økta, ropte hun, og det må jo være godt å vite at det dere gjør nå kan hindre utvikling av demens!  Dette er ikke en tekst om demens som sådan, men mer en dveling ved selve det at hun sa det hun sa. At demensprat har inntatt treningssenteret. Mange vil kanskje mene det er flott at hun driver med helseopplysning. At det aldri kan skade å få klemt inn noe om helsegevinster når folk trener. Jeg våger meg likevel på en smule problematisering.

Formålsløs trening?

La oss ta tidsperspektivet først. De fleste i rommet den dagen var yngre enn 35 år, og jeg med mine tyve år på toppen av det var den eldste. Med mindre vi snakker om veldig tidlig debut av Alzheimer så var det altså knapt noen der som umiddelbart sto i faresonen. Den viktigste risikofaktoren for demens er nemlig aldring. Det var med andre ord et særdeles langstrakt forebyggingsperspektiv treneren anla. Det vi gjorde på mølla den dagen skulle slik hun la det fram, motiveres av en eventuell gevinst 25-30 år fram i tid. Nå skal det sies at hele treningskonseptet løpegruppe på mølle, kan slite med å virke formålsløst. Vi løper på stedet, i rytmiske vekslinger mellom innsats og hvile. Vi kommer ingen vei, selv om vi får pulsen opp mot 90% av max. Det kan til tider kjennes temmelig ubehagelig. Så noe skal vi jo ha igjen for slitet. Men at det skal virke motiverende å tenke på at vi kanskje unngår å få en mulig sykdom i fjern framtid, har jeg ingen særlig tro på. Ikke rart kanskje, at hun tok litt hardt i og påsto at noe var bevist.

Tilgang til en bedre loddbok

Men det er det jo strengt tatt ikke. Påstanden om bevis i forskningen på demens og fysisk aktivitet er uriktig. Riktignok er det gjort flere studier som viser en sammenheng mellom kondisjonsnivå midt i livet og senere risiko for demens. I en svensk langtidsstudie som har fått en del oppmerksomhet i mediene i år, kom det fram at i testgruppen av kvinner i femtiårene med god kondisjon, var tiden for såkalt demensdebut fem år senere enn blant kvinnene med middels kondisjon. De unngikk ikke å utvikle demens, men fikk symptomene senere i livet. Så er det avgjørende å huske på at i likhet med annen medisinsk risikovurdering, handler denne studien om statistisk sannsynlighet på gruppenivå. Og forebyggende virksomhet basert på et slikt statistisk materiale kan, som i et lotteri, gi den enkelte tilgang til en bedre loddbok. Men som forsker og professor i allmennmedisin Kirsti Malterud understreker; vi har ingen garanti for at den bringer gevinst.

Helsisme er ikke helseopplysende

Et annet spørsmål er om friske utsagn om treningens fortreffelighet kan virke mot sin hensikt? Kan vi bli syke av å ville bli friske? Klart vi kan, og skal jeg være riktig hard i klypa kan jeg forstå det treneren formidlet som såkalt helsisme. Helsistiske utsagn omtaler helse som noe den enkelte kan oppnå gjennom egen anstrengelse og disiplin. Slike utsagn er for eksempel godt synlig i vekt- og slankefeltet. En uforbeholden påstand om at det å gå ned i vekt gir bedre helse, er helsistisk. Den fremmer forestillingen om at den enkelte alene har kontroll på og kan ansvarliggjøres for å unngå sykdom og å holde seg frisk. I motsetning til Malteruds bilde av å kjøpe seg andel i en bedre loddbok, hevder helsismen at selve vinnerloddet er tilgjengelig.

Mange vil hevde at myndighetenes forebyggende helsearbeid på et eller annet punkt tangerer helsisme. Koblet med en dose sykdomsangst i befolkningen og et økende antall  kommersielle interessenter, så åpner det seg et potent marked i dette tangeringspunktet. Et marked som foreløpig ser ut til å være en formidabel vekstindustri. Det dukker stadig opp nye aktører i sosiale medier som uten forbehold fremmer helsistiske ideer om alt vi bør og må gjøre for å bedre egen og klodens helse. Og det var inn i dette bildet at trenerens argumentering om trening og demens krasjlandet for meg.

Frydefull gåsehud

Men så fortjener hun kanskje allikevel en aldri så liten oppreisning. For hun motiverer så det holder. Ikke når hun snakker om demens. Men når vi drar i gang de tyngste intervallene, og hun skrur musikken på full guffe mens hun roper; dere er heeeeelt råååååååå!!! For en energiiiiii i dette rommet akkurat nååååååååå!!!! Da kjenner jeg meg levende og akkurat passe frisk. Jeg får frydefull gåsehud, gliser gjennom svetten og løper fortere enn jeg trodde var mulig. Trening blir ferskvare. Tanken om framtidig sykdom er fjern og skal for helsas skyld få være det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.